Teologens oppgave er ikke lett. Det er nesten umulig å svare på ett spørsmål isolert fra alt annet. Svaret på hvert enkelt spørsmål bygger naturligvis på en mengde læresetninger og andre teser vi holder for å være sanne. Man kan sette likhetstegn mellom teologens oppgave med det å legge et puslespill. Det er ikke bare slik at bildet man kommer med som svar på et spesifikt spørsmål må være internt konsekvent, det må også passe sammen med hele det øvrige bildet.

Spørsmålet om Guds godhet i forhold til læren om evig straff kan ikke studeres isolert. Svaret man kommer frem til avhenger naturligvis av hvordan hvordan man ser på andre viktige spørsmål som Guds suverenitet, menneskenes frie vilje, Guds forutviten, guddommelig utvelgelse, teodicéproblemet og til og med Euthyfron-spørsmålet: Er det gode godt fordi Gud vil det, eller vil Gud det gode fordi det er godt?

Den ateistiske filosofen Bertrand Russell skrev: «Etter min oppfatning finnes det en alvorlig brist i Kristi moralske karakter, og det er at han trodde på helvetet. Jeg selv anser ikke at noe menneske som er virkelig dypt humant kan tro på evig straff.»

Les også: Fire syn på fortapelsen

I Sverige kritiserte Ingemar Hedenius prester i Svenska kyrkan som ikke tror på helvetet, ettersom helveteslæren er en åpenbar del av Jesu undervisning. Men senere kritiserte Hedenius også Jesus og kristne som tror på helvetet nettopp fordi idéen vekker en slik avsky i de fleste normale mennesker.
Problemstillingen

 

Problemstillingen kan se slik ut:

  1. En fullstendig kjærlig og god Gud burde ikke kunne dømme noen til helvetet.
  2. En fullstendig allmektig Gud burde kunne fikse verden på en slik måte at ingen mennesker blir dømt til helvetet.
  3. Bibelen lærer at visse mennesker kommer til å bli dømt til helvetet.
  4. Gud er altså enten begrenset i sin makt, kjærlighet eller godhet, eller så kan ingen mennesker bli dømt til helvetet.

Det finnes et antall alternativ til hvordan man eventuelt kunne løst disse problemene. I denne artikkelen vil jeg belyse noen svar på spørsmålet om man som kristen kan forene troen på evig straff med troen på en kjærlig Gud. Det første svaret kommer fra noen religionsfilosofer som forkaster idéen om evig straff og holder frem håpet om alle menneskers endelige frelse: Universalisme. For det andre kommer vi til å se på en forklaring der Guds godhet omdefineres. Senere kommer vi til å studere et perspektiv der Guds makt blir begrenset. Til slutt kommer jeg til å presentere det som jeg anser å være det beste svaret på problemet.

 

Det første svaret: Ingen kommer til å bli dømt til helvetet – universalisme

Ut ifra avslutningen på problemstillingen – at Gud enten er begrenset i sin makt, kjærlighet eller godhet, eller så kommer ingen mennesker til helvetet – ser vi at universalister velger det siste alternativet. Nettopp på grunn av Guds godhet og Guds allmakt velger Gud å frelse alle mennesker.

Det er ikke overraskende at universalisme tiltaler et voksende antall mennesker. Guds godhet er der, og Guds allmakt er der. Mange mennesker har siden Origenes’ tid argumentert med at så lenge en menneskesjel lider i helvetet fortsetter ondskapen å eksistere, og Guds seier over ondskapen er dermed ikke endelig. Universalisme er optimistisk, og det finnes en del bibelvers som synes å antyde en endelig frelse for alle.

Jeg kommer ikke til å granske bibelversene som ser ut til å støtte universalisme nå (det er et såpass stort emne at det får bli en annen artikkel senere). Utenom eksegetiske innvendinger mot bibelversene som angis til støtte for universalisme, vil jeg bare helt kort nevne følgende:

  • Man kan spørre seg hvor fri menneskene egentlig er. Om friheten til å velge bort Gud ikke finnes, er man egentlig ikke fri.
  • Våre valg i livet spiller vel ingen rolle om alle møter samme lykkelige slutt. Hvorfor anstrenge seg for å leve et godt liv når jeg kan leve som en egoistisk drittsekk og likevel komme til himmelen?
  • Det umyndiggjør individet. Individet visste ikke helt hva det holdt på med og forstår ikke konsekvensene av sine handlinger, derfor griper Gud inn og gjør det umulig for individet å gjøre det onde.
  • Om man ikke tror på helvetet får man også grunner til å tvile på Guds kjærlighet. Vi tror ikke på Guds kjærlighet på grunn av logiske resonnement eller gjennom å observere naturen. Ingen eksperiment kan verifisere Guds kjærlighet, og vår egen samvittighet sier at vi er skyldige. Vi tror at Gud er kjærlighet gjennom Guds selvåpenbarelse i Jesus Kristus, og Bibelen sier at Gud er kjærlighet. Samme kilde for vår tro på Guds kjærlighet er også kilden for vår tro på helvetet. Vi gjør oss dermed selv til subjektive dommere over hvilke deler av Bibelen som gjelder i dag og hvilke som ikke gjør det. Om vi forkaster troen på helvetet, må vi også være villige til å forkaste troen på Guds kjærlighet.

