ARTIKKEL: Filmen om Mandela hadde nylig premiere. Skjønt, det blir feil å si «filmen» i entall. Det var nok heller den foreløpig siste i en rekke filmatiseringer av frihetshelten og landsfaderen fra Sør-Afrika. «Måtte de virkelig lage enda en film om ham» tenkte jeg i fjor, da jeg hørte at norsk premieredato for Veien til frihet var satt.

Kanskje jeg tenkte slik fordi jeg bor så langt unna Sør-Afrika. Kanskje jeg var litt uinteressert fordi jeg var så ung da Mandela kom gående ut av fengselsporten etter 27 år bak murene for sin kamp mot raseskille. Jeg nådde liksom aldri å bli skikkelig opprørt over apartheid før det i teorien var over. Kanskje er filmen virkelig nødvendig nettopp for slike som meg, som tenker «skal de nå tvære på den samme historien igjen.» Historie som ikke holdes levende vil glemmes, og glemt historie kan gjenta seg. Men hva er det som gjør at alle vil ha en bit av denne mannen, som gjør at skolebarna helt fra småskolen lærer å kjenne fjeset hans, som sikrer filmskapere og forfattere stoff til stadig nye verk?

«Vi blir aldri ferdige med Mandela, fordi vi aldri blir ferdige med å tilgi»

Katolikker og protestanter kappes om å hedre Mandela. De er enige om at han var en av dem. Kommunister og markedsliberalister elsker ham like høyt, ser det ut til. Mandela var den edleste kommunist, og den ypperste markedsliberalist, skal man tro hva man leser på verdensveven. På en buddhistisk hjemmeside blir han presentert som en ekte bodhisattva. Muslimske grupperinger er ivrige til å liste opp alt det respektfulle og anerkjennende han sa om islam.

Humanistene trykker ham til sitt bryst, og minner om at Mandela fant styrke og inspirasjon i fengselet ved å lese diktet Invictus, (De uovervinnelige), skrevet av den britiske ateisten W. E. Henley. Menneskets ansvar for eget liv og evne til å overvinne hva det skal være, klinger slik i Bjarte Hjelmelands oversettelse: Jeg skal min egen skjebne smi/Jeg kapteinen av min sjel.

Det ser ut til at de fleste tros- og meningsgrupperinger gjerne vil inn i avglansen av Mandela. For selvsagt øker det legitimiteten hvis Mandela gikk god for grupperinger som din. Mandela kjempet for menneskers likeverd, han ofret alt for saken og han vant til slutt. Livet hans er en dramatisk heltehistorie med lykkelig slutt. Men det som griper og som imponerer mest, er hans valg om å tilgi sine motstandere.

Det var den radikale tilgivelsen og fraværet av bitterhet, som løftet Mandela opp til en verdenshelt og en historisk skikkelse. Det var viljen til tilgivelse som la grunnlaget for Sør-Afrikas første sorte president. Hvem trenger ikke tilgivelse? Hvem har ikke funnet det vanskelig å tilgi, og det i ganske så trivielle situasjoner sammenlignet med Mandelas liv?

Tilgivelse er noe som mennesker til alle tider har kjempet for å få – og kjempet for å gi. Mange har gått under i destruktivt hat og bitterhet fordi stoltheten var for stor og selvinnsikten for liten til at de syntes tilgivelse hadde noe med akkurat deres liv å gjøre. Hvor mange ganger må vi høre om Mandela? Vi blir aldri ferdige med Mandela, fordi vi aldri blir ferdige med å tilgi.

«Gud selv ble menneske og kom dermed på begge sider av bordet i Skaperens sannhetskommisjon»

Representanter for mange ulike livssyn mener altså at Mandela passer perfekt hos dem. Kan alle ha rett? Sentrum i kristen tro og i Bibelens fortelling, er korset. I sentrum av korset braker to tilsynelatende motsetninger sammen: Fullkommen godhet og fullkommen rettferdighet. Kan Gud straffe hvis han er god? Kan han være rettferdig hvis han ikke straffer? Bibelen sier at løsningen på menneskets uhelbredelige syndighet og Guds fullkomne hellighet, var at Gud selv ble menneske og dermed kom på begge sider av bordet i Skaperens sannhetskommisjon. Gud var både tiltalt og dommer.

I følge kristen tro, er det korset som gjør sannhet og tilgivelse mulig. Uten sannhet i bunnen, blir ingen tilgivelse reell. Bibelen lærer oss at fordi vi selv kan få fullkommen tilgivelse hos Gud, skylder vi også å gi det samme til våre medmennesker. G.K. Chesterton skriver i sin bok Orthodoxy at korset har paradokset i sentrum og dets fire armer går uendelig ut til alle deler av verden, uten å forandre seg. Korset gir frihet til å strekke seg stadig lenger ut.

Mandelas innerste tanker og personlige trosliv kan ingen av oss gjøre rede for. Kristne kan likevel med stor frimodighet holde frem at hans radikale tilgivelse peker mot det sentrale i kristen tro. Bare tilgivelse kan sette mennesker virkelig fri og føre sammen de som er adskilt, enten det gjelder menneske og menneske, eller menneske og Gud.

 

 

Artikkelen stod først på trykk i avisen Dagen (23.01.14).

(Visited 165 times, 1 visits today)

Relaterte artikler