Olof Edsinger er lederutviklingskonsulent i NLM Ung.

 

Denne artikkelen er en del av en serie om NRKs suksessproduksjon SKAM, laget i samarbeid med iTro, NLMs ungdomsmagasin. Artikkelen er bakgrunnsmateriell til del 4: Skam og skyld.
Klikk her for å finne mer bakgrunnsmateriell. Se også nederst i artikkelen for å finne dokumentet i Word. 

 

INNLEDNING

Budskapet om Jesus Kristus som verdens frelser går som en rød tråd gjennom hele NT. Det blir beskrevet på forskjellige måter hvordan Jesu død og oppstandelse får forvandle menneskers liv og føre dem inn i fellesskapet med Gud.

Helt siden NT ble skrevet har ulike kristne fundert på hvordan dette budskapet om Jesus skal kunne formidles til mennesker i deres samtid. Innenfor den lutherske kirkefamilien – den kristendomstypen som tydeligst har preget vårt land – har betoningen oftest vært på Jesus som den som gjennom sin død betaler menneskehetens skyld til Gud. Denne betoningen har falt naturlig fordi skyldens problematikk lenge har vært aktuell i vår kulturkrets, og så sent som i de første årene av 1940-tallet var til og med psykologene – i alle fall innenfor den psykodynamiske skolen – ivrig sysselsatte med å finne ulike botemiddel for denne.

Men så kom etterkrigstiden, og med den radikalt endrede omstendigheter. Menneskene som tidligere hadde søkt seg til psykologene var ofte vel orienterte i tilværelsen og kunne derfor gi tydelig beskjed om hvem de var, hva som var rett og feil og hvor de var på vei. Men det som nå skjedde var at mennesker som nå søkte psykologer og psykoterapeuters hjelp stadig oftere led av andre symptomer. De plagdes av tomhetsfølelser, fremmedgjøring og meningsløshet, og i stedet for skyld gav de uttrykk for en diffus, men likevel gnagende følelse av skam – en følelse av at noe var feil, at noe som ikke var mulig å sette fingeren på likevel fikk dem til å skjemmes.

Etter hvert burde denne ”nye” mennesketypen å gå under betegnelsen narsissistisk, og i møtet med disse menneskene må også vi som tilhører kirken tenke nytt. Et stadig mer berettiget spørsmål er: må måten frelsesbudskapet formidles på forandres i en kultur der mennesker sliter mer med skammens problematikk enn med skyldens?

For min egen del tror jeg at dette først og fremst er et spørsmål av kommunikativ art. Både som menneske og som bibelleser er jeg overbevist om at det også i dag finnes noe slik som synd. Derfor tror jeg også at det finnes et behov for å adressere skylden som synden forårsaker i relasjonen til Gud, og målet med denne artikkelen er dermed ikke å stille spørsmål ved klassisk evangelisk-luthersk teologi. I stedet er det å undersøke om denne i dag må støpes i en litt annerledes form enn tidligere.

Disposisjonen ser slik ut: Først tar jeg for meg narsissismen fra et psykologisk perspektiv. Både narsissismen som fenomen og den narsissistiske personligheten kartlegges. Deretter følger en religionspsykologisk del[1]. Denne handler mest om hvordan det narsissistiske mennesket reagerer på det kristne frelsesbudskapet slik som det tradisjonelt har blitt presentert i en protestantisk kristen kontekst. Til slutt redegjør jeg for noen ulike forkynneres og sjelesørgeres modeller for hvordan grunnspørsmålet for min artikkel kan besvares: hvordan skal det kristne frelsesbudskapet formidles til det narsissistiske mennesket på en måte som fungerer?

 

Klikk for å lese del fire av serien om Skam hos iTro.no

 

HVA ER NARSISSISME?

Den narsissistiske kulturen

Hvilket ord kan best beskrive den vestlige kulturen etter slutten av andre verdenskrig? Den amerikanske idéhistorikeren Christoffer Lasch valgte ordet narsissistisk. Lasch hadde da over lang tid studert politiske og økonomiske forhold i 1900-tallets USA, og slik blitt oppmerksom på hvordan slike forhold kunne påvirke også folkets sosiale utvikling. I flere ulike bøker utviklet han derfor sine tanker omkring dette forholdet, og den mest kjente av disse er Den narsissistiske kulturen fra 1979.

Byråkratiseringen og det stadig mer spesialiserte og mekaniserte arbeidslivet har, mener Lasch, fått til følge at arbeiderne ikke kjenner seg delaktige i produksjonen på samme måte som tidligere. Derfor har de stadig mer søkt tilflukt i mellommenneskelige relasjoner – bare for å oppdage at den pågående utviklingen har dempet ikke bare individets, men også familiens og kollektivets betydning.

Dermed fremstår et samlet bilde av tilværelsen i etterkrigstidens Amerika (og Europa) som ytterst fragmentert, og det er med denne bakgrunnen, mener Lasch, at vi skal forstå følelsen av tomhet og meningsløshet som helt siden da ha bredt seg ut over Vesten. Forandringene på det økonomiske og politiske området har helt enkelt banet vei for en ny kultur: den narsissistiske.[2]

Nå er narsissismen ikke et nytt fenomen. Selve betegnelsen ”narsissist” er for eksempel hentet fra en gammel, gresk myte om den vakre ungdommen Narkissos som brysk avviser alle frierier, men som til slutt blir forelsket i sitt eget speilbilde. Det djerve i Christoffer Laschs tese ligger derfor ikke i at han identifiserer narsissistiske trekk hos enkeltindivider. Det djerve er i stedet at han gir denne diagnosen til en hel kulturkrets. Som ventet har også mange av Laschs kritikere fokusert på dette tverrvitenskapelige vågespillet. De har påpekt at Lasch – og andre som ressonerer på samme måte – alt for lettvint har overført en klinisk forståelse av narsissistiske forstyrrelser til et strukturelt samfunnsnivå.[3] En annen innvending er at samfunnsendringer umulig kan ha makt til å forandre en hel befolknings karakter – tvert imot kan visse spesifikke samfunnsstrukturer favorisere (og ved det lokke frem) en viss personlighetstype[4]. Debatten om denne læren kunne fortsatt lenge. Men ganske mye forskning har pekt i samme retning som Lasch, og det grunnleggende i hans arbeid bør derfor være verd å ta på alvor.

Hva kjennetegner da den narsissistiske personligheten? Det er dette spørsmålet jeg i det følgende skal forsøke å besvare.[5]

 

Den narsissistiske personligheten

Erik Homburger Erikson er en av 1900-tallets mest innflytelsesrike psykologer. Med sitt skjema over faser hvert individ behøver å gå gjennom i løpet av sin modenhetsutvikling, har han gitt et bilde av de kriser og konflikter mennesker må løse gjennom sin oppvekst. I alderen 0-1,5 år, sier Erikson, må hvert barn forholde seg til spenningen mellom tillit og mistro. Det ideelle utfallet er at barnet får tillit både til seg selv, omverdenen og sin fremtid. Neste krise i barnets liv kretser rundt begrepsparet selvstendighet og skam/tvil. Idealutfallet her er en følelse av selvkontroll og selvtillit, der barnet fritt greier å velge og begrense sine valg. I neste utviklingsfase, som vanligvis inntreffer mellom det tredje til det sjette året, står konflikten mellom initiativ og skyld. Idealutfallet kan med ett ord beskrives som målbevissthet, mens et negativt utfall innebærer en forkrøplet personlighet, ofte paret med sterke følelser av skyld.

Den narsissistiske personligheten, mener de fleste moderne utviklingspsykologer, har fått utvikle seg i den fasen som vanligvis inntreffer i det andre leveåret – altså den utviklingsfasen der den avgjørende konflikten i barnets liv står mellom selvstendighet og skam/tvil. Alle barn som kommer til verden har en medfødt og – viktig å legge til – for det meste sunn selvsentrering. Det nyfødte barnet betrakter seg selv på et selvsagt vis som verdens sentrum, og kan slik gi uttrykk for en typisk narsissistisk holdning. Når barnet blir litt eldre, begynner det imidlertid å oppdage at virkeligheten rundt det faktisk eksisterer helt uavhengig av seg. Heinz Kohut, en av de fremste teoretikerne på området, har hevdet at krisen som denne innsikten kan medføre leder til utbruddet av to ”deler” i barnets jeg: et grandiost jeg og et oppbrukt eller utarmet selv (eng depleted self). Det første jeget overdriver sin egen betydning, mens det siste kjemper med skam- og mindreverdighetsfølelser[6] , og i følge Kohut er omgivelsenes behandling av avgjørende betydning for hvilken utfall ”kampen” mellom disse to skal få. Barn som har mødre som ikke greier å formidle varme, empati og – for å anvende Kohuts uttrykk – bekreftende speiling – har stor risiko for å rammes av narsissistiske skader.[7]

Hvilke konkrete uttrykk kan da disse skader få? Følgende tre overskrifter sier alle noe vesentlig om den narsissistiske personligheten.

