ARTIKKEL: Adele har kapasiteten til å bevege millioner med sine sanggaver, men hvor vil hun bevege dem?

Av Krish Kandiah, direktør ved London School of Theology. Les originalen her.

 

Filosofen og professoren Roger Scruton jamret nylig over popusikkens tyranniske allestedsnærvær:

I så godt som alle offentlige steder i dag blir ørene overfalt av lyden av popmusikk. I handlesenter, puber, restauranter, hoteller og heiser er ikke bakgrunnslyden menneskelig konversasjon, men musikk som spys ut i luften av høyttalere… Jeg tror vi ikke skal undervurdere tyranniet som utøves over den menneskelige hjernen av pop. Den konstante repetisjonen av musikalske plattheter, i hvert øyeblikk dag og natt, leder til avhengighet. Det har også en dempende effekt på konversasjonen.

Det er enkelt å avskrive den noen-og-sytti år gamle scrooge-aktige kynismen som snobberi, Scruton argumenterer at «popavhengige mister evnen til ekte musikkerfaring…[slik som ] det magiske møtet med Beethovens kvartetter.» Selv om jeg mye heller foretrekker populærmusikk fremfor klassisk, tenkte jeg at professoren kanskje hadde et poeng mens jeg gjennom helgen lyttet til Adeles nye album, braksuksessen «25». Hvis noe album kommer til å forme offentlig bevissthet denne høytiden, kommer det til å være Adeles. Hennes siste album solgte over 30 millioner eksemplarer bare i USA, og denne nye er på vei til å bli det raskest selgende albumet noen sinne. Sannsynligvis har du alt oppdaget at den er overalt via luftbølgene, så det kan være verd å stoppe og stille noen spørsmål rundt den.

 

1: Betyr tekster noe fortsatt?

Det var tekstene i 25 jeg fant engasjerende og fascinerende, mer enn musikken – som jeg må si jeg fant en smule forutsigbar. Noen vil si at teksten er irrelevant for et albums musikalske verdi, og deler av meg tror at Adele faktisk kunne sunget telefonkatalogen og gjøre det til en rørende opplevelse. Det internettbaserte musikkmagasinet Pitchfork kalte henne «den udiskutabelt beste vokalisten i sin generasjon», og hennes spennvidde og kontroll og musikalske instinkt er forbløffende. Men kan en vokalist være fantastisk uavhengig av tekstene? Jeg må si ja. De tidlige vokalbidragene fra Michael Stipe i REM var nesten uforståelige, deres første album ble kalt Murmur (mumling) som et resultat. Når jeg lytter til musikk sammen med mine barn ser jeg at innholdet i tekstene strømmer over dem. Jeg har forsøkt å komme til bunns i om Fun sin hit fra 2012 «We are young» handler om vold i hjemmet eller om Meghan Trainors «All about the bass» fra 2014 oppmuntret til kvinnelig dysmorfofobi.

Og likevel, etter oppstandelsen rundt ordene i Robin Thickes «Blurred lines», eller mer positivt måten Band Aids «Do they know it´s Christmas?» tente en interesse for bistand og utvikling i min ungdom, tror jeg vi kan anføre at tekster har betydning.  Så å se nøye på tekstene i 25 kan forme deler av vår verdsettelse eller kritikk av albumet. Mye av kritikken som møter 25 har fokusert på mangelen på musikalsk variasjon, noen sier at Adele har valgt for trygge løsninger ved å tilby spor som ikke ville skilt seg ut på hennes forrige plate, 21. Jeg vil fokusere mine spørsmål på hva tekstene ser ut til å avsløre.

 

2: Har Adele en kvartlivskrise?

Adele er faktisk 27 år gammel, men hun har sluppet en plate som heter 25 – kanskje er det et hint om hva hun føler rundt sin alder og hvor hun er i livet. I et intervju med BBC sa hun at «min siste plate var en gjøre det slutt-plate, og hvis jeg må sette en merkelapp på denne, ville jeg kalt den en gjør opp-plate. Å gjøre opp for mistet tid. Å gjøre opp for alt jeg noen gang gjorde og aldri gjorde. 25 handler om å bli kjent med den jeg har blitt uten å skjønne det. Og jeg er lei for at det tok så lang tid, men du vet, livet skjedde». Det er sant at mye har skjedd med Adele de siste fem årene, inkludert å få en baby og verdensomspennende berømmelse og rikdom. Likevel, til tross for alle disse positive opplevelsene, ser det ut til å være en betoning på å bli eldre på denne platen.

