ARTIKKEL: Det er gjort mange forsøk på å beskrive djevelen, både skriftlig og gjennom bilder. Hvordan skal vi tenke om denne skikkelsen?

 

Djevelen i populærkulturen

Djevelen er en skikkelse vi kan finne i mange kulturelle uttrykk, i alt fra gamle folkeeventyr til nyere tv-serier. Av klassisk litteratur har bøker som Dante Alighieris Den guddommelige komedie (ca 1320) og John Miltons Det tapte paradis (1667) preget bildet av djevelen, sammen med folkeeventyr. Men djevelen som skikkelse er også portrettert i kunst og medier i nyere tid. Noen eksempler er skrekkfilmen The Exorcist (1973), Iron Maidens plate The Number of the Beast (1982), og tv-serien Lucifer (2016). Fremstillingen er ulik, noen ganger fremstilles djevelen som et ondt menneske, andre ganger som et åndelig vesen og fra eventyr kjenner vi igjen skikkelsen med horn og hover.

I skrekkfilmer er det vanlig å portrettere en åndelig virkelighet, og her kan åndelige vesener ta mange skikkelser og former. Engler, demoner og djevelen er en del av denne virkeligheten, som går utover det vi normalt kan se med det blotte øyet. Åndsmakter er kanskje ikke så ofte en del av den offentlige debatten, men det er mye som tyder på at det finnes en åpenhet for åndsmakter i store deler av befolkningen. I Norge har vi kulturelle fenomener som tv-serien Åndenes makt på TV-Norge som har samlet mange seere sesong etter sesong. Dette er en underholdningsserie hvor man utforsker hendelser i menneskers hjem som virker å være resultat av en «åndelig» virkelighet. Vi har i lang tid sett interessen for det overnaturlige også i ulike ukeblader.

 

Er djevelen virkelig?

Men finnes egentlig usynlige åndsmakter? Filosof Peter S. Williams viser til to hovedgrunner for å tro på generell basis at åndsmakter eksisterer. Den ene er at det er gjort forskning på verdensbasis som viser at en stor andel mennesker på tvers av kulturer og religion forholder seg til eksistensen av åndsmakter. Den andre er at gjennom historien har det vært en vanlig oppfatning at det finnes en åndelig virkelighet.[1] Selv om disse ikke gir oss grunn til å konkludere i spørsmålet, gir det i alle fall gode grunner til å ta på alvor muligheten for at åndsmakter er reelle, uavhengig av om man har en kristen tro eller ikke.

 

Hva sier Bibelen?

I denne artikkelen skal vi se nærmere på fremstillingen av djevelen i Bibelen. Mange forestillinger om djevelen vi har i vår kultur er ikke nødvendigvis hentet fra Bibelen, så det kan være klargjørende å se nærmere på de bibelske tekstene. Dette er ikke en fullstendig redegjørelse, men tar for seg noen framtredende elementer i den bibelske beskrivelsen.

For å ta det viktigste først: de bibelske tekstene er opptatt av at vi ikke skal bli opphengt i, eller drives av frykt for, djevelens makt. Gud er sterkere og det er ham vi skal søke og bruke tiden vår på. Samtidig er Bibelen realistisk på at onde åndskrefter finnes, og at vi ikke skal være naive i møte med det onde.

Motstanderen

Djevelen fremstilles som et åndelig vesen, som altså eksisterer som del av den åndelige usynlige virkeligheten. Satan er et hebraisk ord som betyr «motstander» eller «anklager». Den greske oversettelsen av ordet er diabolos eller djevelen, som betyr «baktaler». Bibelen er ikke tydelig på djevelens opphav eller historie, selv om teologer gjennom kirkehistorien har tolket Jesaja 14,12-14 som en mulig henvisning til djevelens fall. Det er denne teksten navnet Lucifer, romersk for «morgenstjerne», er hentet fra.

