ARTIKKEL: Det er «the Day of the Dead» i Mexico, det er parader og karneval og masker, det er festligheter og dødningeskaller i et inferno. Midt i kalaset svinger James Bond av veien, kysser sin vakre dame, retter på mansjettene, spretter over hustakene og får en bygning til å falle som et korthus.

 

Ingen i England vet hvor han er, hva han gjør eller hvorfor. Det er fantastiske farger, nydelig regi, avslappet Bond-kontroll – og lett å glemme at Bond er ute for å ta liv. Han er av gårde på privat oppdrag for å finne dem som stod bak drapet på M i den foregående filmen «Skyfall».

 

Manglende autoritetsrespekt

«Spectre» er Daniel Craigs fjerde Bond-film. Den tar oss videre med til Europa, der Bond både må møte konsekvensene av å handle uten tillatelse og konsekvensene av at hans avdeling MI6 skal fusjonere med MI5. 00-agentenes fremtid er usikker, og et internasjonalt overvåkingsnettverk truer verdensfreden. Samtidig har Bond fremdeles ikke hele bildet av hva som skjedde da M døde, så han jager videre med både fiender og arbeidsgivere i hælene. En biljakt i Roma, en halsbrekkende tur til Alpene, en togreise i Marokko og flere vakre damer senere er bildet klart og fienden identifisert. Hele tiden er Bond autonom, han handler akkurat slik som han selv finner det best. Filmen har fått varierte tilbakemeldinger i forhold til historie og regi, men det må være en av de vakreste Bondfilmer som noen gang er laget. Spectre henter frem en lang rekke av elementer fra tidligere filmer, og kombinert med de vakre, varme fargene, ledes tankene 50 år tilbake i tid. Bond er blitt nostalgisk.

 

Ondskapens nettverk

Det viser seg nemlig at Bonds egen bakgrunn er et viktig element i filmens plot. Det meste av det han har opplevd gjennom de siste filmene står nemlig skurkeorganisasjonen Spectre bak. Som en blekksprut snirkler den fangarmene sine gjennom alle de verdensomspennende kriminelle miljøer som tenkes kan, Spectre vet alt, ser alt, styrer alt. James sporer dem opp og får en mistanke bekreftet: bak nådeløse Spectre står erkefienden Ernst Stavro Blofeld som han vært i basketak med flere ganger tidligere. Og endelig får vi vite hvem Blofeld er: James Bonds egen adoptivbror som i sjalusi drepte sin far fordi han trodde at James var elsket høyere. Kevin Ott i www.rockingodshouse.com mener at plotet er en slags Kain og Abel-variant, der misunnelse fører til at man mister kontroll på rett og galt og på proporsjonene i egne handlinger.

 

Den urolige drivkraften

I Spectre møter vi en følelsesmessig berørt Bond. En av filmseriens viktigste elementer er det konstant udekkede behovet helten har for kvinner og alkohol (mens han tilsynelatende ikke behøver søvn og mat), og plutselig får vi et glimt av hva som driver ham fra den ene til den andre. Hva er poenget med å knytte seg til mennesker for mer enn en natt når Bond selv alltid har blitt forlatt? Det er nå en gang slik at en hemmelig agents liv ikke egentlig tillater en forpliktende relasjon slik som vanlige mennesker ønsker seg, og Bond har bare knyttet seg formelt til én kvinne. I «On Her Majesty´s Secret Service» (1969) giftet han seg med Comtesse Teresa di Vicenzo, men hun ble drept av nettopp Blofeld før filmen var over.  Dermed har Blofeld tatt fra Bond både kone og det han kjente som en far, og han eier ikke skam over det.

– It was me, James. The author of all your pain.

Kanskje denne bitre erfaringen også er en forklaring på hvorfor 007 utelukkende tillater seg kortvarige fysiske kontakter. Det kan nesten se ut til at han er avhengig av sex for å kjenne at han har følelser. Mr Bond er i alle fall ikke av typen som snakker seg gjennom problemene. Men i Spectre får vi litt mer innsikt i hva som foregår på innsiden, hvilke savn han bærer på, hvilke svik han har møtt og hvilken uro det fødte.

 

Kall for rettferdighet

– Governments change, the lies stay the same, uttrykker Bond i Golden Eye (1995), og sannelig er løgnen den samme i dag. Det er ikke rart man blir sliten. Det er nesten som man lurer litt på om Bond i Spectre er lei, slik som Daniel Craig har sagt at han er lei. Lei av den endeløse, ufattelig kreative ondskapen, lei av å vaske av seg blod, lei av rotløshet.