På sporet «River Lea» synger hun: «Everybody tells me it´s about time that I moved on. And I need to learn to lighten up and learn how to be young!»

Et annet eksempel er sangen som mange har pekt på som albumets estetiske høydepunkt, «When we were Young», som er en kompromissløs klagesang over tapt ungdom:«Let me photograph you in this light, in case it is the last time, that we might be exactly like we were, before we realized, we were sad of getting old, it made us restless.»

For en ung kvinne som har opplevd enestående kommersiell suksess og applaus fra kritikere, føles ikke dette som et lykkelig album. Det henger en fornemmelse av sorg over så godt som alle spor. Mange har kommentert at Adele føles som en gammel sjel, og dette albumet ser ut til løfte dette frem. Tennisspiller Boris Becker snakket om en tilsvarende erfaring da han opplevde suksess i ung alder:

«Jeg hadde vunnet Wimbledon to ganger før, en gang som den yngste spilleren. Jeg var rik. Jeg hadde alle de materielle godene jeg trengte… Det er den gamle sangen om filmstjerner og popstjerner som begår selvmord. De har alt, og likevel er de så ulykkelige. Jeg hadde ingen indre fred. Jeg var som marionette.»

Når jeg lytter til 25 blir jeg minnet om historien om Jesus og den rike, unge mannen i Lukas 18. På papiret hadde denne unge manne alt: ungdom, rikdom og innflytelse. Men ingenting av dette viste seg å være nok for ham, han kom fremdeles til Jesus og spurte hva han måtte gjøre for å arve evig liv. Når vi ser på denne historien, erfaringene til Boris Becker og kanskje Adeles tekster, ser vi bevis på en sult og en lengsel etter noe mer enn det beste vår verden har å tilby? Er det kanskje en lengt etter noe bare Gud kan tilby?

 

3: Kan rike mennesker synge blues?

Vokalist Jimmy Rushing, som er veteran i blues- og jazzsjangerne, sa en gang: «Bluesen kommer rett fra en persons følelser, til hans daglige aktivitet i livet. Men tro meg, rike mennesker vet ingenting om blues.» Han var ubøyelig på at noens musikalske fremførelse ikke kunne skilles fra deres livserfaring. Understreker skrivesperren som forsinket Adeles siste plate betydningen av Rushings observasjon? Adele kommenterte selv i et nylig intervju at «jeg måtte skrive et album om ekte liv, for hvordan kan man ellers relatere seg til det? Hvis jeg skrev om å være berømt – det er kjedelig.» Paradoksalt ser det ut til at jo mer du har, jo mindre har du å synge om, og jo mindre du har, jo mer har du å synge om. Merkelig nok var Gud bekymret for hvordan velstand kan være ødeleggende, ikke bare for kreativitet, men for selve troen, da han advarte israelittene som forlot fangenskapet i Egypt:

Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud og forsømmer å holde budene, lovene og forskriftene hans som jeg pålegger deg i dag. Når du spiser og blir mett, når du bygger fine hus og bosetter deg i dem, når ditt storfe og småfe øker i tall, når du får mengder av gull og sølv og hele din eiendom vokser, vokt deg da så du ikke blir hovmodig og glemmer Herren din Gud, han som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset.
5 Mos 8,11-14

Økonomisk suksess kan ikke bare være ødeleggende for kreativitet, men i følge 5 Mosebok kan rikdom være farlig for tilfredshet og ydmykhet. Rikdom kan ødelegge din åndelige helse.

 

4: Finnes det mer i livet enn romantisk kjærlighet?

Hver eneste sang på 25 reflekterer et aspekt av romantisk kjærlighet, og de fleste setter søkelyset på behovet for forsoning etter et brudd. «Hello» snakker om lengselen etter å finne en form for fred, og i «River Lea» synger Adele om hvordan alle hennes relasjoner har blitt forgiftet av hennes smerte. Hun erklærer trassig at hennes kjærlighet for partneren ikke er «Water under the Bridge», og så videre gjennom hver eneste sang. Romantisk kjærlighet er selvsagt en rik kilde til inspirasjon, men det gir dessverre albumet en monoton smak. Finnes det mer i livet enn å gruble over ødelagt romanse? Hva med vennskap? Morsrollen? Rettferdighet? Dette albumet kommer gjerne til å tilby soundtracket til mang en biltur, men det tilbyr ikke mye retning. Ettersom jeg hørte, ble jeg minnet om en sang av Nina Simone, «Ain´t got no. I got life», der Simone anerkjente mangelen på status og verdighet som mange, særskilt fargede mennesker i USA på den tiden, stod overfor mens de samtidig søkte å minnes alle ting som ikke kunne bli tatt fra dem. Simone var en borgerrettighetsaktivist som brukte sin status og profil til å sette søkelyset på urettferdighet i verden. Når man sammenligner dem, føles Adeles sanger som mer narsissistiske og egenkjærlige.