 

Djevelen i Det gamle testamentet

Det gamle testamentet (GT) sier faktisk ganske lite om djevelen, men han spiller en avgjørende rolle i begynnelsen av menneskenes historie. Her møter vi ham i form av en slange, hvor han leder de første menneskene til ulydighet mot Gud. Han er her Guds motstander, som en listig bedrager og menneskehetens store fiende. Ved å så tvil hos menneskene om de kan stole på Gud, tar menneskene det fatale valg som skaper bruddet med Gud (1 Mos 3, 1-7).

Den store løgneren

Slangens forførelse av mennesket i Edens hage er interessant som studium av Satans arbeidsmetoder, slik de fremstilles mange steder i Bibelen. Han åpner med et uskyldig spørsmål som skaper usikkerhet og mistillit («Har Gud virkelig sagt?»), før han serverer sin løgn («Dere skal slett ikke dø») koblet til et fristende tilbud som også er en løgn («Dere skal bli som Gud»). Slangen får dem slik til å vende Gud ryggen, noe som bringer død og kaos inn i relasjonene mellom menneskene, til seg selv, til jorden og ikke minst til Gud (1 Mos 3,7-22). Disse egenskapene ved Satan blir også beskrevet i Det nye testamentet (NT). Paulus advarer menigheten i Korint om at Satan opererer på denne måten. Han skriver: «Men jeg er redd at slik slangen narret Eva med sin list, skal også deres tanker bli ført på avveier, bort fra den oppriktige og rene hengivenhet til Kristus.» (2 Kor 11,3). Jesus kaller djevelen for løgnens far (Joh 8,44).

Satan som anklager

En av de andre få tekstene i GT hvor Satan figurerer finner vi i Jobs bok. Her møter vi djevelen, her kalt Anklageren, blant Guds rådgivere. Bildet er av et kongelig hoff med rådgivere, hvor djevelen har talerett. Djevelen bringer anklagen mot Gud at Job´s fromhet er falsk, og bare basert på egeninteresse. Satan får da frata Job alt han har, for å se om hans tro er ekte. Her møter vi et tema som videreføres i NT, om djevelen som kan prøve vår tro (Matt 4,1 ff, Åp 2,10).

Senere møter vi Satan i rollen som den som vil ødelegge for Guds folk når David fristes til å gjennomføre folketelling (1 Krøn 21) og som anklager mot øverstepresten (Sak 3,1).   Selv om GT ikke fokuserer sterkt på Djevelen, er det noen sentrale poeng som kommer frem: Det onde er ikke en del av Guds vilje, men en invasjon av skaperverket utenfra. Djevelen er det ondes forkjemper, men mennesket har ansvar for å ha vendt seg bort fra Gud, og dermed valgt å alliere seg med det onde. Mange konsekvenser følger av dette, som menneskenes onde handlinger, og tilbedelse av falske guder og åndsmakter. Men Gud kaller menneskene hele tiden tilbake til seg selv (Jes 1,18, 55 ff)).

 

Djevelen i Det nye testamentet

I NT trer bildet av Djevelen klarere frem, og han beskrives som aktivt tilstede i verden. Det kan virke som konflikten mellom gode og onde krefter blir enda tydeligere når Jesus kommer til jorden. Jesus har tidlig et møte hvor han blir fristet av djevelen, men i kontrast til de første menneskene motstår han fristelsen (Matt 4,8-11).

Jesu makt over onde ånder

Denying Satan Carl Bloch, 1850

Denying Satan
Carl Bloch, 1850

Djevelen gis i NT betegnelser som «verdens fyrste» (Joh 14,30) og «herskeren i himmelrommet» (Ef 2,2), «løgner» (Joh 8,44) og «motstander» (1 Pet 5,8). Vi finner noen eksempler i evangeliene på at Jesus driver ut onde ånder, for eksempel i Markus 5 og Lukas 9. I Matteus 12 kommer et eksempel på at Jesus driver ut en ond ånd fra en blind og stum mann som dermed blir helbredet. Noen av de jødiske religiøse lederne kritiserer Jesu handling og hevder han handler på vegne av Satan, i denne sammenheng kalt Beelsebul. Men Jesus spør tilbake: «Om nå Satan driver ut Satan, er han kommet i strid med seg selv. Hvordan kan da hans rike bli stående?» (Matt 12,26). Han tilbakeviser altså anklagene og gir forklaringen på hva på hva som har skjedd: «Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde åndene, da er jo Guds rike kommet til dere» (Matt 12,28). Jesus viser sin makt over onde ånder ved å drive dem ut av menneskene de plaget og gi menneskene helbredelse og frihet.

