ARTIKKEL: Hvorfor fenger historier om barn som må klare seg på egen hånd?

Gjennom sommeren og høsten har vi fått flere barnefilmer som har kommet inn på et felles tema: barn som mangler voksne. Dory svømte bort fra foreldrene i tegnefilmen «Oppdrag Dory». Tarzan vokser opp i skogen i «Jungelboken» , Sophie bor på barnehjem og får en venn i Store, Vennlige Kjempe («SVK»). I «Storkene» må en baby uten foreldre kobles med en familie, og fra neste uke får vi se 10 år gamle Peter i «Peter og Dragen» som mistet foreldrene i en tragisk ulykke da han var liten. Han har vokst opp i skogen, kun med selskap av dragen Elliot.

At barn må bli kvitt de brysomme og strenge voksne for virkelig å ha det moro har lenge vært et gjennomgående tema i populærkultur. I særlig grad er det kanskje giganten Disneys kjennemerke. Men i årets nye filmer finner vi som i «Peter og Dragen» også et langt sårere element, et bakteppe av en verden der vi ikke kan beskytte de små fra sorg, savn og smerte. Det hender at barn mister sine omsorgspersoner, de som skulle elske dem, beskytte dem, lære dem og oppdra dem. Det hender at små barn må bære alt for tunge bører. Det hender også at barn får voksne i livet sitt som ikke tar sitt ansvar, og som bidrar til mer smerte og mer forvirring.

I filmens verden ser vi at det ofte ender godt. Barnet reiser seg, barnet seirer over det onde, ja, barnet blir ofte selv et redskap i kampen mot det onde. Slik vet vi at det ikke nødvendigvis går i virkeligheten.

Det er grunnen til at Krish Kandiah, grunnlegger av organisasjonen Home for Good som jobber for å skaffe flere fosterfamilier i Storbritannia, er kritisk til en side ved «Oppdrag Dory».

– Igjen og igjen går historien ut fra premisset om at det var unge Dorys egen feil at hun ble separert fra familien sin, påpeker Kandiah. I tillegg mener han filmen fyrer opp under adopterte barns urealistiske forventninger til sine biologiske foreldre og en mulig gjenforening.

– Det har vært en enorm økning av barn som i hemmelighet forsøker å få kontakt med biologiske foreldre. For de aller fleste har dette ført til flere ødelagte relasjoner enn gjenopprettede, fordi barna gjennomfører denne ufattelige emosjonelle reisen uten støtte fra dem som bryr seg mest om dem, forteller Kandiah.

Historier om barn uten voksne og barn som er sviktet beveger noe dypt i oss. Å være alene er mange menneskers store frykt, og enda langt verre å være liten, uforstående og alene. I Bibelen finner vi familien som grunnsteinen i Guds rike. Familieord går igjen fra skapelsen helt til slutten. Selv er Gud Far, Jesus er Sønnen og vi er kalt sønner, døtre og barn av Guds kongerike. Jesus sier at de små barna er hans minste søsken. Vi ble skapt til å leve sammen, og barns hjelpeløshet rører ved dette behovet som er lagt ned i oss. Vi kjenner også historien om sønnen som ville bort, men som søkte hjem til en kjærlig far da livet gikk i knas, som et bilde på mennesket som søker etter Gud. Jesus viser til barna som bildet på det åpne, tillitsfulle mennesket, det som elsker hengivent og uten forbehold.

Det er et fellestrekk ved disse barnefilmene at hovedpersonene har behov for å plassere sin tillit et sted, og det er kanskje der vi kjenner deres smerte mest. Men flere av dem får venner som andre ikke tror på, som synes usynlige eller utrolige. Bibelen forteller at evangeliet er skjult frem til det blir åpenbart gjennom Jesus, slik at alle kan komme til tro og finne et åndelig hjem i Guds familie.

Vi kan alle føle oss hjelpeløse som et barn, sviktet, med ødelagte relasjoner, og vi greier ikke som i filmen å vinne over det onde. Vi har også behov for å plassere vår tillit et sted. Både Peters venner i «Peter og Dragen»og dronningen som hjelper Sophie i «SVK» oppdager etter hvert at barna virkelig har en hjelper og en venn. Jesus ber oss om å ha en slik barnlig tillit til ham, og han vil være vår bror og redningsmann. Og dette er ikke eventyr.

 

Artikkelen har vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen 21.09.16

(Visited 130 times, 1 visits today)

Relaterte artikler