Det er som vi hører undringen og takknemligheten i Hagars stemme når hun gir Herren dette navnet. På rømmen fra Sarai er hun nettopp blitt stanset av en Herrens engel – hun er blitt sett av Gud selv. Den fremste bekreftelsen på hennes – og vår – dypeste lengsel! Her finner vi vår verdi – i blikket fra Han som så oss da vi bare var et foster, og som ser oss – nå. Her blir vi «kledd» med vår sanne identitet, for å knytte an til det inntrengende ropet ”Kle meg ved å se meg!” i gårsdagens andakt.

Vi får leve under det hellige, kjærlige blikket fra Han som skapte oss i sitt bilde! ”La oss skape…” sa den treenige Gud. Det fantes allerede fellesskap, kjærlighet og kommunikasjon. Gud behøvde ikke skape mennesket, men han ville det. Han skapte i kjærlighet, – vi er ønsket. En befriende sannhet å hvile i!

Trenger du denne påminnelsen – for egen del eller for å dele med en som har tøffe dager? Og trenger du en påminnelse om at til og med i møte med vår synd blir verdien vår understreket?

Gud tar oss på alvor, stiller til ansvar, men blir selv menneske for å gjøre fellesskapet helt igjen.

«Du er en Gud som ser meg», sa Hagar. Gud tilgir, reiser opp og kler oss med vår sanne identitet – i troen på Jesus. Trenger du denne påminnelsen – i møte med de mange blikkfangene som øynene lett søker til?

 

Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i de ulike blikkfang som tar vår oppmerksomhet.

Relaterte artikler