Selvsentrert, ensom og følelseskald

Som alt nevnt inngår det i den sunne personlighetsutviklingen at barnet får oppdage at det faktisk ikke befinner seg i tilværelsens sentrum. Som en direkte følge av dette må det også konfronteres med det faktum at det finnes både omstendigheter og normer som det i ulike situasjoner må rette seg etter. En annen måte å uttrykke dette på er at barnet må utvikle en sunn ansvarsfølelse, det må lære seg å se og erkjenne feil hos seg selv uten å rammes av forkastelsesfølelser.[8]

En narsissist har dog svært vanskelig for å se seg selv som ansvarlig overfor andre. Ettersom han selv mangler tydelige strukturer for sin eksistens blir han lett isolert, og i samme fart som evnen til nære relasjoner blir stadig dårligere, kommer naturligvis ensomhetsfølelsen nærmere. Den utpregede narsissisten er slik en person som hele tiden må verne om seg selv, som har vanskelig for å kjenne empati med andre og som også blir mindre etterspurt av andre. Når følelsen av å ikke være etterspurt av andre får feste for alvor, henfaller han lett til destruktivitet. Den onde sirkelen er et faktum.

Med stort bekreftelsesbehov

Et annet narsissistisk karaktertrekk er svingningene mellom grandiositet og verdiløshet. ”Å være vanlig er noe krenkende”, skriver Anders Olivius. ”Man vil være spesiell, til og med i de tilfellene man er verdiløs.”[9] Uansett om han befinner seg i en selvsikker eller mindreverdig tilstand har dermed narsissisten et enormt stort bekreftelsesbehov – men det signifikante er altså at bekreftelsesbehovet bunner i en dyp forakt for sin egen person; narsissisten kjemper med et indre tomrom som han konstant forsøker å få andre mennesker til å fylle.[10]

Flyktig og styrt av egne og andres ideal

Barndomskrisen som Heinz Kohut snakket om, og som har sin rot i å oppdage at man ikke lengre er verdens sentrum, må også etter hvert føre til innsikten at man er avhengig av sine omgivelser. Resultatet for barnets del blir ofte at det begynner å idealisere sine egne foreldre (i begynnelsen mest sin mor), fordi det for sin egen trygghets skyld må stole på at disse klarer å fylle deres behov.[11] Barnet behøver med andre ord å få se på sine foreldre som forbilder for å kjenne seg trygg: ”Min trivsel avhenger ikke av utilstrekkelige, lille meg, men på mine allmektige foreldre.”

Dette innebærer også at de foreldre som ikke er med på sitt barns forherligelse av dem selv kan legge grunnen for en dyptgående narsissistisk skade. Barnets spontane reaksjon blir nemlig at det ikke en gang kan stole på sine egne foreldre, og at det dermed er overgitt til omstendigheter det selv ikke har mulighet til å mestre.[12]  Et slikt fravær av pålitelige forbilder finnes ofte med som bakgrunn for at en flyktig personlighet vokser frem – et menneske som desperat forsøker å skaffe seg trygghet på egen hånd. Mange narsissister driver derfor rundt som usalige ånder i tilværelsen; de klarer verken å kjenne noen sann tillit til omgivelsene eller binde seg til noe varig og bestående. ”Den narsissistiske personen har vanskelig for å være akkurat der han er”, skriver Olivius. ”Han ser stadig grønnere enger lengre bort.”[13]

Et annet ledd i dette er at narsissisten ofte – tross sin selvsentrering – mer eller mindre ubevisst gjør seg avhengig av andre mennesker. Heinz Kohut og Ernest S Wolf snakker dermed om tre ulike narsissistiske personlighetstyper, og alle disse gis det betegnende tilnavnet ”sultne”.[14] Narsissisten blir offer både for seg selv og sine omgivelser, ettersom han lar seg styre av egne og andres forventninger og idealer.

 

Skammen – narsissistens store smerte

Som alt nevnt var Freuds teorier tydelig farget av den jødisk-kristne kontekst der han selv var vokst opp; blant annet var de mye preget av problematikken omkring menneskelig skyld som Bibelen så tydelig fremhever.[15] Dagens mer narsissistisk pregede mennesker lider dog i stor grad av andre problemer enn Freuds pasienter. Mange av disse kan sammenfattes med ett eneste ord, nemlig skam. Jimmy Long skriver:

Skam er den viktigste årsaken til følelsesmessig smerte i vår tid. Det er et biprodukt av den siste tidens sosiale forandringer og ødelagte familieforhold. Skammen går til angrep på det aller innerste i vårt jeg gjennom å eksponere det for andre, noe som leder til fysisk og følelsesmessig isolering. Skam fører til redusert selvtillit. Resultatet er økt selvbevissthet og en følelse av personlig uverdighet, en følelse av å ikke strekke til som mennesker. Vi kjenner at vi aldri kan bli tilstrekkelig bra. Vi kjenner oss som mislykkede personer.[16]

Skammen skiller seg kanskje tydeligst fra skylden gjennom at skylden ofte kan være kollektiv, mens skammen alltid er relatert til det egne jeget. Professor Lewis B Smedes skriver:

Følelsen av skam gjelder vårt personlige jeg – ikke noe ille vi har gjort eller sagt, men det vi er. Den sier oss at vi er uverdige. Fullstendig. Det handler ikke om at noen sømmer i vår personlighets kappe behøver å sys sammen, hele veven er ødelagt. Vi kjenner at vi er uakseptable. Og den følelsen skaper dyp kjedsomhet.[17]

Skyld handler altså om hva vi gjør, mens skam handler om hva vi er,[18] og koblingen til narsissistens brytning med egne og andres ideal er dermed tydelig.[19]

Smedes gir i sin bok Skam, skyld og befrielse flere eksempler på personlighetstyper som har til felles at de har tilbøyelighet til skam.[20] Noen av disse er:

  • Skyldsprederne, som alltid forstørrer opp sine egne mistak og gjør dem til en del av sin egen identitet[21]
  • De overdrevet ansvarlige, som tror at de kan bære alle verdens problemer på sine skuldre[22]
  • Tvangsmessige moralister, som oppfatter alt i tilværelsen i termer som rett eller feil.[23]
  • Dem som alltid må sammenligne seg med andre. [24]
  • De som er slaver av andres bifall.[25]
  • De som aldri kjenner seg verdige.[26]

Flere eksempler kan naturligvis gis, men disse får holde (se dog fotnotene). I følge Smedes finnes i hovedsak tre årsaker til at denne typen usunne skamfølelser oppstår: 1) Vestlig sekularisert kultur, 2) lovisk religion og 3) kjærlighetsløse foreldre.[27] Utover disse finnes også et antall ulike faktorer som den skambelagte selv har ansvar for, så som:

 

  • Tendensen til å forringe sine positive sider.[28]
  • Tendensen til å forstørre opp sine negative sider.[29]
  • Tendensen til å bedømme seg selv ut fra ubestemte idealer.[30]
  • Manglende evne til å skille mellom sak og person.[31]

 

For å sammenfatte kort har jeg nå forsøkt å kartlegge i det minste noen av den narsissistiske personlighetens karaktertrekk.[32] Bildet er selvsagt ikke heldekkende, men mitt håp er likevel at det skal gi tilstrekkelig veiledning i spørsmål om den personlighetstypen jeg snakker om i fortsettelsen, samt om hva som er de vanligste årsakene til at narsissistiske skader kan oppstå.

Det er også viktig å påpeke at jeg frem til nå har skrevet mest om narsissismen som en patologisk – altså sykelig – tilstand. Når jeg fremover skriver om det narsissistiske mennesker er det i stedet alle de mennesker som er oppvokst i og påvirket av Vestens narsissistiske kultur jeg viser til.

