Superhelten Thor er tilbake på kino, og denne gang er han i skikkelig trøbbel. Vi møter ham bastet og bundet i fangenskap hos den mektige fienden Surtur, som er i ferd med å utløse Ragnarok. «Det er ingenting du kan gjøre. Hvorfor kjempe imot?», spør Surtur hånlig. Like før Thor river av seg lenkene, hamrer løs på fienden og avlyser verdens undergang, svarer han sarkastisk:

«That’s what heroes do.»

Han sier det med et glimt i øyet. Publikum vet det. Thor vet det. Ingen superhelt krøller seg sammen til en ball og sutrer fordi Ragnarok er i gang. Thor kjemper til siste slutt, alltid. Akkurat som Spider-Man, Captain America, Iron Man og alle de andre. Gode helter hamler opp med onde skurker, og sånn er det bare.

 

Der mange andre filmer omfavner en livsstil hvor nytelse og lykke trumfer andre hensyn, gir superhelter oss et helt motsatt eksempel.

 

Hvorfor går vi aldri lei av superhelter?

De er nemlig mer populære enn noen gang før. I tilfelle du ikke har fått det med deg: De siste 10 årene har en ny bølge superheltfilmer spredd seg fra Hollywood og like til jordens ende. Det nyeste tilskuddet, Thor: Ragnarok, er den 17. filmen i rekken av blockbustere fra tegneseriegiganten Marvels superheltkatalog.

Ryktene sier at Marvel planlegger tre slike storfilmer årlig. Det er ikke så rart. Ingen film-franchise i historien har tjent like mye penger som denne.

Mer enn akrobatikk

En av de opplagte årsakene til superheltenes suksess er underholdningsfaktoren. Superhelter har superkrefter. Det har også skurkene. Dermed ligger alt til rette for spektakulær, heseblesende action med masse drama.

Superheltene har imidlertid mer å by på enn spenstig akrobatikk. Der mange andre filmer omfavner en livsstil hvor nytelse og lykke trumfer andre hensyn, gir superhelter oss et helt motsatt eksempel. De er dedikert til å kjempe for det gode med høy moralsk integritet og selvoppofrelse.

Batman, som tilhører D.C. Comics sitt tegneserieunivers, er et glimrende eksempel. Som den attraktive mangemillionæren Bruce Wayne, som er Batmans egentlige identitet, kan han få alt han peker på. Likevel lever han et disiplinert og nøkternt liv i ensomhet for å fokusere fullt og helt på livsprosjektet sitt: Å utrydde kriminalitet og urettferdighet fra hjembyen sin.

Sånn er det bare med superhelter. De setter egne behov til side for å kjempe for noe større enn seg selv.

I det godes tjeneste

Vi heier på heltene fordi de kjemper vår kamp. Men gjør de alltid det? På mange måter representerer superheltene en motkultur. I dag vil mange mennesker vegre seg mot å mene at det finnes absolutt sanne verdier som alle burde følge. Det har ikke superheltene fått med seg.

Den dagen Batman sier til superskurken Jokeren «dine verdier er like gode som mine verdier», vil hele sjangeren kollapse. Ideen om superhelter forutsetter at det finnes noe godt, sant og rett, og at man har et ansvar for å leve i tråd med dette.

Her er det lite fleksibilitet, de fleste superhelter har moralske prinsipper de nekter å bryte. Batman kunne for eksempel spart verden for mye lidelse ved å drepe den hensynsløse galningen Jokeren. Hvorfor gjør han ikke det?

I likhet med mange andre helter vil Batman kjempe mot det onde uten å selv bli ond. Hva som er godt og ondt avgjøres ikke av handlingens konsekvenser, men av handlingens natur. Selv om det finnes helter som tenker annerledes, slik som karakterene Punisher og Wolverine, vil de færreste superhelter ta liv så lenge det finnes andre alternativ.

Sånn er det med helter. De vokter seg for det onde og strekker seg etter det gode.

Den største helten

Det er egentlig rart at superheltene er så populære. Ikke bare gir de et ideal som er krevende å følge. Ofte står de for verdier som bryter med de fra vår egen tid. Likevel er det noe svært attraktivt med dem.

Heltene møter motgang og lidelse som oss, men i ekstreme mengder. De tar stilling til vanskelige moralske dilemmaer, og må bære et langt større ansvar enn det vi må. Midt i dette er de modige og utholdende. De viser hvordan man kan stå for det som er sant, godt og rett – selv om det koster alt.

På mange måter passer superheltenes verden godt med en kristen virkelighetsforståelse. Problemene er ekte. Alvoret er ekte. Men det er også ansvaret for å strekke seg etter det gode, og behovet for en helt som kan redde dagen.

Den mektigste helten i Marvel-multiverset heter One-Above-All. Han er skaperen av alt, også kalt Gud. Til og med Thor må erkjenne at han ikke kan måle seg med Ham.

«And ’tis a humbling thought to consider how much greater the Creator of all Universes must be than that of all of His creations combined!», sier Thor i en av tegneseriene.

Det er en av egenskapene jeg liker best med superhelter. De strekker oss mot noe større, men stopper ikke der. Noen ganger peker de forbi seg selv, mot den ultimate redningsmannen.

 

Se gjerne Morten Marius Larsen om Marvels Dr Strange

 

Artikkelen har også vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen

Relaterte artikler