 

Det andre svaret: Guds godhet omdefineres

Ingen kristen vil fornekte Guds godhet, men en del teologer forsøker å få Guds godhet og læren om helvetet til å gå opp gjennom å omdefinere Guds godhet.

Platon stilte spørsmålet allerede på 400-tallet f.Kr. i en dialog som heter Euthyfron: Er det gode godt fordi Gud ønsker det, eller ønsker Gud det gode fordi det er godt? Det finnes en lang tradisjon innen kristen teologi der man velger det første alternativet. Det heter Divine Command Theory eller metaetisk voluntarisme. Blant annet kan man nevne Augustin og Martin Luther som representanter for dette perspektivet. Men det er ikke mitt perspektiv.

Om Gud dømmer en del mennesker til evig straff, kan det kalles for noe godt? Står Gud ovenfor noen ekstern norm for godhet slik at selv fæle handlinger som Gud vil må kalles for gode? Men om Gud står ovenfor moralen kan man ikke påstå at det Gud gjør er rettferdig, urettferdig, godt eller ondt. Begrepene blir meningsløse når man forsøker å beskrive Guds handlinger.

Hva innebærer det når man sier at Gud er god?

  • At Guds handlinger ikke strider mot lover, regler eller prinsipper for korrekt oppførsel? Gud blir da moralsk ansvarlig på samme måte som mennesker. Det vil si at Gud da bare blir moralsk nøytral, og ikke god.
  • At Gud står ovenfor de moralske prinsippene som gjelder for mennesker? Kan da Guds handlinger virkelig kalles gode eller onde? Du vil fortsatt være i stand til å kalle Gud god, men det blir meningsløst hvis Gud ikke er god på en slik måte som menneskene forstår godhet.
  • At vi må kalle handlinger som strider mot våre normale moralske intuisjoner for gode bare fordi Gud vil det? Augustin mente for eksempel at ondskapens fortsatte eksistens var ond, men Guds rettferdige dom over ondskap er god og skal prises.

Felles for alle forsøk på å løse problemet gjennom å omdefinere Guds godhet er at de ikke er tilfredsstillende. Vi har et intuitivt anlegg for godhet som gjør det umulig for oss å late som at Abrahams tiltenkte ofring av sønnen Isak var god bare fordi Gud befalte det, eller å si at det skulle være godt at millioner av mennesker lider i uendelig nød, bare fordi Gud vil det. Dessuten har vi et tydelig bibelvers som sier at Gud «vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim, 2, 4) og Herren «vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» (2 Pet 3, 9)

 

Det tredje svaret: Guds makt er begrenset

Det er en forenklet forestilling at Guds allmakt betyr at Gud kan gjøre hva som helst. Det finnes mye som Gud ikke kan gjøre, for eksempel kan ikke Gud gjøre det som er logisk umulig. Gud kan ikke handle på et vis som strider mot hans natur og vesen.

Det er logisk mulig at det kunne eksistere en verden der frie mennesker bare velger å gjøre det rette. Spørsmålet blir da om det står i Guds makt å skape denne verdenen der menneskene bare velger det rette. De som benekter Guds eksistens, som filosofen J.L. Mackie, mener at Gud ikke er allmektig fordi Gud ikke har skapt nettopp en slik verden. Andre filosofer som Alvin Plantinga mener at selv om en verden der frie mennesker bare velger det rette er en logisk mulighet, følger det ikke nødvendigvis at en allmektig Gud kan skape alle logisk mulige verdener, ettersom disse frie menneskene har noe å si for hvordan verdenen blir.

  • Alternativ A: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der alle frie mennesker alltid velger det rette.
  • Alternativ B: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der alle frie mnnesker alltid velger å synde.
  • Alternativ C: Det er logisk mulig for Gud å skape en verden der frie mennesker iblant velger det rette og iblant velger å synde.

Om mennesker gjennom sine frie valg alltid velger det rette (alternativ A), blir det logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ B og C.

Om mennesker gjennom sine valg alltid velger å synde (alternativ B), blir det logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ A og C.

I den aktuelle verdenen velger frie mennesker både synd og det rette ved ulike tilfeller og i relasjon til ulike synder/dyder. Det blir altså logisk umulig for Gud å skape verden som alternativ A og B.

Alternativ A vil bare være mulig hvis man aksepterer en kompatibilist-definisjon av menneskelig frihet (kompatibilist er en teknisk term for ‘en som hevder at det er mulig å fastholde og forene to forhold samtidig, nemlig på den ene side at menneket har en fri vilje og på den andre side at mennesket er preget (eller determinert) av ytre forhold (slik som arv, miljø eller Guds vilje). Det vil si, et menneske er fritt til å velge et alternativ, selv om vedkommende er under så mye ytre press, påvirkning og trykk at han eller hun praktisk talt ikke har noe valg.

