Hva billettsuksessen Batman vs Superman: Dawn of Justice lærer oss om å engasjere unge menn i åndelige, moralske, sosiale og kulturelle spørsmål.

Batman vs Superman: Dawn of Justice har målbundet kritikerne ved å bli en rungende suksess i billettlukene. Med billettsalg for 166 millioner dollar i åpningshelgen i USA kom ikke filmen bare på topp av topp 10, men fikk også inn dobbelt så mye som alle de andre ni filmene til sammen. Globalt, med 420 millioner dollar, har filmen den fjerde beste åpningshelgen i historien og den største noensinne for en superheltfilm.

Denne uken vil regnskapsførere hos Warner Bros uten tvil reflektere over hvordan filmen forsvarte sitt produksjonsbudsjett på 250 millioner dollar, og sikret den påfølgende filmen i franchisen Justice League. Men for dem av oss som er interessert i hva filmer sier om de åndelige, moralske og sosiale temaene i vår kultur er det et dypere spørsmål vi må reflektere over.

Da fans roste filmen med enkle ord som ”kjempebra” og ”må se”, hvorfor kappet filmkritikere om å skape smarte, fordømmende skjellsord som ”stinkende bøtte av skuffelse” (Vox Culture) og et ”superhelt-koldtbord (som] smelter til en elektrisk suppe av CGI” (The Times)? (CGI=computer generated images, datagenererte bilder, overs anm.) Og for dem av oss som er opptatt av åndelig undervisning, hva kan vi lære av at filmens publikum bestod av flest menn (66%) og var mellom 18 og 34 år (63%)?

Jeff Goldstein, konserndirektør og ansvarlig for distribusjon hos Warner Bros kommenterte avstanden mellom kritikerne og tilhengere av filmen ved en forklaring om at ”[filmen] ikke tar seg selv alvorlig, det er bare en hyggelig kveld på kino”. Men det er mulig at det er mer ved det enn som så, fordi det finnes seriøst innhold i denne actionfylte filmen. Faktisk er det ikke gjemt i det subtile i bilder og dialog, det ligger klart i dagen. Publikum blir ikke bare tilbudt dramatiske slåsskamper og livaktige eksplosjoner, men også klare, tankevekkende uttalelser.

Et eksempel: når kameraet zoomer in rundt folkemengdene i en viktig scene leser vi ordene ”Hvis du søker dette monumentet, se rundt deg”. OK, frasen er lånt fra Sir Christopher Wren i St Paulkatedralen, men fakta er at all action tar et øyeblikks pause og publikum blir gitt noe dypt å tenke på. Kanskje dette gir lærere som er opptatt av det åndelige et tips og en mulighet.

Det er klart at de fleste i publikum neppe har kjøpt billetter fordi filmen løfter frem åndelige tema, de har kommet for superheltene, slåsskampene og eksplosjonene. Men fakta er likevel at produsentene ikke har stått tilbake for å reise åndelige, moralske, sosiale og kulturelle spørsmål i frykt for å fremmedgjøre dette publikummet.

Filmen er full av snakk om Gud som er veldig tydelig og eksplisitt. De fleste kommer fra Lex Luthor, som er brilliant spilt av Jesse Eisenberg (til tross for at han blir gjort narr av av enkelte kritikere som avskriver ham som ”fullstendig vanvittig pedantisk, som om ingen fortalte ham at han ikke spiller i en Sorkin-film enda”). For eksempel uttrykker Luthor nøye og klart i en sentral scene den teologiske problemstillingen ”hvis Gud er allmektig, kan han ikke være bare god, og hvis han er bare god kan han ikke være allmektig”. I en annen scene stiller han spørsmål ved om ”guden” Superman gjør det som er godt fordi det er godt eller bestemmer hva som er godt fordi han ønsker å gjøre det. En hvilken som helst filosof eller teolog vil kjenne disse som to av nøkkelspørsmålene innenfor filosofi og religion, som har blitt jobbet med i tusener av år.

Den første, i dag kjent som det ondes problem, stammer fra den greske filosofen Epikurus, helt tilbake til 300 år før Kristus. Det ble uttrykt av 1700-tallsfilosofen David Hume som sa i ”Dialoger”: ”Er han [Gud] villig til å forhindre det onde, men ikke i stand til det? Da er han ikke allmektig. Er han i stand til det, men ikke villig? Da er han ikke god. Er han både i stand til det og villig? Hvor kommer så det onde fra?” Den andre, i dag kjent som Eutyfron-problemet, kommer fra Platon som i sine Sokratiske dialoger sier ”mener Gud det riktige fordi det er riktig, eller er det riktig fordi Gud mener det?”

Ingen av disse gjennomarbeidede teologiske spørsmålene er eksplisitt nevnt i filmen, men de er eksplisitt uttrykt. Kanskje en leksjon vi kan trekke ut av filmen og dens tiltrekning på 18-34 år gamle menn er å ikke være redd av å reise og utforske slike grunnleggende spørsmål i frykt for å fremmedgjøre et publikum. Og kanskje en mulighet er å hjelpe filmtilhengere til å fortsette å tenke på disse spørsmålene mens de forlater kinoen og returnerer til sine hverdagsliv.

Jeg er i alle fall nå en som ivrig venter på de påfølgende filmene i Justice League-franchisen. Ikke fordi jeg personlig liker superheltfilmer, eller fordi jeg gleder meg over flere timer med flere CGI-skapte spesialeffekteksplosjoner, men fordi disse filmene snakker språket til dagens generasjon og effektivt løfter frem noen av de største åndelige, moralske og sosiale spørsmål i dagens kultur.

 

Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd

 

Nick Pollard is co-founder of EthosEducation.org which publishes free educational resources to help people develop a greater understanding of themselves, their community and the world around them, and to explore the Bible’s teaching about contemporary issues.

Relaterte artikler