Det Adele avslører av seg selv i sine offentlige opptredener er utpreget likandes. Denne videosnutten der hun etterligner en Adeleimitator er fantastisk. Jeg skulle ønske jeg fikk muligheten til å fortelle henne om en Gud som elsker henne tryggere enn noen romantisk relasjon, en Gud som kan møte de dypeste lengsler hun uttrykker i sin musikk og som kan hjelpe oss å møte at vi blir eldre med selvtillit, ikke med desperasjon. Mens jeg lyttet til Adele tenkte jeg på kvinnen ved brønnen i Johannes evangelium kapittel fire. Jesus møter en kvinne som tørster etter mer i livet etter en rekke ødelagte forhold. Jesus bekrefter denne kvinnen, til tross for at hun kulturelt var fra feil rase, hadde feil bakgrunn og i de dager feil kjønn for at han skulle kunne gjøre det. Jesus tilbyr henne levende vann som vil slukke all tørst og som veller frem til evig liv. Dette albumet føles som et rop av tørst for noe som bare Gud kan tilfredsstille.

 

5: Er det mer ved Adele enn selvgranskning?

Jeg er takknemlig for at Adele, som en ung kvinne i popindustrien, har formet en modenhet og verdighet ved sitt image. Hun har ikke satset på seksuelt provoserende sanger, kostymer eller dansere for å få rekordmange salg. Den rene fortreffeligheten ved hennes musikalitet står i sterk kontrast til mange av de bearbeidede og produserte produktene i popindustrien. Men med så mye talent til rådighet undres jeg over hva hun ender opp med å gjøre med det? Adele har kapasiteten til å bevege millioner med sine sanggaver, men hvor vil hun bevege dem? Det er vanskelig å la være å sitere Spiderman: «Med stor makt følger stort ansvar». Jeg lurer bare på om det finnes en måte hun kan bevege mennesker forbi selvgransking og ut i en verden i nød.

I et nylig intervju avslørte Adele litt om sin skriveprosess. Hun forklarte at: «Det er slik jeg vet at jeg har skrevet en god sang for meg selv – det er når jeg begynner å gråte…Det er når jeg bare feller tårer i studio og jeg trenger et øyeblikk alene».

Filteret som avgjør Adeles sangvalg er hvorvidt det gir henne en emosjonell respons, så det er trygt å gå ut fra at sangene på albumet har passert denne testen for henne. Men det som berører Adele ser ut til å være begrenset til hennes romantiske opplevelser. Hva om Adele hadde møtt andre menneskers lidelser og feiringer rundt om i verden? Hva om hun hadde brukt tid sammen med flyktninger, med de fordrevne, de fattige og de underernærte? Hva kunne hennes fantastiske gave gjøre for å åpne hjertene til hennes lyttere for mer enn bare deres egne følelser slik at de kunne ha empati med dem som behøver det mest? Jeg ønsker å invitere Adele på en reise for å oppleve mer av verden og tillate andre menneskers gleder og smerter få forme hva hun synger.

Til forskjell fra professor Scruton får jeg ikke panikk av popmusikk. Jeg tror at musikk, enten den er populær eller klassisk, kan berolige det urolige hjertet, bringe trøst og oppmuntring, hjelpe oss til å erfare det transcendente og til og med høre et ekko av Guds stemme. Men musikk kan også gjøre oss sensitive for andres behov, og jeg hadde blitt begeistret hvis det blir det neste steget i Adeles stjernekarriere. Det finnes håp om at det kan bli slik. En sang, «Remedy», skiller seg ut på 25. Jeg er ganske sikker på at den ikke ble skrevet med dette i tanke, men forsøk å tenk på flyktningekrisen eller behovene til sårbare barn når du lytter til teksten, og se om det vil gi et annet perspektiv på disse temaene:

I remember all of the things that I thought I wanted to be,
So desperate to find a way out of my world and finally breathe.
Right before my eyes I saw, my heart it came to life,
This ain’t easy, it’s not meant to be.
Every story has its scars.
But when the pain cuts you deep.
When the night keeps you from sleeping,
Just look and you will see,
That I will be your remedy.
When the world seems so cruel,
And your heart makes you feel like a fool,
I promise you will see,
That I will be, I will be your remedy.

Relaterte artikler