 

DET NARSISSISTISKE MENNESKET OG DET KRISTNE FRELSESBUDSKAPET

 

”Regresjon i jegets tjeneste”

Et av de viktigste aspektene i en kristen selvforståelse er synet på seg selv som helt og fullt avhengig av Gud. ”Til normalt og modent kristenliv hører hva man på psykologisk språk ville kalt ”regresjon i jegets tjeneste”, skriver Olivius. ”Vi overlater oss selv i Kyriet ´Herre, forbarm deg´. Vi erkjenner vår svakhet og ber om hjelp og kraft til å leve.”[33]

Et slikt budskap er et hardt slag mot den menneskelige stoltheten generelt og den narsissistiske personligheten spesielt: ”…en slik regresjon kan oppleves farlig og frastøtende for et narsissistisk skadet menneske, ettersom det er krenkende å bli avhengig av Kristus og nær ham. En kan kjenne seg oppslukt, redd for å bli alt for religiøs, sittende fast i regresjon.”[34]

 

Det narsissistiske mennesket og Gud

I det hele tatt kan man si at synet på Gud som allmektig og opphøyd, den Hellige for hvem ”alle kne skal bøyes […] i himmelen, på jorden og under jorden”[35] ligger veldig langt fra narsissistens forestillingsverden. Det første av de ti bud – ”Du skal ikke ha andre guder enn meg”[36] – oppfattes heller som noe umotivert, urettferdig og urimelig”.[37] Dersom Gud virkelig finnes, er han fra det narsissistiske menneskets perspektiv mer å betrakte som en løpegutt. ”Gud forventes å utføre ønsker av alle slag. Som en stor og gavmild mor skal han gi gode gaver uten grenser. Og hvorfor skulle han gi til noen, men ikke til meg?” skriver Olivius.[38] Agne Nordlander utfyller:

Når det narsissistiske mennesket blir religiøst, tiltrekkes hun av bønn, meditasjon og åndelighet. Det er selvsagt for henne at hun bør ha rett til direkte tilgang til Gud uten formidlende instanser som en forsoner, nådemiddel, prester og kirke. Hun krever umiddelbar oppmerksomhet, ansikt til ansikt. Hun har ingen forståelse for formaliteter eller ærbødighet innenfor Gud.

Gud forventes å bare finnes der for hans skyld, slik som spedbarnet selvsagt forventer å få melk fra mammas bryst. Det er videre selvsagt at narsissisten skal komme til himmelen. Kan det finnes en mer verdig slutt for en person med så storslagne visjoner?[39]

Om Gud ikke lever opp til narsissistens forventninger er det Gud – ikke mennesket – som har feil. ”[Gud] blir forvandlet til en ond, urettferdig og lunefull makt som man øser sin moralske indignasjon over. Så dømmer man ut Gud og er mer rettferdig enn ham. Dvs at grandiositeten slår ut i full blomst.”[40]

 

Les gjerne første del av Olof Edsingers serie om Skam på iTro.no

 

 

Narsissistens møte med lov og evangelium

Om synet på Gud som allmektig og opphøyd er vanskelig å ta til seg, er det jo ikke rart at man også har vanskelig for å akseptere Guds lov som normen for menneskelig liv. Dette kan nok betraktes som et karaktertrekk hos hvert syndig menneske, men for narsissisten blir likevel denne konflikten mer kriseaktig.

Skam i stedet for skyld

Som jeg nevnte alt i min innledning er jo den narsissistiske kulturen betydelig mer preget av skammens enn av skyldens problematikk. En a de mest påtagelige konsekvensene av dette er for kirkens del at en klassisk forkynnelse om Guds lov ikke oppnår ønsket effekt. Den vekker ikke som før tilhørernes innsikt om skyld, men tenderer heller til å sette i gang ulike skamreaksjoner. Når en narsissist blir fortalt at han gjør feil (synder), synes han ganske enkelt å høre at han er feil, og det som da stilles spørsmål ved er jo ikke bare det i ham som er syndens verk – hele hans eksistens er truet! Göran Bergstrand skriver:

For det … narsissistiske mennesket blir lett all tale om skyld noe krenkende. Skylden blir i seg selv noe som truer selvfølelsen og selvrespekten på et vis som uroer. Den tar fra det narsissistiske mennesket drømmen om egen perfeksjon som er viktig for henne. Derfor snakker hun helst ikke om skyld.[41]

Som Bergstrand antyder er altså det grunnleggende problemet ikke narsissistens grandiositetskompleks. Det er heller det faktum at han, for å fortrenge sin egen selvforakt, har valgt å fly inn i en helt egen idealverden. Fredrik Brosché snakker om narsissisten som et menneske som ikke synes å være nevneverdig anfektet (altså som ikke opplever skyld), men som i dypet av sin sjel lider av både rotløshet og forvirring.[42] Denne forvirringen, mener Brosché, har å gjøre med det faktum at han ikke har noen ytre normer som kan gjøre ham til et ansvarlig subjekt; både skyldfølelse og den emosjonelle tilstanden avgjøres av det egne idealbildet og av de indre prosessene:

Er jeg både anklager og tiltalt, både dommer og forsvarsadvokat, jeg og ingen andre, blir jeg aldri ferdig med forsvaret, aldri ferdig med dommen, aldri ferdig med hvem jeg egentlig er. Skylden blir uten navn og kontur. Jeg kan ikke gjøre noe med den, bli fri fra den. Som en mørk sky over mitt hode følger den meg taust dag etter dag.[43]

Forskjeller mellom kvinner og menn

Det er neppe berettiget å anta at et av kjønnene skulle være mer rammet av narsissistiske skader enn det andre. Derimot er det tydelig at de forskjeller som de facto finnes mellom menn og kvinner også avspeiler seg i symptomene på deres narsissistiske skader.

Freud funderte mye på spørsmålet om hvorfor kvinner generelt er mer utsatt for skam og skamfølelser enn menn.[44] Hva som er årsaken til dette kan naturligvis diskuteres, men den kvinnelige psykologen Helen B Lewis mener at denne universelt utbredte tendensen har å gjøre med en samvariasjon mellom kjønn og personlighetstype: ”I atskillige undersøkelser viser kvinner seg både å være mer miljøavhengige enn menn, ha større lydhørhet for andres kritikk og samtidig være mer skamutsatt”, skriver hun for eksempel.[45] Videre peker hun på det faktum at visse psykoterapeutiske diagnoser er betydelig vanligere hos kvinner, mens andre er vanligere hos menn.

Også fra feministteoretisk hold har man vært raske til å gjøre oppmerksomme på dette faktum. Mange feministteologer har for eksempel hevdet at det klassiske synet på synd som opprør mot Gud – hovmod – er noe typisk mannlig, mens kvinnens ”synd” snarere har å gjøre med ”underdanighet, en trivialisering av det egne livet, å ikke ta sitt livs muligheter på alvor”[46] (altså slike ting som kan forbindes med skam heller enn skyld). Den logiske konsekvensen av dette blir, i følge Ann-Louise Eriksson:

”Frelse» i feministeologien er ikke forsoning, at noen godtgjør min synd, men at riktige og ekte relasjoner opprettes, mellom menneske og menneske, og mellom menneske og Gud. [Dette] leder så til at mange feministteologer […] har en tendens til å utvikle seg mot en religiøs immanens. Man sysler ikke så mye med det hinsidige, men med det nærværende og mellommenneskelige.[47]

Uavhengig av hvilke konklusjoner man velger å trekke ut fra dette, er det lett å konstatere at en av narsissismens største utfordringer til kristen forkynnelse – skamfølelsenes prioritet fremfor bekjennelsen av synd – generelt talt er enda mer brennende i møtet med kvinner enn med menn.

Avgrunnsdyp forkastelse eller aggressivt forsvar

Hva skjer når narsissisten rammes av skam? Litt grovt kan man snakke om to helt ulike reaksjonsmønster, som ofte ser veldig ulike ut på utsiden. Det første er forkastelse og det andre aggressivt forsvar.

De aller fleste narsissister lever med et bevisst eller ubevisst idealbilde, som de hele tiden kjemper for å leve opp til. Når de av en eller annen grunn mislykkes med dette, rammes de av forkastelse. Bo Sigrell skriver:

Har man begått en handling som man kjenner skyld for, kan man forsøke å rette den opp. Skammen derimot, oppleves som umulig å reparere. Hele ens person kjennes i grunnen feil. Skam viser at sjelen ikke er i stand til å leve opp til et ideal og er dermed en narsissistisk reaksjon. […] Man skjemmes fordi man har avslørt seg, vist at man verken lever opp til andres eller egne forventninger, at man mislykkes, at man er et mislykket individ. Det eneste som gjenstår er å forsvinne til ingensteds.[48]

Det andre typiske reaksjonsmønsteret, forsvaret, hører tett sammen med det første. Hvis et knust idealbilde er det verste som kan hende meg, må det jo være nærliggende at jeg – i stedet for å erkjenne dem – tar mine feilsteg i forsvar. Presis som Adam og Eva i hagen er narsissistens reaksjon overfor Guds dømmende lov derfor ofte å helt fornekte sin synd og (om dette ikke hjelper) skyve den fra seg.[49]

Forståelse i stedet for tilgivelse

Om det å snakke om Guds dømmende lov vekker skam, og om skammen utløser enten forkastelse eller aggressivt forsvar, er det selvsagt fullt forståelig at narsissisten vender seg fra all tale om skyld. ”Å tvinges til å se seg selv som skyldig er å få sin verdi senket”, skriver Göran Bergstrand. ”Å be om og ta imot forlatelse er å gjøre seg underlegen og avhengig av den som tilgir.”[50] Narsissisten vil ikke ha tilgivelse. I stedet vil han ha forståelse.[51] I bunn og grunn ligger alle feil utenfor ham selv, mener han. Sant nok mislykkes han iblant med å leve som han burde, men mest av alt må han likevel betraktes som et offer – og et offer kan man jo ikke anklage for skyld?[52] For narsissisten blir derfor syndenes forlatelse ”et ubegripelig svar på et spørsmål man ikke stiller. Dessuten: dersom jeg gjør så godt jeg kan, må han [Gud] vel overse resten. Gud er jo god! Er det ikke ´hans yrke å tilgi´(Voltaire)?” [53]

