AV TOM COZENS


Tom Cozens er TV-produsent/presentatør. Han er medlem av teamet ved EthosEducation.org, som lager gratis undervisningsressurser til hjelp for mennesker slik at de kan  få en større forståelse for seg selv, samfunnet og verden rundt, og til å utforske Bibelens undervisning om aktuelle tema. 

Hvordan ville det være å oppholde seg utenfor den lineære tidslinjens restriksjoner? Hva om vi kunne ta avgjørelser med full viten om konsekvensene? Hvis du visste at ditt barn ville oppleve lidelse, ville du fremdeles sette ham eller henne til verden? Arrival utforsker disse store temaene om tid, transendens og lidelse gjennom øynene til lingvisten Louise Banks (Amy Adams), når hun får den første kontakten med en fremmed rase.

De første fem åpningsminuttene går nydelig sakte. Ingen eksplosjoner eller kampscener med utenomjordiske vesener, bare en godt laget følelsesmontasje som leder deg gjennom Louises sorg over å ha mistet sitt barn. Dette forfriskende ettertenksomme tempoet setter umiddelbart tonen for resten av filmen. Som lingvist er det opp til Louise å finne ut av de fremmede gjestenes språk. Denne krevende oppgaven er på sett og vis en metafor for vanskelighetene Louise opplever når hun forsøker å gi uttrykk for sin sorg.

Men etter hvert som filmen utvikler seg blir det klart at denne fremmede rasen har mer å by på enn bare kontakt. Louise blir kastet ut i en verden der tiden ikke lengre er lineær, den er en kompleks vev av øyeblikk og fortellinger, alle definert av nøkkelavgjørelser i Louises liv. Samtidig som Louise har en mulighet til å redde menneskeheten, kan hun også endre aspekter ved sin egen historie. Det minner om Christopher Nolans filmer når Arrival bruker Louises historie til å tvinge seeren til å gi slipp på sine antagelser om tidens natur. 90 minutter inn i filmen hadde jeg mistet håpet om en enkel tidslinje, og begynte å se historien som Louise gjorde: et sett av tidssløyfer der konsepter som fortid og fremtid mister sin mening.

Ved å bruke dette tidsverktøyet løfter filmen opp et avgjørende spørsmål: ville du ha satt et barn til verden dersom du visste at han eller hun ville lide og dø? Dette er ironisk nok ikke så langt fra realiteten i manges liv i dag. Fremskrittene innen medisinsk teknologi setter oss i stand til å ta avgjørelser før fødselen i forhold til våre barns liv, på grunnlag av sykdommer eller handikap de kan utvikle. Sally Phillips viet temaet oppmerksomhet i BBC-dokumentaren A World Without Down´s Syndrome? Det kan se ut til at 90 prosent av mennesker i UK som vet at deres barn vil bli født med Downs syndrom, tar abort. Arrival gir et perspektiv på dette oppsiktsvekkende tallet ved å spørre seeren om vi betrakter livet som verdifullt selv om det er smertefullt og begrenset.

Kanskje setter dilemmaet rundt liv og lidelse søkelyset på en avgjørelse som alle potensielle foreldre må forholde seg til? Vi har både innsikten i at livet er uunngåelig smertefullt og begrenset for alle mennesker, og vi har makten til å velge å bringe barn til verden – eller ikke. Filosofen Vince Vitale peker vi på at vi som foreldre med viten og vilje setter barn til verden der de vil oppleve lidelse, og vi tror at dette er en moralsk god avgjørelse. Vince fortsetter å argumentere at dette er den samme avgjørelsen en skapende Gud må ta når hver enkelt av oss blir gitt liv. Ved å endre hvordan vi ser tiden, gir Arrival oss et glimt av Guds perspektiv og får oss til å vurdere hvorvidt vi tror at sluttsummen blir at å skape liv er godt til tross for forventningen om lidelse. Kanskje vi kan finne noen mulige svar på det eviggamle spørsmålet om det ondes problem gjennom å utforske problemstillingen ved hjelp av denne nye filmen?

Denne artikkelen ble først publisert på Ethos´filmblogg (EthosFilmBlog.org)

 

Relaterte artikler