Guds allmakt innebærer altså ikke at Gud kan realisere en hvilken som helst logisk mulighet. Sammen med et libertinsk/inkompatibilistisk (overbevisningen om at mennesker har fri vilje) syn på menneskelig frihet blir det en logisk umulighet for Gud å skape en verden der frie mennesker bare velger det rette hele tiden, og i relasjon til alle dyder/laster.

 

Det beste svaret

Guds godhet består av minst følgende egenskaper:

  1. Guds handlinger stemmer overens med Guds natur, som nødvendigvis er god.
  2. Nåden og kjærligheten er også en nødvendig del av Guds godhet. Kjærligheten og nåden må være den dominerende motivasjonen for Guds handling med menneskene. Det er på grunn av sin nåde og kjærlighet at Gud finner en annen måte å oppfylle rettferdighetens krav – Jesu død på korset istedenfor hver og en som soner for sin egen skyld.
  3. Rettferdighet er også en nødvendig del av Guds godhet, selv om det aldri står «Gud er rettferdighet» i Bibelen på samme måte som det står «Gud er kjærlighet». Rettferdighet kan dog ikke være den dominerende grunnegenskapen, for da kunne Gud ikke lenger ha grunn til å frelse noen i det hele tatt, eller vente med å dømme dem.

Helvetet har mer å gjøre med kjærlighet enn med rettferdighet. I kjærlighet skapte Gud mennesker som var frie til å velge bort Gud og alt det Gud innebærer: Kjærlighet, glede, livet. For et menneske som bevisst tar avstand fra kallet til alt liv, glede og kjærlighet, utgjør disse egenskapene en plagsom påminnelse om alt man har gitt opp. Som filosofen Peter Kreeft skriver: «Helvetets flammer består av Guds kjærlighet». Det er altså Guds kjærlighet som er den mest uutholdelige pinen for de som befinner seg i helvetet. De fordømte hater denne kjærligheten, og den plager dem, men den er uunngåelig ettersom Guds selveste natur er kjærlighet.

Filosofer og politiske filosofer bruker å skille mellom positiv lov og naturlig lov. Positiv lov består av regler som mennesker fastsetter, lovgivningen. Lovene har en bestemt form, men kan også leses på en annen måte. Det finnes straff for forbrytelser, men det finnes ingen direkte kobling mellom lovbruddet og straffen. Jeg kjører for fort – jeg kan få bøter.

En del filosofer mener at det også finnes en naturlig lov, der dyden er sin egen belønning og straffen er de naturlige konsekvensene av ens dårlige beslutning.

Vi vil se på helvetet som en konsekvens for menneskelig handling ut ifra et naturlov-perspektiv. Mennesker som velger bort Gud som gir liv, kjærlighet og glede må ta konsekvensen av sin beslutning: Lidelse, sinne og død.

Rettferdighet er ikke et hinder for at Gud kan tilgi, men rettferdighet krever at Gud ikke later som et menneskes endelige vegring mot å følge Gud gjelder tro.

Om man blir sendt til helvetet, blir de som havner der ufrivillig dømt. Men dette strider mot den grunnleggende forklaringen på hvorfor helvetet eksisterer: Menneskers frie valg og Guds respekt for menneskers frie valg.

Hvis man tar et fritt valg for helvetet, blir problemet ikke først og fremst hvordan man får læren om helvetet til å gå opp med Guds godhet, men heller hvordan man får læren om helvetet til å gå opp med sunn fornuft. Hvem skulle da foretrekke helvetet fremfor himmelen dersom man ikke er sinnsyk? Svaret er at det dessverre kan være hvem som helst. Det er nettopp det vi gjør hver gang vi velger å synde. Hver synd gjenspeiler dette valget.

Jeg avslutter med noen ord av C.S. Lewis, som svarte på spørsmålet om hvordan en god Gud kan tillate helvetet.

«På lang sikt er svaret til alle som protesterer mot læren om helvetet i seg selv et spørsmål: ‘Hva vil du at Gud skal gjøre?’ Utslette deres gamle synder og til enhver pris la dem begynne på nytt, utjevne hver vanskelighet og tilby alle former for overnaturlig hjelp? Men det har han jo gjort, på Golgata. Tilgi dem? De vil ikke ha tilgivelse. La dem være i fred? Dessverre frykter jeg at det er akkurat det han gjør.»

Hvor mange mennesker kommer til slutt til himmelen eller helvetet? Vi vet ikke. Vi håper naturligvis at vi kommer til å bli positivt overrasket idet vi kommer til himmelen og ser at Guds nåde er mye større enn vi kan forestille oss, men samtidig må vi ta på alvor Jesu advarsler når disiplene hans spurte om bare et mindretall kommer til himmelen. «Kjemp for å komme inn gjennom den trange port.» (Luk 13, 24)

 

Ray Baker, 2007

Relaterte artikler