En følge av dette – som i realiteten nok kan betraktes som både årsak og virkning – er at det kristne syndebegrepet på en radikal måte har blitt omdefinert i narsissismens tidsalder. I stedet for å snakke om synden som menneskets grunnleggende måte å vende seg fra Gud – som hennes utro og uvilje å underordne seg Guds vilje[54] – oppfattes synden av det narsissistiske mennesket som en generell ”mislykkethet” i strevet etter å etterleve sine egne og andres (Guds?) ideal. Følgen av dette blir at synden flyttes til et sted ”utenfor” mennesket. Hun får en ytre målestokk å sammenligne seg med, og behøver derfor aldri å se inn i sin egen sjel.[55] Den selvsagte følgen blir at hun heller aldri behøver å konfronteres med den dype skylden – den skyld som evangeliet var tenkt å være løsningen på.[56]

 

 

EN FREMKOMMELIG VEI FOR SJELESORG OG FORKYNNELSE

Hvordan kan evangeliet formidles til et narsissistisk skadet menneske? Forsøkene på svar en mange, og for oversiktens skyld har jeg valgt å inndele dem under overskriftene Å møte skammen og Å møte skylden. 

Å møte skammen

Donald Capps: The Depleted Self

Capps beveger seg helt og holdent på et verdslig plan, og det er derfor den akkurat nå opplevde skammen han forsøker å svare på (ikke den skyld som har konsekvenser også for evigheten). Av samme grunn konstaterer han at teologien for ham mer er en ”kilde til terapeutisk visdom” enn ”en akademisk vitenskap”.[57] Ellers bygger han for en stor del på psykologen Heinz Kohuts teorier.

I følge Capps er det narsissistiske menneskets hovedsynd hennes apatiske tilnærming til livet, der den mest betydelige konsekvensen er hennes ufølsomhet for andres behov.[58] I et foredrag med tittelen Dødssynder og narsissistiske jeg har han beskrevet hvordan dette fenomenet kan møtes av kirken.

Heinz Kohut dedikerte en stor del av sin karriere til å teoretisere rundt narsissismen. I følge ham er det tvilsom om det er mulig å befri noen fra narsissismens tyranni gjennom oppfordringer til å overgi sin egenkjærlighet og erstatte den med en kjærlighet til nesten, altså slik som vi hører i velmente taler for å oppmuntre forsamlingen til å overgi sin egoisme, selvopptatthet og egenkjærlighet og i stedet begynne å møte andre med selvutslettende kjærlighet. I følge Kohut mangler narsissisten forutsetninger for å forandre sin livsorientering så dramatisk. I stedet anbefaler Kohut et mellomstadium som han kaller ”narsissismens forvandling”. I dette stadium skjer en mindre, men likevel betydningsfull modifisering av den narsissistiske personligheten. I denne modifiseringen inngår at man aksepterer de nødvendige begrensningene i sin egen eksistens og de nødvendige frustrasjonene som egeninteressen møter. Man lærer seg å sette pris på andre, selv om denne verdsettingen ikke begrunnes i sann og uselvisk kjærlighet til en annen person – det er mer enn en narsissistisk person kan gi -, men på en identifikasjon med den andre. Den transformerte narsissistens kjennetegn er: 1) personlig kreativitet, der ens egne ”gjerninger” mer enn en selv blir formålet for beundring; 2) empati med andre; 3) en erkjennelse av begrensningen i ens egen eksistens; 4) evne til å jobbe med seg selv; 5) visdom, det vil si ”personlighetens stabile holdning til livet og verden”, som begrunnes i at man aksepterer sine egne fysiske, intellektuelle og følelsesmessige begrensninger.[59]

Capps avviser med andre ord tydelig alle former for moralisme eller oppfordringer til å leve et mer moralsk liv. ”Å akseptere jegets ´begrensninger´er, til forskjell fra en heroisk selvfornektende handling, en forandring som er mulig å tenke seg og å gjennomføre. En slik aksept kan lede til en dyptgående forvandling av hele ens livsorientering.”[60] Samtidig med dette får han også hjelp av det bibelske verdensbildet. Spesielt er den aronittiske velsignelsen – ”Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig”[61] – og Åpenbaringsbokens visjon av himmelriket som en plass der ”Herren Gud skal lyse over [menneskene]” viktig for ham.[62] ”Dette er ingen grandios fantasi, men vissheten om at vi er glimtet i Guds øye, at vi er Guds elskede, i hvem Gud har sitt behag, og at vi derfor ikke har noen grunn til å frykte at vår livsverden kommer til å miste sin farge, for den kommer alltid til å bade i lyset av Guds stråleglans.”[63]

Poenget for Capps blir oppsummert at det narsissistiske mennesket i møtet med Gud – og fremfor alt: med hans inkarnerte sønn Jesus Kristus – blir bekreftet og ”speilet” på en slik måte at hennes liv får sin glans tilbake.

 

Lewis B Smedes: Skam, skyld og befrielse

Smedes skiller seg fra Capps blant annet gjennom at han sjelden refererer til andre forskningsdata enn sine egne. I stedet for å fordype seg i ulike teoretiske konstruksjoner, reflekterer han rundt de skamopplevelser han selv har støtt på – dels som privatperson, dels i sin virksomhet som sjelesørger.

Smedes identifiserer tre vanlige strategier for å komme seg bort fra skamfølelser:[64]

  • Å senke sine idealer til et nivå som tilsvarer en mulighet til å leve opp til dem,
  • Å gjøre seg akseptabel nok for å kunne nå opp til de ideal man alt har
  • Å overbevise seg selv om at man er tilstrekkelig bra som man er.

Selv forkaster han de to første og fremmer den siste.[65] Han peker på at skammen i bunn og grunn bygger på redselen for forkastelse, og at kirkens hovedoppgave derfor må være å formidle en opplevelse av at hun er akseptert som hun er til hvert menneske.[66] I denne sammenheng innførte dog Smedes en distinksjon mellom de to begrepene akseptert og akseptabel. ”Nåden er selve utgangspunktet for vår frigjøring, for den tilbyr oss det eneste som vi i virkeligheten behøver: å være akseptert uansett om vi er akseptable eller ei.”[67] En lignende distinksjon innfører han når han tidligere skriver om nåden: ”vi kan være verd den, selv om vi ikke fortjener den.”[68]

Smedes er nøye med å påpeke at nåden ikke utsletter alle skamfølelser.[69] Derimot utsletter den forkastelsen. Med sine egne erfaringer som utgangspunkt beskriver han hvordan prosessen kan se ut der forkastelsen erstattes av sunn nådeerfaring.[70] Først og fremst, sier han, må man tilgi mennesker som har skadet en. Deretter må man tilgi seg selv. Til slutt må man akseptere seg selv. Det man i sluttfasen aksepterer er dog ikke det falske – syndige – jeget, men det sanne jeget.

Smedes poeng er derfor at et menneskes identitet aldri må reduseres til å bare være en ”synder”.[71] Fremfor alt er hun et Guds elskede barn, og hun har derfor ”et lys i [sitt] indre som mørket ikke kan slokke.”[72] Aller best, hevder Smedes, kan dette budskap komme til uttrykk i den kristne forsamlingen. ”Kjærlighetsfulle og tilgivende forsamlinger deler ikke ut en billig nåde. De kaller syndere til anger og omvendelse og hellig tjeneste. Men de setter nåden fremst – midt på scenen – når gardinen går og lar den forbli der til gardinen går ned.”[73]

 

Jimmy Long: Generating Hope

Skam narsissisme

Pixabay

Jimmy Long er inne på omtrent samme spor som Smedes. Han har selv arbeidet mye med Generation X (av Long kalt ”en første rent postmoderne generasjonen”), og kan med denne erfaringen i ryggen konstatere at ”X-ere” normalt behøver å få erfare Guds kjærlighet før de for alvor kan tro den. Ofte lever disse menneskene med forestillingen at Gud enten kan elske dem eller kjene dem – men ikke både og. Eller, som Long selv uttrykker det: ”X-ere har et desperat behov for å erfare Guds kjærlighet. Men denne generasjonen kjenner alt for mye skam for å tillate seg selv å bli kjent”.[74]

