Dr. Strange sin reise fra nevrokirurg til mystiker viser flere typiske trekk ved den sekulære kulturens syn på lidelse.
Dr. Stephen Strange er den arrogante superkirurgen som elsker å utføre mirakler på håpløse pasienter andre har gitt opp. Ingen operasjon er umulig. Bortsett fra hans egen. Når Dr. Strange havner i en bilulykke, kommer all legevitenskap til kort. Den eneste bevegelsen han kan gjøre med sine ødelagte hender, er å vinke farvel til alt håp om ære og berømmelse. Det nekter han.
Det nyeste tilskuddet til Marvel sitt filmunivers skildrer doktor Stephen Strange (Benedict Cumberbatch) sin reise fra å være en vestlig nevrokirurg til å bli en østlig mystiker. Ved hjelp av den åndelige mentoren «The Ancient One» (Tilda Swinton) lærer doktoren å temme energi fra andre deler av multiverset. Slikt blir det ganske så kule scener av. I kampen mot fienden, som vil gjøre jorden til ett med «The dark dimension», ser vi kjente storbyer bli brettet, vrengt og speilvendt på spektakulært vis.
Det er ikke bare fysiske lover som havner i skammekroken. Doktorens virkelighetsbilde settes også kraftig på prøve. Men Doktor Stephen Strange sine holdninger til lidelse er ganske typiske for mennesker fra vår sekulære kultur. Her er tre slike holdninger som filmen viser:
1.Et overdrevent optimistisk syn på hva mennesket kan utrette
Det er bare å ta av seg hatten for de teknologiske fremskrittene som har blitt gjort de siste 200 årene. I dag har vi ingen problemer med å sende mennesker til månen. Vi vet utmerket godt hvordan man utfører transplantasjon av organer, og vi behøver ikke få dødsangst når influensasesongen starter. Der vi tidligere måtte gi tapt i møte med uregjerlige naturlover, er det nå nettopp naturkreftene som forsyner oss med energi. Alt kan mestres og kontrolleres. Eller?
En bil som kjører utfor en skrent er alt som skal til, og Dr. Strange blir skadet for livet. Ingen operasjon kan redde nervesystemet i hendene hans. Doktoren, som har en enorm tillit til menneskets intellekt, blir overrasket over å erfare at kroppen er veldig skjør.
Man kan ikke helgardere seg mot ulykke, og det er begrenset hva man klarer å lappe sammen etterpå. Døden kan utsettes, men ikke forhindres. Vi må lære oss å leve med lidelse. Hvordan?
2. Lidelse må enten unngås eller fikses
I boken «Walking with God through pain and suffering», mener forfatteren og pastoren Timothy Keller at vestens sekulære kultur er dårlig rustet for å takle livets harde virkelighet. I andre kulturer er lidelse et nyttig middel for å oppnå hensikten med livet, som kan være moralsk dyd, opplysning, ære eller forpliktelse til sannheten. Her i vest er lidelse bare en hindring.
«The meaning of life in our western society is individual freedom. There is no higher good than the right and the freedom to decide for yourself what you think is good. But if the meaning of life is individual freedom and happiness, then suffering is of no possible use. In this worldview, the only thing to do with suffering is to avoid it at all costs, or, if it is unavoidable, manage and minimize the emotions of pain and discomfort as much as possible.»
Dr. Strange er et utmerket eksempel på dette. Ekskjæresten Christine (Rachel McAdams) mener at Stephen kan ha et godt liv uten å være superkirurg. «Andre ting kan gi livet mening», sier hun. Dr. Strange avviser dette. Hvis han skal ha et fullverdig liv, må skaden repareres. Koste hva det koste vil.
Men hvor går man når vestlig legevitenskap ikke strekker til?
3. Åndelig når ting blir tøft
Marvels tegneserie om Doktor Strange så dagens lys i 1963. Det er ingen overraskelse at han følger datidens store trend: Reiser mot øst. Doktor Strange mener i utgangspunktet at mennesket utelukkende består av materie. Men når «The Ancient One» bokstavelig talt sparker doktorens «astrale form ut av den fysiske», slår det lukkede universet hans sprekker. Verden viser seg å være langt større enn han trodde.
Det er selvfølgelig umulig å sammenfatte mangfoldet av «Østens livssyn» i en enkel samlepakke. Men her i vest har den biten vi kaller «panteistisk monisme» slått veldig bra an. Gud er i alt og alt er Gud. Mennesket må innse at personlighet er en illusjon – egentlig er man er ett med universet. Og siden alt er ett, er det heller ingen mening i å skille mellom «godt» og «ondt».
Dr. Strange sine problemer blir løst ved å få åndelige superkrefter. Selv om ikke alle kan bli superhelter, mener Timothy Keller at mange blir åndelige når ting er tøft. «Både forskning og erfaring viser at folk flest søker åndelige løsninger for å utholde og forstå forferdelige lidelser«, skriver han.
Men det er verdt å merke seg at selv om Dr. Strange lærer seg mange kule triks i Østen, er det ingenting som tyder på at han tar den østlige panteismen på alvor. Tvert imot. Østlig panteisme er bedre representert av fienden de kjemper mot, som vil gjøre alt til ett med «the dark dimension».
Ikke alle kan bli superhelter
Har Timothy Keller rett i at den sekulære kulturen er dårlig rustet for å møte lidelse? Marvel sin film om Doktor Strange viser oss flere svakheter ved den sekulære kulturens tankegang. Livet er skjørt, ikke alt kan mestres og kontrolleres. Hvordan kan man forsone seg med den lidelsen man ikke blir kvitt?
Keller skriver at det kristne livssynet skiller seg fra alternativene. I motsetning til buddhisme, mener kristne at lidelse er ekte – det er ingen illusjon. I motsetning til karma, mener kristne at lidelse ofte er urettferdig fordelt. I motsetning til sekularisme mener kristne at lidelse kan brukes til noe nyttig, som å forme karakter og utholdenhet. Men den største forskjellen er troen på at livet ikke stopper ved døden:
«Mens andre livssyn lar oss sitte midt i livets gleder og se frem mot kommende sorg, gir kristendom mennesker styrke til å sitte midt i verdens sorg og smake den kommende glede», skriver Keller.