Av Otto Lundgaard, prost i Den Danske Folkekirke og anmelder for Kirkeogfilm.dk
Det skal noe til for at historikere tar i bruk ordet «mirakel». I historiens lys er det mye som kan forklares, selv avgjørende vendepunkter under en verdenskrig. Likevel er det ikke urimelig å tenke på begivenhetene våren 1940, der omtrent 340 000 allierte soldater ble evakuert fra den nord-franske kyst, som «mirakelet ved Dunkirk». Christopher Nolans imponerende flotte epos viser hvorfor.
For hvorfor skjer mirakler? Og hva betyr mirakler for historien slik at den gir mening, også for våre liv et par generasjoner senere? For at vendepunkter kan forstås som mirakler, må utgangspunktet være virkelig håpløshet, uten mulighet for løsning, desperasjon.
Det er også her vi begynner. Midt i historien, på flukt fra den fremrykkende fiende som de britiske og franske soldatene (og filmpublikum) interessant nok ikke ser, bare merker. De (og vi) er trengt opp i en krok med ryggen mot muren, den mur som i filmen har form av Den engelske kanal. Synet av havet markerer gjennom filmen en uoverstigelig grense, som forteller soldatene at de ikke kan gjøre noe for å redde seg og dra hjem, slik som jødene under flukten fra Egypt noen tusen år tidligere. De er underlagt makter og krefter utenfor seg selv. Sett i ettertankens lys finnes slike makter og krefter i oss alle. I filmen utfolder de seg på bryggen, på havet og i luften.
Nettopp disse tre sentrale miljøene utvikler seg til scener for mirakelet som viser seg å være større og sterkere enn fiendens kuleregn, torpedoer og luftbombardementer.
Den vedvarende trussel, forsterket av Hans Zimmers intense, staccato-aktige musikk, oppleves fra soldatenes synsvinkel. I filmens parallellfortellinger befinner vi oss hele tiden på menneskenes side i deres kamp mot overmakten og undergangen. På vann, i vann og under vann, i cockpiten med fienden lurende midt i det skarpe sollyset, på bryggen hvor soldatene holder sin plass i kolonnene mens de trykker seg mot breddene som høns i tordenvær, og om bord i lasterommet, som fryktes å bli en grav. Vi er hele tiden hos dem, og vi deler deres håp.
Det samme gjør vi med dem som er med på en av de mange britiske småfartøyer som seiler ut for å ”bring the boys back home”. Underveis blir mannskapet på en av båtene kastet ut i et drama når en berget offiser mister kontrollen fordi han tror de er på vei tilbake til Dunkirk i stedet for å reise hjem. Men både offiseren og vi som seere får det hele i perspektiv når den gamle båtføreren forklaret: ”Hjem er ikke et hjem når vi tillater et blodbad på den andre siden av Kanalen”. Selve mirakelet kommer til uttrykk i denne replikken. En replikk som ikke står alene, men som er ledsaget av en handling.
Sitatet fra Salme 8 – ”Hva er da et menneske – at du husker på det” – står skrevet mellom linjene i Christopher Nolans fortelling. Evakueringen ble i nederlagets stund en humanitær seier, ikke bare i samtiden. Filmen lar oss se at mennesket også ble skapt for at Gud kan utføre sine mirakler gjennom oss. Det kan også sies slik: Vi kan be for våre medmennesker i nød og deretter komme dem til unnsetning.