ANDAKT: Vår venn Kevin McCallister våkner til en øredøvende stillhet. Profeten Elia må vente gjennom både storm, jordskjelv og ild før Herren kommer til ham. Stillheten kan være både skjør og livgivende.

 

Kaos og stillhet

Har du sett Home Alone denne julen? Det er liksom jul når Kevin McCallister vokter husholdet. Men den lille, modige helten minner meg også om noe essensielt i livet: stillhet.

Det oppstår totalt kaos hos familien McCallister, da de plutselig våkner og oppdager at de nesten har forsovet seg til juleferien. De roper, spurter og kaver rundt før de endelig får samlet alle mann i bilene til flyplassen. Tror de. Vår venn Kevin våkner til et hus fylt av en øredøvende stillhet.

Jeg tenker at livene våre kan minne litt om de til familien McCallister. Vi stresser av gårde fra A til B, uten at vi helt vet hvorfor. Fra en greie til neste. Skole, jobb, venner, trening, menighet, kjæreste, familie. Fra juleselskap til juleselskap. Fra aktivitet til aktivitet.

La meg stille deg følgende spørsmål:

Når var siste gang du satte deg ned i en god stol for å gjøre absolutt ingenting? Ingen andre, ingen PC, ingen mobil eller fjernkontroll – bare du og stolen.

Kanskje skulle vi prøve det en gang, du og jeg. Sette oss ned i godstolen. Trekke pusten dypt og kjenne på juleduften i stua. Også skulle vi lytte. Lytte til lyden av stillheten i øyeblikket. Lytte til stillheten fra året som har vært, og fra året som kommer.

Kanskje, kanskje vil vi til og med kunne høre noe mer…

 

I begynnelsen

Da lille Kevin i Home Alone forsiktig gjennomsøker huset, oppdager han at han er helt alene. Det er ingen andre der, bare han og stillheten.

Det var en tid da ingenting var. Det var øde og tomt. Totalt mørke. Komplett stillhet. Helt i begynnelsen, inn i mørket, ut av stillheten, talte Gud. Gud bød universet til å bli. Gud skapte ex nihilo (av intet, av ikke-noe). Planeter, sol, stjerner, vekster, fjell og levende skapninger – i begynnelsen var alt dette ikke-noe, men da Gud talte, ble det noe. For en mektig røst han har!

Det Nye Testamentet forteller at denne røsten ble menneske. ”Ordet ble menneske”, skriver Johannes (Joh 1:14). Jesus, Han som i begynnelsen var hos Gud, som alt ble til ved, Han som er Gud, ble menneske.

Da Jesus gikk blant oss for nesten 2000 år siden, ble ikke-seende seende og ikke-gående gående. Ikke-friske ble friske og ikke-talende ble talende. Og da Jesus ropte inn i graven til døde Lasarus, kom den ikke-levende ut, lys levende. Døden kunne ikke holde på ham i møte med Jesu livgivende røst.

 

Den skjøre stillheten

I den kaotiske situasjonen familien McCallister befinner seg i, oppdager de ikke at Kevin mangler. De har ikke tid til verken å lete, høre eller se etter ham. De skal jo nå et fly. I all støyen og ståket antar de bare at Kevin er sammen med dem.

I Det Gamle Testamentet er det en interessant fortelling. Det handler om profeten Elia som får møte Gud. Foran Gud kom en stor og sterk storm som «kløvde fjell og knuste klipper», men Herren var ikke i stormen, forteller 1.Kongebok 19. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke der. Etter jordskjelvet kom en ild, men heller ikke i ilden var Herren. Etter ilden var «lyden av skjør stillhet». Da Elia hørte lyden av den skjøre stillheten, trakk han kappen for ansiktet og gikk for å møte Gud.

«Skjør stillhet». Smak litt på uttrykket. Det taler volum. Visst kan Gud tale gjennom voldsomme «stormer», «rystelser» og «branner» i livene våre, men kanskje er det slik at han oftere er å finne i den skjøre stillheten. Selv Jesus hadde behov for å trekke seg tilbake fra larmen og søke Gud alene i stillhet.

Larmen, kaoset, støyen, jaget og maset i livene våre, blir kanskje for ørene og hjertene våre som kronglete labyrinter. Det er så mange stemmer, så mange inntrykk, så mange budskap, så mye sirkus. Kanskje merker vi ikke en gang om Guds ord mangler. Guds røst og hans ord oppfattes bare som ekko i det fjerne. Vi vil gjerne høre, men vet ikke riktig hvor vi er, hvor vi er på vei, eller hvor stemmen kommer fra.

Men det finnes håp. Gud skapte med sin røst ex nihilo. Og han har fortsatt å gjøre det. Guds Ord kan og vil skape noe av ikke-noe i våre liv. Han kan skape i oss Åndens frukt: tro, håp, kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.

Vi trenger å stille oss inn under Ordet, oppsøke den skjøre stillheten.

Jeg tror vi kristne trenger å søke stillheten stadig. Ikke fordi Gud er langt borte, men fordi vi så lett vender oss bort og går oss vill. Vikler oss i en oppjaget og stresset tilværelse av krav og forventninger. Før vi vet ordet av det suser vi av gårde på livets bråkete motorvei. Kanskje setter vi av fem – ti minutter til Bibel og bønn… Så nettopp i det stillheten er i ferd med å senke seg, bryter vi opp farer videre.

 

Våger vi å utfordre oss selv?

For all del, la oss kose oss med venner og familie i julen. Og se gjerne Home Alone og andre fine julefilmer! Men våger vi å utfordre oss selv til regelmessig å være stille sammen med Gud og hans Ord, litt lenger om gangen i året som kommer, enn det vi har gjort i år? Det handler ikke om å gi Gud en sjanse til å møte oss. Heller er det å gi oss selv en sjanse til å høre ham: Anledninger til å utsette oss selv for Guds livgivende stillhet og se hva som skjer…

 

God jul og et godt nytt år!

Relaterte artikler