Jesus har overvunnet Satans makt
– og en dag skal vi se det fullt ut

I Hebr 2,14 kommer det fram at djevelen var den som hadde makt over døden: «Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet.» Døden ble en del av menneskenes liv fordi de lyttet til djevelen i stedet for Gud. Bruddet har skjedd, men gjennom hele GT og inn i NT formidles det et håp om at siste ord ikke er sagt: Gud er sterkere enn Satan og har en plan med sin Sønn Jesus. Allerede rett etter bruddet orienterer Gud slangen om hva Jesus, gjennom Evas ætt, skal gjøre: «Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mos 3,15).

Jesus sier før han blir henrettet: «Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,31). Når Jesus døde på korset virket det først som om djevelen og døden hadde vunnet. Men det er nettopp det omvendte som skjer: det som har skilt mennesket fra Gud, nemlig våre synder er gjort opp og tilgitt. Helt fra Eva og Adam har menneskets skyld vært djevelens fremste redskap. Han kan anklage oss, og har rett. Når synden ikke lenger skiller oss fra Gud, har djevelen ikke lenger en reell anklagegrunn mot oss og heller ikke makt i form av døden.

Derfor kan Paulus si i 1 Korinterbrev 15: «Fordi døden kom ved et menneske, er også de dødes oppstandelse kommet ved et menneske. For slik vi alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (21-22). Jesus har seiret, og ved sin soningsdød tilbyr han tilgivelse for alle synder. Dette er en invitasjon han gir alle mennesker. Når synden tas bort, mister døden sin makt. Paulus skriver videre: «For han skal være konge helt til Gud har lagt alle fiender under hans føtter. Den siste fienden som blir tilintetgjort, er døden» (25-26).

Framtiden i Johannes Åpenbaring

Fullføringen av dette har vi enda ikke sett, men det blir blant annet skrevet om i Johannes´ Åpenbaring. Her har djevelen og onde makter en sentral plass, men fremstilles i bildeform for en kirke som historisk sett levde under hardt press fra alle kanter i Romerriket. I boken møter vi tre motstandere som angriper Guds folk på ulike måter: med politisk forfølgelse (Åp 13,11ff), moralsk forfall (Åp 13,11 ff) og ved vranglære (Åp 19,20). Selv om disse tekstene kan være vanskelig å forstå i dag, har de klare budskap til de kristne om å vende seg til Jesus som er sannheten, og i alt stole på Ham. Poenget er ikke å være opptatt av djevelens person, men å gå til Jesus som er djevelens motsetning. I Johannes´ Åpenbaring beskrives det at når Gud i framtiden gjennomfører dommens dag skal selve døden og dødsriket tilintetgjøres sammen med djevelen. Og de som stoler på Gud skal vinne kampen til slutt (Åp 20,14).

Guds fulle rustning som beskyttelse

Derfor finner vi et interessant bilde i Paulus sitt brev til efeserne. Han ber de kristne om å ta på seg en rustning. Men ikke en vanlig krigsrustning av kobber og jern, men «Guds fulle rustning» (Ef 6,11). Og hvorfor skal de ta på seg en rustning? Paulus begrunner det slik: «så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (11-12). Poenget hos Paulus er at våre motstandere er ikke dypest sett mennesker, men «makter og åndskrefter», som har innflytelse på menneskene, og ofte gjør dem blinde. Rustningen er til for å beskytte det fienden angriper. Djevelen angriper sannhet, rettferdighet, fred, tro og frelse. Disse er fundamentet for det ekte, gode menneskelivet, og vår mulighet til å kjenne Gud.

