Av Anne-Margrete Saugstad

 

«Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger?
Kan vel troen frelse ham?» (Jak 2,14)

 

Jakob på kollisjonskurs med Paulus?

(Jakob 2, 14-25)I brevene til Paulus finner vi en sterk og uttalt forkynnelse om at alle mennesker, hvem de enn er, blir frelst ved troen på Jesu frelsesverk. Gjerninger kan ikke og har aldri kunnet frelse noen, verken i gammeltestamentlig tid eller i den nye pakts tid. Dette er en hovedsak for Paulus: Rettferdiggjørelse ved tro. Helt fra Abraham av har det vært slik. Ja, nettopp tekster om Abraham blir for Paulus skriftbevis for at det forholder seg slik. Om Abraham står det at ”han trodde Herren, og derfor regnet Herren ham som rettferdig” (1 Mos. 15,6). Det betyr ikke at Paulus lar være å forkynne og formane om det nye livets innhold og betydning for den troende, han har mye appellerende forkynnelse som oppfordrer på det sterkeste til å leve et liv i hellighet og lydighet etter Guds vilje. Men frelsen og mottakelsen av den har ikke noe med menneskers yteevne og gode gjerninger å gjøre, her er det bare Guds nåde og barmhjertighet som teller.

Holde noe for sant

Det store spørsmålet blir derfor om Jakob i sitt brev er på kollisjonskurs med Paulus når han ser ut til å si nærmest det motsatte. Hvordan kan Jakob uttrykke seg slik han gjør uten å rive i stykker hele læren om rettferdiggjørelse ved tro?

Nøkkelen til å løse denne tilsynelatende motsetningen ligger først og fremst i Jakobs bruk av ordet tro, som han mener noe helt annet med enn Paulus. Jakob sier nemlig at også de onde ånder tror på Gud (v.19), det vil si de vet at Gud er til og at han er én. Det betyr at til og med de onde ånder kjenner sannheten om Gud, og derfor skjelver de, sier Jakob. Hans definisjon av tro her er altså å holde noe for sant, å mene noe og anta visse fakta. Men det er ingen frelsende tro! Man kan holde ting for sant så mye man vil, men det har aldri frelst noen.

Mot alle odds

Dette er Paulus helt sikkert enig med Jakob i, for den tro som gjør oss rettferdige for Gud, er tilliten til hans ord og løfter. Det var denne troen Abraham hadde: Han stolte på Gud, mot alle odds. Da Gud ga ham løfter om noe som var helt umulig for Abraham å avstedkomme, nemlig å få en sønn og derigjennom en stor etterslekt, da stolte han på at Gud kunne gjøre det umulige mulig.

Abraham lot Gud og hans løfter gjelde, og dermed ble hele hans liv forandret. Men slik forholder ikke de onde ånder seg til Gud! De har en ”forsantholdende” tro, men den får ingen konsekvenser. Og den fører ikke til noe som helst. Den er en død tro, kunne vi si, og poenget til Jakob er dette: å anta noe, å mene noe om Gud om det er aldri så riktig, har ingen verdi og gjør ingen til et kristent menneske.

Sovepute

Og så bruker Jakob ordet gjerninger for å uttrykke dette å la Gud få ta hånd om livet og leve som om Gud var både frelser og herre. Paulus anvender ikke gjerninger slik, han tenker på lovgjerninger, krav og anstrengelser for å oppnå Guds velvilje når han bruker ordet. Derfor er de to bibelske forfattere bare tilsynelatende på kollisjonskurs med hverandre. De bruker de samme ordene, men legger ulik mening i dem. De har også helt forskjellig anliggender med det de skriver, konteksten er ikke lik.

Hvis vi ser på Jakobs brev, så er hele hans anliggende at troen ikke må bli en unnskyldning for ikke å gjøre Guds vilje, den må ikke bli en sovepute. Abraham bringes her inn som eksemplet på en troende som løftene fra Gud fikk de største konsekvenser for. Abraham ble modig etter hvert, han våget å gjøre trossprang, han kunne kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp, fordi Gud var den han var! Det er den levende tro, den ekte tro, som viser seg i levd liv. Når Paulus bruker begrepsparet tro og gjerninger er det for å vise at det syndige mennesket ikke kan oppnå frelse på noen annen måte enn ved å ta sin tilflukt til Jesus og hans verk. Gjerninger er her utelukket, for de holder aldri mål, og gjør at vi alltid kommer til kort i møte med den hellige Gud.

Falsk nådetro

Det liv som Jakob kaller et liv i tro og gode gjerninger, kaller altså Paulus for livet i Ånden, og sier akkurat det samme som Jakob. I Galaterbrevet, hvor Paulus nettopp tar til motmæle mot all gjerningsrettferdighet, skriver han: ”Jeg sier dere: lev livet i Ånden! Da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur.” Og så ramser han opp alt som er av den syndige natur og fortsetter: ”Den som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike!” (Se også Gal 6,7-10). Det går altså ikke an å skyte seg under en slags falsk nådetro som hevder at man kan leve akkurat slik man vil fordi det er bare troen det kommer an på. Det er umulig at en sann tro ikke skulle få noen konsekvenser for livet. Nei, tro og lydighet hører sammen også for Paulus. Men for at ikke dette skal bli et evig strev og et liv i redsel for ikke å holde mål likevel, er Paulus nøye med å kalle det nye livet for livet i Ånden, altså et liv som bare Ånden kan virke i oss og som dypest sett er en gave. Han kaller de gode gjerninger for Åndens frukt, mens Jakob kaller dem for gjerninger som viser at troen er levende og ekte.

Misforståelser

Det er for øvrig verdt å merke seg at alle de nytestamentlige forfattere er enige i denne hovedsak, skjønt de kan bruke forskjellige ord og begreper for å få frem samme sannhet. Se for eksempel hva Johannes skriver, med enda en annen ordbruk: ”Sier vi at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten… Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud. Den som sier at han kjenner ham, men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham» (1 Joh 1,8-10). Både Paulus, Johannes og Jakob er altså interessert i å ordne opp i misforståelser som kunne oppstå i evangelieforkynnelsens kjølvann og så velger Jakob å bruke tro og gjerninger for å aktualisere dette anliggende.

 

Artikkelen er hentet fra forfatterens bok «Bibelen for hode og hjerte» (Luther forlag, 2016).

Gjengitt med tillatelse.

 

Relaterte artikler