Løsningen på problemet blir for Long å tilby et kristent fellesskap som ikke fordømmer, men som uansett hjelper og støtter dem som vil leve et kristent liv.[75] Også Long hevder at Gud betrakter menneskene mer som ”verdige sønner” enn som ”uverdige tjenere”.[76] Skammen, mener han, kan brytes først når vi våger å se på Gud som vår gode Far og på oss selv som hans elskede barn.[77] Long påpeker videre at både korsdramaet og syndefallsfortellingen handler minst like mye om skammens problematikk som om skyldens,[78] og at det riktignok er skylden som skiller Gud fra oss, men at det er skammen som skiller oss fra Gud.[79] Ettersom både skylden og skammen ble overvunnet i og med Jesu Kristi død, må kirken på nytt begynne å betone ”Guds barn-konseptet”. ”Dette gjør vi gjennom å komplettere den objektive (innløsning) siden av frelsen med den relasjonelle (gjenopprettende) siden av frelsen gjennom å legge vekten på skam og adoptering.”[80] Sagt på en annen måte: sant nok er vi frie fra skyld som kristne, men for postmoderne/narsissistiske mennesker er det like viktig å betone hva vi er frie til,[81] nemlig et varm og aksepterende fellesskap med Gud og andre kristne:

Relasjonelle spørsmål er avgjørende for x-ere, som kommer fra dårlig fungerende familier og som flytter seg bort fra et autonomt jeg til å søke fellesskap. Et avgjørende spørsmål for dem er aksept, av andre og av dem selv. Det største hinderet for aksept er følelsen av skam. Kirken må passe på at den postmoderne generasjonen som nå trer frem kjenner seg velkommen når den kommer inn i våre fellesskap. […]

I tillegg til dette behøver vi å betone Guds kjærlighet til oss og aksept av oss i våre gudstjenester og i våre smågrupper. I våre samtaler eller taler kan slike bibelavsnitt som den fortapte sønnen eller Jesu inkarnasjon og død på korset hjelpe oss å forstå noe av Guds aksept av oss og Guds lengsel etter å løfte av oss vår skam.

Vi behøver også å lære oss at vi har blitt adopterte av Gud inn i en ny familie – kirken. Vårt kristne arbeid må innebære en streven etter å hjelpe mennesker til å kjenne at de er en del av kjernen i Guds familie. [82]

 

Å møte skylden

Göran Bergstrand: Skylden har mange navn

Bergstrand er spesielt interessant fordi han har lansert en modell som behandler både skammen og skylden hos det narsissistiske mennesket.[83] Han avviser bestemt den forenklede varianten av det lutherske lov-evangeliumsskjemaet – delvis fordi det ikke fungerer, delvis fordi det ikke finnes belegg for den noe sted i de fire evangeliene.[84] Tvert imot, mener Bergstrand, viser både Det nye testamentet og hans egen erfaring at skyldopplevelsen må få utvikles i en prosess.[85] I artikkelen Skulden har många namn tar han på seg oppgaven å gjøre rede for denne prosessen, og hans umiddelbare utgangspunkt er tre fortellinger fra Lukas evangelium: den om synderinnen som vasker Jesu føtter (Luk 7,36-50), den om tollinnkreveren Sakkeus (Luk 19,1-10) og den om forbryteren som fikk være med Jesus til himmelen (Luk 23,39-43).[86] Første stoppet på forsoningens vei, mener Bergstrand, er å bli løst fra sin egen ensomhetsopplevelse:

Det er en ensomhet som man også kan kalle hjelpeløshet, dersom man vil anvende den engelske psykoanalytikeren D W Winnicotts beskrivelse av hjelpeløshet: ”Det finnes ingen som tar i mot ens gaver.” Jeg behøves ikke. Ingen venter seg noe av meg. I alle fall ikke noe godt. Det fra den grunnopplevelsen man vokser opp til ”synderinne” eller ”røver”. Hva jeg gjør spiller ingen rolle for noen. Jeg hører ikke til i en sammenheng. Da kan jeg likevel la alt handle om meg selv. Om hva jeg vil ha. Da har jeg ikke noe ansvar. […]
Derfor er det første og mest grunnleggende som Jesus gjør når han vil løse mennesker fra deres skyld at han tar i mot de gaver som synderne kan gi ham.[87]

Det mennesket som ikke befris fra denne form av ensomhet kommer sannsynligvis til å utvikle en annen: den aggressive ensomheten. Denne får sitt tydeligste uttrykk i at man også begynner å forsvare sine negative handlinger, og følgen blir at omgivelsene vender seg enda kraftigere mot en. Utfallet av den aggressive ensomheten blir derfor lett den bunnløse skammen.[88]

Til og med denne – tilsynelatende håpløse – tilstanden er det mulig å bli befridd fra. Bergstrand skriver: ”Det Jesus gjorde med disse som levde merket av skam var at han så dem. […] Det andre [han gjorde] var å slippe dem nær”.[89] Resultatet av denne behandlingen, i alle fall i følge de tre bibelfortellingene, er at skammen forsvinner. Mennesket blir sett og bekreftet. Hun får vise – både for seg selv og for sine omgivelser – at hun har noe verdifullt å gi. Og først når man når dit, skriver Bergstrand, kan den egentlige skylden fødes.[90] Aller først fremstår den da som sorg:

Man ser hvordan det destruktive man har gjort har rotet til hos en selv. Hvordan det forvandlet en til et helt annet menneske enn man egentlig hadde villet være. […] Mens man sørger skjer grunnleggende endringer. Man ser at man ikke bare er et offer for det som skjer.[91]

Med denne sorg som grunn kan et sant ansvarsgrunnlag vokse frem,[92]og når det egne ansvaret har blitt tydelig, kommer også viljen til å stille det onde man har gjort til rette. Først da, mener Bergstrand, har mennesket på et meningsfullt vis kommet i kontakt med sin skyld.

Inne i den skylden mister man ikke sin verdi. Skylden kommer når man oppdager sin verdi. Man er en som behøves. En som har gaver å gi som kan være til glede for andre. Man behøver ikke falle ned på kne eller legge seg langflat. Man kan stå rakrygget og se fremover. Se om det finnes en vei videre.[93]

 

Fredrik Brosché: Syndenes forlatelse til hele Sveriges folk

Brosché peker i sin artikkel på fire punkter som særskilt behøver å løftes frem når man taler til narsissistiske mennesker:[94]

  • Forkynne kallet slik at lytteren opplever Gud som et du og seg selv som et jeg.Gud blir virkelig gjennom kallet, sier Brosché, og løfter slik frem skapelsesperspektivet som det mest grunnleggende. Når det narsissistiske mennesket får høre at Gud finnes – og dessuten vil ha kontakt med ham eller henne – blir Gud både interessant og relevant. Oppdagelsen av gavene – Guds skapelse, men også at han blir menneske i Kristus – får dermed også peke på Giveren.[95]Det budskapet som først og fremst behøver å formidles til narsissisten er følgelig at han er elsket.Det åpner dørsprekken i narsissistens hus: Jeg er NOEN i GUDS blikk. Jeg er ikke bare liten, viljeløs og mindreverdig. I stedet er jeg ansvarlig, tilregnelig. Jeg tas på alvor av Ham. […] Plutselig orker man å bære den ansvarsbyrden man tidligere skygget unna.[96]
  • Forkynne loven slik at lytteren ser sin store skyld til Gud bak alle små skylder til mennesker.

Her er det takknemlighetsperspektivet som løftes frem:

Første budet er den saklige konsekvensen av at jeg hver stund bæres av Skaperen. Dersom han har gitt meg alt, dersom jeg her absolutt avhengig av ham hvert øyeblikk, vil jeg orientere mitt liv rundt ham i sentrum.

Dette slår hull på det narsissistiske menneskets nærsynte MBL-forhandlinger (Medbestemmelsesloven, red overs) mellom mennesker og Gud. Jeg-vil-ikke-ha-nåde-bare-rettferdighet-korthuset faller sammen. Sammenligningen med andre personer – pluss misunnelsen eller overlegenheten som genereres av den – blekner bort.[97]

Når dette budskapet har blitt tatt imot løper likevel narsissisten en risiko for å bli selvgod. Han blir en ”veldig moralsk person”, og kan etter hvert fristes til å synes at han ”ser virkelig godt ut”.[98] I dette tilfellet er det derfor predikantens utfordring å ”forkynne loven slik at Kristus blir hennes eneste håp”.[99]

  • Forkynne evangeliet slik at lytteren møter Guds kjærlighet bak Guds vrede.

Verken lov eller evangelium kan, mener Brosché, tales hver for seg:

Først når både lov og evangelium forkynnes, våger jeg å la den totale dommen komme over meg, for jeg ser den på andre siden av den totale nåden. […] I tillit til Kristus får det narsissistiske nåtidsmennesket Åndens hjelp [til å] gjøre det vanskeligste av alt – slippe alle krampaktige kompensasjoner og bekrefte en godhet som er større enn hun selv.

Jeg er elsket på tross av min opprørskhet …[100]

Samtidig med dette påpeker Brosché også faren for å på en ytre eller slendrianmessig måte håndtere sin skyld. Målet er jo alltid å komme i kontakt med den dype skylden.

