De første versene i nytestamentlige brev peker ofte til hovedsaken i skriftet. Dette er særlig tydelig i Galaterbrevet.

Noen må ha satt spørsmål ved Paulus’ apostelembete, for han understreker at han ikke har fått det  av mennesker. Og han omtaler ikke mottakerne som hellige, noe som tyder på at vranglære har fått innpass. Samtidig høres grunntonen i brevet når Paulus viser til utfrielsen ved Jesu død. Dette er altså et frihetsbrev! Fanfaren sist i hilsenen – der Jesus gis ære – levner ingen tvil.

Det overrasker heller ikke at Paulus går videre uten den vanlige takken. Han har nemlig en hastesak på hjertet, og den er dramatisk: Galaterne er i ferd med å vende seg til ”et annet evangelium”, enda det bare finnes ett. De er på vei bort fra nåden – og dermed bort fra Han som viste dem nåde. Derfor trengs formaninger.

Forstår vi Paulus’ reaksjon, og kjenner vi oss igjen i galaternes situasjon? Heller ikke vi er immune mot å bli fanget av et falskt ”evangelium”. Både i oss og rundt oss er det stemmer som oppmuntrer til å forkaste nåden. Selve kjernen i det sanne evangeliet utfordres: Det at Gud elsker meg slik som jeg er, blir omformet til at ”Gud aksepterer meg slik som jeg er”! Da trengs ingen tilgivelse.

Men sannheten er at vi trenger det frigjørende budskapet om nåde for Jesu skyld!

 

Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i innledninger til ulike brev i Det nye testamentet.

Relaterte artikler