Rustningen har mange deler. Sannhetens belte beskytter mot djevelens løgner og fristelser, rettferdighetens brynje hjelper oss å stå mot syndens makt og fredens evangelium er vårt stødige håp. Troens skjold beskytter mot djevelens angrep og frelsens hjelm kan gi oss trygghet i møte med at djevelen sier «Har Gud virkelig sagt?». Djevelen kan gjøre oss motløse når han anklager oss med spørsmål om Gud virkelig har sagt at han elsker oss. Men i møte med disse spørsmål er Åndens sverd våpenet vårt, nemlig Bibelen selv og alle sannhetene som står der.

 

 Se video med Arne Tord Sveinall om å oppsøke det skjulte

 

Guds kjærlighet er sterkere enn alt ondt

Bibelen kommer med klare advarsler mot å oppsøke onde åndsmakter. Det kobles ofte opp mot å tilbe falske guder, slik som Satan ba Jesus om å tilbe ham i ørkenen. I Første Korinterbrev 10 advarer Paulus mot å ofre til avguder, som han sier er å ha fellesskap med onde ånder. Det viktige poenget her er at for kristne er det tilbedelse av Gud som gjelder, og vi oppsøker bare Ham.

I Jakobs brev skriver Jakob til menigheten og advarer dem mot å la onde drivkrefter som misunnelse og grådighet få ta overhånd. Han skriver: «Så vær lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere.» (Jakob 4,7) Her ser vi at Jakob mener at misunnelse, grådighet og baktalelse er djevelske krefter som ødelegger våre fellesskap. Han understreker at vi ikke er hjelpeløse kasteballer for de onde kreftene, men at makten faktisk ligger hos den kristne, og ikke djevelen. Når vi er lydige mot Gud og gjør det gode han befaler: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv» (Luk 10,27), er djevelen maktesløs. Akkurat som djevelen også flyktet fra Jesus i ørkenen da Jesus nektet å falle for fristelsene fra Satan.

Guds kjærlighet er vårt fokus

Bibelen mener at det er reelt at Satan og onde makter eksisterer. Men det er verdt å legge merke til at de bibelske forfatterne ikke fokuserer veldig mye på Satan. I stedet oppfordrer de alle mennesker til å søke Gud. Det er to grunner til det: for det første finnes alt som er godt, sant og rett hos Gud. I Titus brev står det: «Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene» (Tit 3,4).

For det andre er Gud sterkere enn Satan, og derfor har mennesker til syvende og sist ingenting å frykte når vi holder oss til Gud. Paulus skriver i Romerbrevet: «For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre» (Rom 8,28). Dette betyr ikke at en som tror på Jesus ikke vil oppleve vonde ting, men at Guds kjærlighet er sterkere enn alt ondt, slik at den endelige utgangen på ting vil være god.

Å velge Guds godhet

Som nevnt innledningsvis: ut i fra et bibelsk perspektiv skal kristne ikke drives av frykten for djevelens makt. Gud er den mektigste, og vi hører ham til. Men kristen tro er realistisk, og kristne skal være klar over at Satan ønsker død der Gud ønsker liv. I Galaterne 5 står det hvilke livgivende egenskaper Gud gir oss ved sin Hellige ånd: «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.» (22-23). Alt dette bygger opp menneskenes liv og legger fundamentet for det gode liv.

Paulus setter dette opp i kontrast til «det som kommer fra kjøttet», her i betydningen det som er roten til det onde i oss, og river ned: «hor, umoral, utskeielser, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, strid, sjalusi, selvhevdelse, stridigheter, splittelser, misunnelse, fyll, festing og mer av samme slag.» (19-21). Her ser vi nedbrytende holdninger og handlingsmønstre som representerer ondskapens krefter i oss. Vi utfordres ved våre valg i hverdagen til å velge å følge Gud, hjelpe hverandre som kristne brødre og søstre, og si nei til det onde. Og hver gang vi har valgt det destruktive, står Gud, den sterkeste, med åpne armer klar til å gi oss tilgivelse, nye krefter og en ny start. På et godt liv som skal vare evig.

 

 

[1] Peter S. Williams: «Do Angels Really Exist?», artikkel på bethinking.org

(Visited 1 307 times, 1 visits today)

Relaterte artikler