JoJo Moyes bok «Et helt halvt år» vant verden. Lesere og anmeldere var unisone, dette var en kombinasjon av noe nytt og rørende som samtidig var velskrevet og dypt. I morgen har filmen basert på boken premiere, med et stjernelag av skuespillere og med fans som har enorme forventninger. Vi møter Will Traynor, den tidligere businessmannen og playboyen som ble lam fra nakken og ned etter en ulykke og hans nye, uerfarne assistent Louisa, som skal prøve å gi Will livsgnisten tilbake. Will har nemlig bestemt seg for å avslutte livet, men har lovet sin mor å leve seks måneder til.
Rasjonell respons
Ikke alle gleder seg til filmen. Den australske teologen og filosofiprofessoren Shane Clifton skrev for en tid tilbake at han gruer seg til filmen slippes. Han er nemlig selv lam fra nakken etter en ulykke i voksen alder. I blogginnlegget «Why I hate JoJo Moyes Me Before You» beskriver han smerten ved at boken etter hans syn ikke bare hyller selvmord, men også forutsetter at selvmord er den eneste rasjonelle responsen på et slikt liv. Clifton er ekstra sår for at Moyes ikke har pratet med noen som lever med en slik skade, hun baserer sin hovedperson på en nær slektning som har en degenererende sykdom. Hadde hun snakket med en lam, hadde hun oppdaget et helt samfunn av mennesker som har mot til å velge å leve, mener Clifton.
Moyes forklarer i et intervju med goodreads.com at hun ønsker å skape en verden der leseren lengter etter en løsning. Det er ikke lett å opprettholde spenninger mellom karakterene i en fortelling når alt er lov og alt er tilgjengelig. Heller ikke at den ene parten er gift behøver å være et problem i våre dager, forklarer forfatteren. Alt kan løses når man har tilgang på uendelig frihet, valgmuligheter og nok penger. Men hva med retten til å bestemme hva som er et godt liv? Hva med kjærlighet når man ikke kan hjelpe seg selv?
Clifton er tydelig når han understreker at en slik skade er en stor livskrise. Belastningene og begrensningene man påfører sine nærmeste og storsamfunnet er tungt å leve med. At tanken på å slutte det hele av kan bli nærliggende, er ikke vanskelig å forstå og han vil gjerne møte mennesker med slike følelser med empati og medfølelse. Det er likevel en divisjon i forskjell mellom å si at det er forståelig at noen ønsker en slik løsning til å si at det er naturlig og veldig bra at noen gjør det.
Lettvinte refleksjoner
Når filmen har verdenspremiere i morgen, ønsker Clifton seg mest av alt at dette gir en mulighet til å prate om hva som gir verdi, hva som er et godt liv og hvordan samfunnet kan hjelpe mennesker med ulike behov til et best mulig liv ut fra sine forutsetninger. Etter å ha lest boken og sett filmen er det fare for at Clifton får rett i å frykte fremstillingen. Der vi i boken får del i en del samtaler og tanker fra karakterene, tar filmen lettere på refleksjonene rundt hva som utgjør et verdig liv. Fokuset ligger på kjærlighetshistorien og ”søt kvinne vinner bitter, ung mann”, og sorgen får liten plass. Svært få kristne anmeldere løftet dette i forhold til boken, det blir spennende å se om det får fokus i filmanmeldelser.
Supermann-skuespilleren Christopher Reeve opplevde også å bli lam etter en ulykke, og JoJo Moyes forteller at hans stiftelse har takket for at hun har gitt en ærlig fremstilling av et liv etter en slik skade. Samtidig har stiftelsen har gått ut med en uttalelse i forbindelse med boken. «The Reeve Foundation tror ikke at funksjonshemming er synonymt med håpløshet eller at å leve med ryggmargsskader en er en skjebne verre enn døden. […] Alle som lever med en lammelse kan leve frimodig.»
En velskrevet fremstilling av de fysiske smertene, de praktiske komplikasjonene, familiekaoset og å bli sett ned på av samfunnet, der den skadede ikke blir redusert til en pasient har på den ene siden vært viktig. Men på den andre siden er det urovekkende at Reeve-stiftelsen ser seg nødt til å komme med en slik korreksjon. I tillegg får disse vanskelighetene liten plass i filmen. Her ligger både utfordringer og muligheter for lesere og kinogjengere med et kristent livssyn. Vår verdi henger ikke sammen med hvor mange lemmer som virker optimalt.
Også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen, 02.06.16