Vikingane tegner til å bli nok en suksess fra NRK. Enkelte episoder av Vikingane er sett over en million ganger, sesong to er nylig sluppet i sin helhet på NRK.no og den engelske versjonen gjør det stort på Netflix.

Her presenteres moderne i-landsproblemer i rammen av en brutal fortidskultur og i den sorte komediens drakt. Seminarer for å bedre kommunikasjonen, prosessorienterte kjerneverdier, posttraumatiske stresslidelser etter plyndringstokt, slaven som mener at han tjener samfunnet bedre ved å få bruke sin intellektuelle kapasitet enn ved fysisk arbeid, selvrealisering – det er kjente, moderne tema i en absurd setting. De fleste samfunnslag får satiriske slengkyss, og serien går ikke av veien for å trekke inn tunge, filosofiske emner som objektiv moral og meningen med livet.

I landsbyen Norheim i år 791 er plyndringer ved hjelp av båter blitt det nye, store. Rikdommen øker, og stadig utkjempes slag både om høvdingmakt og tjuvgods. I første episode av denne andre sesongen møter vi et trekløver på tur: den degraderte høvdingfruen Liv, som er gjennomsyret sarkastisk og sur, den kunstglade og dekadente trellen Rufus som ble røvet fra Roma og som strever med sin nye rolle, og poesielskeren Orm – høvdingens late bror som stadig mislykkes når han får være ledervikar, men som likevel aldri gir opp drømmen om makt.

Denne forsofne gjengen ønsker seg en ny start der de får vise verden hva som egentlig bor i dem. Derfor har de forlatt sitt gamle samfunn og søker likesinnede i Roma. I hele to måneder har de vært på reise, og de har en sterk følelse av at den evige staden raskt nærmer seg. Men når Liv begynner å stille spørsmål ved fremgangen, tar de to drømmerne det umiddelbart som personlige angrep og forsvarer seg med at de verken er «globusmaker eller kartmann». De holder fast ved å navigere etter solen, som «alltid viser vei sydover». Lettere blir det ikke av at de befinner seg i tykkeste skogen. Selv ikke når de tredje dagen på rad kommer til en ferdig leir med bålplass som ser kjent ut, ringer det noen bjeller. I to måneder har de bare gått i ring, og befinner seg lusne tre dagsreiser hjemmefra.

Disse tre, som stadig er på vandring etter noe bedre og som navigerer etter magefølelsen – kan vi kjenne oss igjen i dem? Den kristne forfatteren G.K. Chesterton beskrev en gang det han mente er en av vår tids store løgner: tanken om at fremgang og utvikling er et mål i seg selv. «Vi lever jo tross alt i 2017» er oftest ment som et kvalitetsstempel på menneskehetens utvikling. Utfordringen, sier Chesterton, er at fremgang ikke har noen hensikt uten å ha etablert et mål. Hvordan kan vi vite at 2017 er bedre enn tidligere år, hvis vi ikke vet hva målet er?

Chesterton påpeker at det inntreffer et problem når man blir usikker på målet. Da blir man også usikker på prosessen, på fremgangen. Den vandrende vikinggjengen hadde et mål, men ante ikke retningen dit eller hvordan livet kom til å bli der. Når de oppdaget dette, ble også destinasjonen utydelig. De fant at vandringen i seg selv hadde liten verdi, og de var dårligere stilt enn før de reiste. Vårt samfunn er slett ikke enige om verken vei eller retning, og det er ikke gitt at vi får et bedre liv uten et slikt felles mål.

Folket i Israel tvilte igjen og igjen på destinasjonen og mistet dermed retningen. Profeten Malakias sier at målet står fast: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg». Men folket går uten å følge kartet, de viker av fra Herrens lover. Så når Herren ber dem om å vende om, vet de ikke en gang hvor utgangspunktet er: «Hva skal vi vende om fra?» (Mal 3,6-7).

Vikingane harselerer med vår tro på det moderne samfunnets fortreffelighet, og vi ler fordi det blir så absurd i 700-tallsfasong. Men kanskje gjelder profetens ord like sterkt i dag? Kartet kalles ofte magefølelse, veien er selvrealisering og målet er mest mulig frihet. Men har vi gått i ring når vi ser at så mange opplever meningsløshet, verdiløshet, slitenhet, angst? Har vi et godt kart for livet, i 2017? Jesus ønsker langt bedre for oss, vi har et mål og et godt kart: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg» (Joh 14,6).

 

Artikkelen har også vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen.

(Visited 160 times, 1 visits today)

Relaterte artikler