Det kan være nødvendig at jeg sammen med min sjelesørger forsiktig greier ut trådene til barndom og foreldre, til Guds ti bud og menneskers ti tusen bud. Gjennom samtalen fremtrer etter hvert min egen skyld. At jeg fremdeles mistror Gud. At jeg fremdeles har en lyst til å rive tømmene ut av Herrens hånd og ta hånd om dem selv.[101]

Den beste måten å erfare befrielse på for det narsissistiske mennesket er dermed bekjennelsen.

  • Forkynne Guds kjærlighets nærvær i alle livssituasjoner slik at lytteren kan oppdage alle gode muligheter og ferdiglagte gjerninger.

Brosché skriver:

Mye gudsfornektelse i Vesten kommer av at hele virkeligheten oppleves som kjærlighetsløs. Når den er ”unådig”, kan man velge å fornekte den og skyve den til siden. […]

Denne ”nevrosen” kan bare oppløses gjennom å si ja til virkeligheten. Men det krever at jeg kan finne godheten og kjærligheten overalt. […] Gjennom troen på Guds kjærlighets allestedsnærvær blir til og med et narsissistisk menneske glad i livet og forundret over dets rikdom.[102]

 

 

AVSLUTTENDE REFLEKSJONER

I denne artikkelen har jeg forsøkt å på en kortfattet, men rettferdig måte å redegjøre for narsissismen og den narsissistiske personligheten. Med Christoffer Laschs tese som grunnlag har jeg hevdet at majoriteten av Vestens befolkning viser narsissistiske karaktertrekk.

Den mest interessante spørsmålsstillingen i forhold til dette har for meg hatt to bunner: 1) Hvordan kan det narsissistiske mennesket tenkes å reagere på et klassisk kristent frelsesbudskap? 2) Hvilke konsekvenser får dette for kristen sjelesorg og forkynnelse?

Det første av disse spørsmål anser jeg å være besvart. Det andre spørsmålet har jeg benyttet meg av fem ulike forfattere for å svare, og derfor vil jeg begynne disse avsluttende refleksjoner med å kommentere hva jeg oppfatter som mangler og svakheter i deres ressonement.

Donald Capps modell er jo på mange vis tiltalende. Han tar de psykiatriske gjennombrudd på største alvor, men stivner også – akkurat derfor – i et rent verdslig resonnement. Den Hellige Ånds omskapende kraft tas overhodet ikke med i beregningen, og Capps risikerer dessuten å bli uklar i sin måte å tale om Jesus på (kan Jesu liv og virke beskrives uten å blande inn noen ”overnaturlige” elementer?).

Heller ikke Lewis B Smedes taler om den Hellige Ånd – derimot taler han om Guds nåde, og løper slik en mindre risiko for å stivne i et verdslig resonnement enn Capps. Likevel er det etter mitt syn akkurat det han gjør. Denne slutningen bygger jeg fremfor alt på to ulike iakttakelser: for det første snakker aldri Smedes på alvor om skyldens problematikk; for det andre synes nåden for ham å være like sterkt knyttet til mellommenneskelige relasjoner som til relasjonen mellom mennesker og Gud. Risikoen for ”billig nåde” er – tross Smedes forsikringer om det motsatte – overhengende.

Mot denne bakgrunnen blir Jimmy Long en befriende brobygger mellom ”skam-” og ”skyldleiren”. Long legger ned stor innsats i å vise at Bibelen har et befriende budskap både til dem som plages av skam og dem som plages av skyld. Han innrømmer at det er skylden som skiller oss mennesker fra Gud, men samtidig påpeker han at det er skammen som gjør at vi mennesker drar oss bort fra Gud. For Long leder dette til konklusjonen at kirken behøver å satse stadig mer kraft og energi på å forme åpne og aksepterende fellesskap der narsissistisk skadede mennesker kan kjenne seg velkomne – med målet om at de etter hvert også skal orke å konfrontere skylden i relasjon til Gud.

Fordelen med Göran Bergstrands resonnement er etter min mening at han har gitt en så troverdig skildring av hva det kan innebære for et skyldbetynget menneske å oppreises til et fullverdig fellesskap med Kristus. I følge Bergstrand må et narsissistisk menneske først ta seg av de brennende spørsmålene omkring skammen og skamfølelsen, for å også kunne nærme seg spørsmålet om synd og skyld. Bevegelsen i hans resonnement går fra ensomhet – skam – sorg – ansvar – vilje til å godtgjøre – en sunn skyldinnsikt.

Personlig tiltales jeg på mange vis av Bergstrands skjema. En viktig grunn til dette der at det holder i forhold til å prøve det mot Bibelens ord. En annen er at det slår på en viktig streng også i den brytning som finnes i mitt eget liv. Videre tror jeg at den åpning Bergstrand gir for hver og en må få ha noe å bidra med er en styrke i en tid der kirken beskyldes for å altfor ofte presentere ”komplett pakke”.

Fredrik Brosché har også flere bra poeng. Den største styrken i hans resonnement er kanskje at han beskriver hvordan oppdagelsen av menneskenes uendelige verdi også kan skape en forståelse for hvorfor hvert menneske er ansvarlig og moralsk tilregnelig i Guds øyne. Skylden finnes slik sett tydelig påpekt, og om noe kommer i skyggen er det heller skamerfaringen. Personlig tror jeg derfor at Broschés modell passer best i kombinasjon med de øvrige fire – og da særskilt Longs og Bergstrands.

En innsikt som vokste frem mens jeg jobbet med denne artikkelen (som opprinnelig var et essay), er at det er viktig å være bevisst sjelesorgens og forkynnelsens begrensninger. Kristen tro er jo som bekjent både lære og liv, og ikke minst i spørsmålet om hvordan vi skal møte den narsissistiske personligheten er det viktig å ha en realistisk oppfatning om hva som kan føre til hva.

For egen del synes jeg at Jimmy Long tilfører et ekstremt viktig perspektiv når han velge å legge tyngdepunktet på det kristne fellesskapet. Uttrykket ”helende fellesskap” får et veldig konkret innhold når man snakker om narsissistisk skadede personer! Det forkynnelsen ikke kan gi – den konkrete erfaringen av å være velkommen og akseptert – kan lett praktiseres i den lille gruppen. For meg blir Longs resonnement derfor ytterligere en bekreftelse på det som i dette tilfellet begynner å bli allment akseptert i den verdensvide kirken: en forsamlingsstruktur som bygger på smågrupper har betydelig lettere for å møte nåtidsmenneskets behov enn en struktur der søndagens gudstjeneste er det eneste viktige.[103]

Enda en trend som jeg synes har blitt bekreftet – denne gang av Göran Bergstrand – er den forskyvningen som akkurat nå holder på å skje rundt i verden fra aktivitetskirke til gavebasert forsamlingsarbeid. Noe forenklet kan man si at aktivitetskirken planlegger sitt arbeid ut fra behovet (”ettersom det finnes barn i alle aldre, må vi også ha barnegrupper i alle aldre”), mens det gavebaserte arbeidet tar utgangspunkt i de gaver og visjoner som allerede finnes hos forsamlingsmedlemmene. Ettersom gavetanken på en betydelig bedre måte tydeliggjør hvert forsamlingsmedlems betydning, kan dette bidra til at skamutsatte mennesker blir oppreist: den som får være med og hjelpe til kan jo ikke være uten verdi!

Om jeg fra dette får gå over til spørsmålet om forkynnelse, er Brosché den som tydeligst utlegger teksten om denne. Uten å gjøre alt for stor vold på hans fire punkter, tror jeg at en god evangelisk tale for narsissistiske mennesker skulle kunne være oppbydd ut fra følgende skjema: [104]

  • Det positive budskapet

Utgangspunktet tas her i skapelsen og det faktum at hvert menneske er skapt i Guds bilde. Gud elsker alle mennesker like mye, og derfor vil han ha fellesskap med hver og en personlig.

  • Det dårlige budskapet

Menneskets synd gjør at kontakten med Gud har blitt brutt. Lovens krav dømmer mennesket til evig atskillelse fra Gud.

  • Det glade budskapet (evangeliet)

Jesus, Guds sønn, har på korset lidt helvetes kvaler i vårt sted, og gjennom troen på ham kan vi derfor på nytt tre inn i fellesskapet med Gud.

  • Utfordringen

I takknemlighet over hva Gud gjennom Kristus har gjort for oss, utfordres vi til å legge våre liv i hans hender. Vi utfordres til å la Jesus bli Herre i våre liv – å ”ta opp vårt kors og følge ham”.

En av de største utfordringene som forkynner på 2000-tallet, tror jeg er å verken blande sammen disse fire punktene eller å fremstille dem i feil rekkefølge.

Feilen vi gjør dersom vi går bort fra et mer klassisk lov-evangeliumsskjema er at vi fremstiller lovens krav for et menneske som først og fremst strever med følelser av mindreverdighet og skam. I stedet behøver vi å ta utgangspunkt i skapelsesfortellingens helt gjennom gode omtale av mennesket.

