ARTIKKEL: Det er et sørgelig, men ubestridelig faktum at den kristne troens offisielle representanter ofte går hånd i hånd med den verdslige makten.

 

Siden begynnelsen av 300-tallet, da kristendommen ble romerrikets statsreligion, finnes en lang og tragisk historie om hvordan kirken enten har benyttet seg av den verdslige maktens metoder, eller villig latt seg anvende som et verktøy i dets hånd. I praksis innebar dette at når krigsherrer dro i feltet for å erobre andre folk og land, var en del av deres agenda å oveføre sin egen kultur og religion til de nye områdene. «Misjon» ble et maktmiddel, en imperialistisk strategi for å støpe om sine fiender til sitt eget kulturelle og religiøse avbilde. Ikke sjelden med så hårreisende fenomen som utpressing og tvangsdåp som metode.

 

Reisekamerater

Til dette kan man naturligvis legge til middelalderens korstog, som hver for seg synes å ha hatt ganske ulike begrunnelser, men der en grunn helt klart var å kristne de delene av verden som de berørte og – ikke minst – legge Jerusalem og det hellige landet under kristent styre.

Dette er altså den ene siden av mynten. Men det finnes også en annen. Blant annet kan man konstantere at det for den som i middelalderen ville spre de glade nyhetene om Jesus til et annet folk ofte bare fantes en måte å komme seg dit på, og det var å slå følge med en krigende hær. Om man for eksempel tar de misjonærene som på 1500- og 1600-tallet fulgte med de første Amerika-ekspedisjonene, så hadde disse menneskene sikkert ulike motiv – men det behøver ikke råde noen tvil om at i det minste noen hadde en ekte nød for urbefolkningen og at de aller helst hadde tatt seg dit uten krigerske erobrere ved sin side.

Det fremste eksemplet på dette må antakeligvis være de herrnhutiske misjonærene som på 1700-tallet lot seg selge som slaver for på denne måten å komme til de vestindiske bomullsplantasjene, og der de vitnet for sine medslaver om den kristne troen.

 

Protest mot slaveriet

Apropos slaveriet er jo selv dette et eksempel på hvordan den «kristne verden» har sanksjonert en behandling av mennesker som står ekstremt langt ifra Det nye testamentes tale om hvert menneskes ukrenkelige verdi. Men selv her kan det være verdt å påpeke at det fantes en uttalt motstand mot slaveriet fra blant annet de katolske pavenes side, og at det var evangelisk kristne som til slutt lyktes med å få slaveriet opphevet i det britiske samveldet.

Selv i vår skandinaviske historie finnes det eksempler på hvordan utsendte misjonærer protesterte mot den ofte fæle behandlingen av de innfødte fra kolonimaktenes side. De svenske misjonærenes protester mot undertrykkelsen i Belgisk Kongo er et berømt eksempel på dette.

Det er ikke nødvendig å forsvare overgrepene som gjennom historien ble begått av de europeiske landenes regjeringer – verken de som har skjedd med kristent fortegn eller de som har skjedd med andre begrunnelser. Men det vi samtidig må si er at bildet av kirkens rolle i disse hendelsesforløpene er blandede, og at flere av de lyseste øyeblikkene i vestlig historie ble dominert av folk som hadde en personlig kristen tro.

Sist, men ikke minst, bør vi kanskje legge til at det i dag ikke er i det sekulariserte Europa, men i USA og den postkoloniale tredje verden at kristendommen i dag står sterkest. Selv om den kristne troen i noen tilfeller ble utbredt gjennom urettferdige midler, er det slik at når menneskene har fått distansert seg fra disse tragiske hendelsene, og når de uten ytre press har fått muligheten til å ta stilling til Jesu kall på egen hån, har en overveldende stor mengde mennesker valgt å kalle seg kristne.

De som i dag regner seg som en del av kristendommens stadig voksende skare kan dermed ikke sies å tilhøre den kategorien som har sagt sitt ja til Jesus med et sverd mot strupen. De har sagt ja av egen fri vilje.

 

Olof Edsinger

Relaterte artikler