– It´s called life, James. You should try it some time, blunker Moneypenny til ham når han oppdager at hun eksisterer også utenfor kontorene. Hans svar kommer langt senere i filmen, når han i en sedvanlig presset situasjon hvisker «tempus fugit», tiden flyr. Uttrykket referer ofte til at tiden er ugjenkallelig, sjansene kommer ikke igjen. Bond har ikke tid til A4 når verden er i fare. Når Madeleine Swann spør Bond direkte om dette er hva han egentlig ønsker, å leve ensom og jaget i skyggene, konstaterer han kun at han ikke stanser for å tenke over det.

Craig viser oss nesten et glimt av et kall hos Bond, det er bare slik oppgaven i hans liv er, han må finne seg i å riste av seg oppgitthet og behov for ro og røtter og jobbe videre.

– Hun lot ikke døden komme i veien for jobben, sies det om Judi Dench´s M i Spectre. Hun var som 007 opptatt av lojalitet og fokus på arbeidsoppgavene, til tross for mye motgang både profesjonelt og privat. Så langt er de trente til å gå, at til og med ikke døden får stanset dem. Rettferdighetstrangen er stor hos Bond, men samtidig er også trangen til hevn like stor. Akkurat som hans stormannsgale fiender blir som gale når planene veltes og de søker å gjøre gjengjeld, ser vi noe av dette også hos helten. Bond vil ta hevn for drapet på M, han vil ta hevn for det Blofeld har tatt fra ham – han vil ikke bare ha rettferdighet. Da kunne han ha fått hjelp av rettsvesenet.

 

Oppgjør

Hjernen bak Bonds personlige lidelser, som er påført med fullt overlegg, er selvsagt ikke ute etter tilgivelse i siste sekund. Det er kanskje forutsigbart, men når Bond endelig har sjansen til å bli kvitt superskurken for resten av livet, velger han å følge den nye M´s råd: A license to kill is also the license not to kill. Det kan selvsagt være for å holde muligheten åpen for at Blofeld overlever og enda en gang skal få stå for smerte, kaos og forvirring, men det er lett å la seg lede til å tenke at Bond har all rett til å være dommer og eksekutør i samme person. Når Bond snur ryggen til, blir derfor ikke oppgjøret mellom ham og det onde, det blir mellom ham selv og hans egne motiver. Kanskje det blir den ultimate hevn, å la Blofeld få lide i smerte og skam over å ha feilet.

Det er avgjørende for alle mennesker å forholde seg til sin egen fortid, å gjøre opp med det som var ødeleggende, ta vare på det gode og å kjenne sin historie og sine røtter. Spectre er selvsagt en ekte del av Bond-varemerket, med alt det innebærer av fastlagte detaljer, rutiner og kjennetegn, men som alle historier bærer den også verdier. Gjennom hele franchisen kjenner vi Bondelementer som for eksempel en naturalistisk tilnærming til kropp og sex – det kroppen krever, er utelukkende kjemi og biologi og må derfor tilfredsstilles, og en relativ moral der handlingen i seg selv ikke er rett og gal, den må sees i sammenheng med en mengde verdier. Men når det gjelder akkurat Spectre, er det kanskje mest interessant å se hvordan til og med Bond har en fortid, en bakgrunn som preger ham. Bond er ikke Bond hvis han ikke hopper fra seng til seng like lettvint som han forserer bygårdstak med automatvåpen i hånd, men det er akkurat som om vi forstår litt mer av hvorfor han gjør det etter Spectre.

Kong David påpekte i Salme 139 hvor godt det er å være kjent av noen helt fra livets begynnelse, å ha noen som kjenner hele min historie. Av og til kan det være godt å ha noen som virkelig kjenner oss, slik opplevde iallfall Hagar det når hun sa til Gud at «du er en gud som ser meg.» I en annen salme skriver David om hvor viktig det er å ta et oppgjør med ondskap, både i eget liv og den andre står for. I Salme 64 hermer ham etter verdens Blofelder: De tenker ut ondskap. «Nå er vi klare, tanken er tenkt, det er store dyp i menneskets hjerte!» Den som lukker øynene for ondskap i eget liv og i verden, blir gjerne fanget av den. Men er det ikke slik at små dråper med ondskap overraskende ofte siver inn i tankene våre, i motivene eller kanskje handlingene våre? Spørsmålet er da om det å ha noen som kjenner hele min historie og alle mine tanker er en trygghet eller en trussel.

 

Relaterte artikler