En enda vanligere feil er dog at vi blander sammen det ”positive budskapet” med det ”glade budskapet”. Altså: Vi taler om nåden og forlatelsen som om den ble gitt til oss uten at vi først erkjenner vårt behov for den. Slik får vi det til å høres som om omvendelsen ikke riktig er nødvendig – ”vi er jo alle elsket av Gud!” når Bibelens budskap tvert imot er at nettopp den høye stillingen mennesket gis på skapelsesplanet forplikter henne til å bekjenne sin synd: først deretter kan hun ta imot Guds tilgivelse. (Sagt på en annen måte: Det er stor forskjell mellom å være Guds avbilde – alle mennesker – og å være Guds barn – de mennesker som har Jesus som Herre).

En annen fallgruve i forhold til samme tema er at vi nøyer oss med en psykologisert tolkning av synd og skyld (jfr (Caps og Smedes). Det vi da gjør er at vi for eksempel bekjenner våre begrensninger og tilkortkommenhet i stedet for våre synder, eller at vi ber om bekreftelse i stedet for nåde og forlatelse. Problemet med dette er selvsagt at vi sant nok kan få en midlertidig lindring (på det psykologisk-følelsesmessige planet), men at vi aldri går i rette med våre problem på dypet.

Til og med det fjerde og siste punktet kan være problematisk i en narsissistisk kultur. Den vanligste fristelsen tror jeg her er at man firer på disippellivets krav (Luk 14,25ff) i redsel for at disse skal oppleves som alt for krevende – spesielt for et menneske som alt kjemper med sitt skjøre selvbilde. Det viktige i denne situasjonen er antagelig å være lydhør for hvor i prosessen personen man snakker med befinner seg. Det er jo ikke en tilfeldighet at dette punktet kommer sist i skjemaet. Samtidig er det viktig at vi ikke drøyer alt for lenge med å lansere denne del av det kristne budskapet – til syvende og sist må vi jo stole på at et sant gjenfødt menneske også har fått en ny vilje til å tjene Gud; denne viljen er nemlig helt nødvendig for at disippelskapet ikke skal oppleves som en byrde, men som et spennende og utfordrende eventyr!

 

Litteratur

 

Bergstrand, Göran.

1984           ”Skuld år 2 000.” Svensk Kyrkotidning 29–30/84: 408–410.

1993           ”Skuld år 2000.” Tidsskrift for sjelesorg 3/93: 24–27.

1997           ”Skulden har många namn.” Tidsskrift for sjelesorg 1/97: 7–15.

1998           ”Skulden har många namn.” I Med livet som redskap: sex själavårdare berättar, 83–96. Örebro: Libris.

 

Brosché, Fredrik.

1987           ”Syndernas förlåtelse åt allt Sveriges folk.” I Tro åt svenska folket, 27–53. Pro Caritate.

 

Capps, Donald.

1989           Dödssynder och narcissistiska jag. Religion & samhälle 43 (1989:5). Stockholm: Religionssociologiska Institutet.

1993           The Depleted Self: Sin in a Narcissistic Age. Minneapolis (MN): Fortress Press.

 

Eriksson, Anne-Louise.

1992           ”Kvinnlig religion – kvinnlig Gudsbild?”. Gnosis 2–3/92: 286–295.

 

Hagberg, Esbjörn.

2000           ”Med smak av nåd.” I Med smak av nåd: Festskrift till Agne Nordlander, 33–44. Örebro: Libris.

 

Lehtinen, Ullaliina.

1998           ”Skuld och skam.” Filosofisk tidskrift 2/98: 21–37.

 

Long, Jimmy.

1997           Generating hope: A strategy for reaching the postmodern generation. Downers Grove (Il): InterVarsity Press.

 

Nordlander, Agne.

2000           ”Jesus Kristus och honom korsfäst.” I Med smak av nåd: Festskrift till Agne Nordlander, 229–242. Örebro: Libris.

 

Olivius, Anders.

1996           Att möta människor: En grundbok i själavård. Stockholm: Verbum förlag, tredje helt omarbetade upplagan.

 

Råmonth, Torsten.

1990           ”Skulden, livsväven och förlåtelsen.” I Skuld och mänsklig växt, 55–85. Stockholm: Verbum förlag.

 

Sigrell, Bo.

1999           Narcissism: Ett psykodynamiskt perspektiv. Stockholm: Natur och Kultur, första pocketutgåvan.

 

Smedes, Lewis B.

1993           Skam, skuld och befrielse. Örebro: Libris.

 

 

[1] Psykologi og religionspsykologi er selvsagt tett sammenflettet i et spørsmål som dette, og derfor har jeg benyttet meg av litteratur fra begge disse forskningsfeltene. Bo Sigrells Narcissism: Ett psykodynamiskt perspektiv og Donald Capps Sin in a Narcissistic Age fortjener særlig å bli nevnt her. For et kristent perspektiv på narsissismen og dens utfordringer til kristen forkynnelse og sjelesorg bygger jeg – i tillegg til Capps – mest på Lewis B Smedes Skam, skuld och befrielse. Ut over dette har jeg også anvendt et antall ulike bøker og artikler av varierende lengde.

[2] Bo Sigrell, Nacissism: Ett psykodynamiskt perpektiv, Stockholm: Natur och Kultur, første pocketutgave 1999, 284-6.

[3] Sigrell 1999, 289

[4] 4 Ibid., 289, 292f.

[5] 5 Observer at jeg i dette avsnittet først kommer til å ta for meg den patologiske narsissismen, til tross for at mitt hovedformål altså er å kartlegge de narsissistiske trekk som finnes i den vestlige kulturen som helhet.

[6] Donald Capps, The Depleted Self: Sin in a Narcissistic Age, Minneapolis (MN): Fortress Press 1993, 28.

[7] I den preødipale fasen (0-3 år) er det først moren barnet er avhengig av. Derfor er det også hun som utøver den største innflytelsen på hvordan barnet utvikles. Ut fra et psykodynamisk perspektiv blir faren først viktig i den ødipale fasen (3-6 år).

[8] 8 Fredrik Brosché, ”Syndernas förlåtelse åt allt Sveriges folk”, i Tro åt svenska folket, 27–53. Pro Caritate 1987, 32.

[9] Anders Olivius, Att möta människor: En grundbok i själavård, Stockholm: Verbum förlag, tredje helt omarbetade upplagan 1996, 179.

[10] Den amerikanske psykoanalytikeren Ben Bursten snakker om ”de fire narsissistiske personlighetstypene”, hvis ulike særtrekk tydelig peker i denne retning (Capps 1993, 20–27). Den første personlighetstypen er den begjærende. Dette mennesket karakteriseres av et tilsynelatende ubegrenset begjær etter mer – mer oppmerksomhet, mer oppmuntring, mer bekreftelse. Hun har ikke bare ett behov – hun er et eneste, stort, gapende behov, og kan egentlig aldri bli fullt tilfredsstilt. Neste personlighetstype er den paranoide. Hun karakteriseres av at hun stadig forsøker å projisere sin selvforakt på andre. Hun kritiserer og mistenkeliggjør alle som befinner seg i hennes nærhet og har vanskelig for å slippe andre innpå livet. Dessuten blir hun lett sjalu, for eksemper om hennes partner omgås noen av det motsatte kjønn. Den tredje personlighetstypen er den manipulative. Denne har som uttalt mål å overføre sin egen angst og skam på andre, for å gjøre vondt verre kan hun aldri slå seg til ro etter i noen tilfeller å ha oppnådd sitt mål. Manipulasjonen er en del av hennes egen selvforståelse og kan ikke begrenses etter noen rasjonelle prinsipper. Sist i Burstens skjema kommer den falliske personligheten. Denne – som nesten alltid er en mann – er den som best tilsvarer den gjengse oppfatningen av hva en narsissist er. Den falliske personligheten er en hensynsløs ekshibisjonist som mer enn gjerne viser frem sin kropp, sine klær og sin mannlighet. Gjennom å spille på myten om den attraktive-men-samtidig-uoppnåelige-mannen forsøker han å skjule sin egen selvforakt. Han er en erobrer, men tillater aldri noen andre å komme helt nær. Fellestrekket hos alle disse personlighetstyper er som vist at de innerst inne forakter seg selv, og at der nettopp derfor forsøker å få sine omgivelser til å fylle sine indre tomrom.

[11] Capps 1993, 29.

[12] Ibid., 29.

[13] Olivius 1996, 179.

