Oppfordringen lyser fra en gul post-it-lapp ved arbeidspulten min. Et sårt rop fra et medmenneske som føler seg ribbet for verdi. Som er sårbart og nakent – som trygler etter å bli lagt merke til, som søker etter å bli fanget av et oppmerksomt blikk.

Vi kjenner det igjen fra hverdagen vår, om enn ikke så dramatisk. Dette behovet for å bli sett, bli lagt merke til. Tenåringen som på finurlige måter kommer med det tause ropet ”Se meg!” Treåringen som ikke levner noen tvil om sitt behov når ropet runger: ”Se på meg! Se bare på meg!” Og i eget liv, denne uerstattelige følelsen når noen ser meg.

”Kle meg ved å se meg!” Ja, dypest sett er det dette mange roper etter; å bli kledd. Å bli bekreftet og kjenne at en betyr noe – at en er verdifull. Det er som om hele holdepunktet for selvfølelse og selvbilde ligger nettopp her, i å være under den andres gode blikk. ”Du ser meg, altså er jeg!”

Ekkoet fra Bøkenes Bok er ikke til å ta feil av. Bibelen forteller jo at vi er skapt til fellesskap med hverandre – til å ta omsorg for hverandre, ja, se hverandre. Men vi hører noe mer. ”Du ser meg, altså er jeg” peker mot den dype, bibelske sannheten at holdepunktet for verdien vår ligger i å være sett og elsket av Gud selv! Han, som skapte oss i sitt bilde til felleskap med seg, kler oss ved å se oss.

 

Andakten er en del av en andaktsrekke publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i de ulike blikkfang som tar vår oppmerksomhet.

Relaterte artikler