[14] De personlighetstyper som er av størst interesse her kaller Kohut og Wolf for idealsultne og alter ego-sultne personligheter (Capps 1993, 32f). Det ideal-sultne mennesket søker hele tiden etter andre personer som hun kan se opp til. Bare så lenge hun har mulighet til å relatere til disse opplever hun at hun selv har noen verdi. Det alter-ego-sultne mennesket leter i stedet etter mennesker hvis opptreden, hensikter og vurderinger stemmer overens med hennes egne, og som dermed kan gi henne en eksistensberettigelse – ”jeg er ikke alene om å være slik, og derfor må jeg ha en verdi i meg selv.” Begge disse personlighetstyper er meget flyktig i sin måte å håndtere relasjoner på. Kohut og Wolf beskriver det som ”karakteristisk for de fleste av disse relasjoner at de er kortlivede. Liksom den […] idealsultne er den alter-ego-sultne utsatt for å rastløst se seg om etter den erstatteren etter den andre.” (Capps 1993, 32).

[15] Agne Nordlander, ”Jesus Kristus och honom korsfäst”, i Med smak av nåd: Festskrift till Agne Nordlander, Örebro: Libris 2000, 233.

[16] Jimmy Long, Generating hope: A strategy for reaching the postmodern generation, Downers Grove (Il): InterVarsity Press 1997, 163f.

[17] Lewis B Smedes, Skam, skuld och befrielse, Örebro: Libris 1993, 17.

[18] Filosofen Leonard Boonin skriver i sin artikkel ”Guilt, Shame and Morality”, s 296: ”Skyld er i første Skyld er primært og i hovedsak knyttet til overtredelser og forbrytelser, skam er primært og i hovedsak knyttet til mislykkethet, mangler, utilstrekkelighet og svakhet. En person som uten unnskyldning eller rett trår over en gjeldende norm pådrar seg skyld. En person som i noe vesentlig aspekt ikke lykkes i å leve opp til et gjeldende og bindende ideal pådrar seg skam.” Sitert etter Ullaliina Lehtinen, ”Skuld och skam”, Filosofisk tidskrift 2/98, 22f.

[19] Sigrell 1999, 164f.

[20] Smedes 1993, 28–41.

[21] Ibid., 29. ”Låt sådana människor säga en osanning och de förvandlas på ett ögonblick till lögnare. De gör sig vid ett tillfälle skyldiga till otrohet och blir därigenom äktenskapsbrytare.” [Det er kanskje behov for å tydeliggjøre at Smedes mener at disse eller andre synder tillates å definere hele individets identitet.]

[22] Ibid., 30. ”Allt som har gått snett för människor i deras omgivning är på något sätt deras ansvar. Om de inte kan ordna upp det, måste det bero på deras otillräcklighet och ovärdighet.”

[23] Ibid., 31. ”Ingenting kan någonsin bara vara roligt eller härligt eller spännande. […] Följden blir att dessa människor på ett dunkelt sätt känner sig omoraliska när de gör något som inte är riktigt passande. De har samma känsla när de bryter mot seder och bruk som då de handlar mot sitt samvete – när de uppför sig som en pajas som då de ljuger.”

[24] Ibid., 32. ”Var gång deras vänner lyckas känner de sig misslyckade. Alla andras solsken förmörkar deras dag.”

[25] Ibid., 33. ”Jag-svaga som de är söker de sin självuppskattning hos andra. Sådana människor får aldrig nog. En komplimang i dag måste bli en applåd i morgon – ett bifall som dagen därpå måste övergå i en stående ovation. Som varje annan missbrukare måste de ständigt öka dosen.”

[26] Ibid., 35. Disse menneskene tror at de må fortjene alt det gode de får, det de egentlig plages av er en dyptgående følelse av uverdighet. ”Vilken frisk människa som helst vet att mycket av det goda i livet är rena gåvor. […] Problemet infinner sig när vi plötsligt övergår från att känna oss oförtjänta av något till att uppleva oss ovärdiga.”

[27] Ibid., 55.

[28] Ibid., 111. Dette mennesket har svært vanskelig for å ta til seg komplimenter. ”De intalar sig antingen att de människor som berömmer dem inte är ärliga eller att de – om de verkligen kände till sanningen – inte skulle säga dessa positiva saker. Eller att de förtjänster de berömmer i verkligheten inte har något värde.”

[29] Ibid., 112. ”Allt som inte är en enastående framgång är ett bedrövligt misslyckande. De tror inte på smärre brister. Varje obetydlig skavank gör dem i grunden oacceptabla.”

[30] Ibid., 113. ”Människor som bär på skamkänslor förföljs av omutliga men ospecificerade krav på en slags odefinierbar fullkomlighet. Och eftersom ingen någonsin kan leva upp till ideal som ingen kan beskriva, så dömer de sig själva till att förföljas av misslyckande.”

[31] Ibid. ”Människor med skamkänslor hör sig kritiseras för ett fel de gjort och upplever det som ett ifrågasättande av [hela] deras karaktär.”

[32] Capps 1989 skriver: ”Når det gjelder den grunnleggende strukturen hos den narsissistiske personligheten så finnes det… en bred enighet, ikke minst bland psykoterapeuter, hvilke trekk som er typiske. Man anser at den narsissistiske typen karakteriseres av skiftende kombinasjoner av store ambisjoner, storslagne fantasier, mindreverdighetsfølelser og en alt for stor avhengighet av ytre beundring og bifall. En narsissistisk personlighet utmerker seg videre ved en kronisk usikkerhet og utilfredsstillelse i forhold til seg selv og av en bevisst eller ubevisst utnytting av andre. Den narsissistiske personligheten kan videre sies å kjenne n motstand mot å underkaste seg de krav som andre stiller. Han holder sitt følelsesliv på et ytre nivå for å beskytte seg mot alvorlige følelsesmessige sår. Narsissisten manipulerer det inntrykk han gjør på andre og kan ikke erkjenne sin egen begrensning. Han er kronisk lei og søker rastløst etter umiddelbar nærhet, men han evner ikke å opprettholde varige relasjoner.”

[33] Olivius 1996, 183.

[34] Ibid.

[35] Fil 2,10.

[36] 2 Mos 20,3.

[37] Brosché 1987, 36.

[38] Olivius 1996, 183.

[39] Nordlander 2000, 234. Jfr Capps 1989, 20f.

[40] Olivius 1996, 183.

[41] Göran Bergstrand, ”Skuld år 2 000”, Svensk Kyrkotidning 29–30/84, 409.

[42] Brosché 1987, 34.

[43] Ibid., 35.

[44] Lehtinen 1998, 24.

[45] Ibid., 34.

[46] Anne-Louise Eriksson, ”Kvinnlig religion – kvinnlig Gudsbild?”, Gnosis 2–3/92, 291.

[47] Ibid

[48] Sigrell 1999, 164f. Mot denne bakgrunn er det lett å forstå hvorfor det i dag ofte fremstilles som betydelig verre å bli oppdaget med en forseelse eller en forbrytelse enn det er å utføre den aktuelle handlingen (Råmonth 1990, 64). Altså: Det er ikke lovovertredelsen i seg selv som er det verste (”ingen er jo perfekt”), det er tvert i mot ytterst pinlig at menneskene i ens omgivelser får se at jeg mislykkes i å skjule det hele.

[49] Long 1997, 103f. Torsten Råmonth snakker om tre ulike måter narsissisten forsvarer seg mot følelser av skam eller krenkelse på: gjennom makt, gjennom egenrettferdighet og gjennom voldsom vrede. (Råmonth 1990, 69–74). Den som benytter makt bruker gjerne midler som utnytting, manipulasjon og konkurransetenkning. Egenrettferdigheten anvendes som substitutt av den som ikke opplever å bli sett, elsket eller bekreftet. ”Selv om du har overgitt meg og forkastet meg, vet jeg at jeg har rett” kan være en variant; en annen er å skyve det fra seg – ”det er andres feil at jeg har kommet ut for det og det” – eller å gjemme seg bak perfeksjonismens feilfrie fasade – ”om jeg oppnår perfeksjon, er det ikke lengre mulig å såre meg og påføre meg skam”.

Det siste forsvaret er den voldsomme vreden. Dette er en dypt, dypt forankret forsvarsmekanisme, som normalt kan avledes til de tidlige barneårende. Noen, for eksempel en forelder, har kommet fra et en overlegenhet hvor han eller hun har kunnet avvise, plage eller krenke barnet. Senere i livet får dette til følge at hver hendelse som truer narsissistens selvfølelse også risikerer å lokke frem den eksplosive vrede som finnes i hans indre. ”Vreden blir uproporsjonelt stor. Den vil ødelegge motstanderen og, om det ikke går, i fortsettelsen behandle ham som et ´ingenting´.

[50] Göran Bergstrand, ”Skulden har många namn”, Tidsskrift for sjelesorg 1/97, 7.

[51] Nordlander 2000, 234.

[52] Se Capps 1993, 94f.

[53] Brosché 1997, 36f.

[54] Joh 16:9.

[55] Torsten Råmonth, ”Skulden, livsväven och förlåtelsen”, i Skuld och mänsklig växt, Stockholm: Verbum förlag 1990, 65.

[56] Ibid., 63.

[57] Capps 1993, 84.

[58] Ibid., 99f, 50.

[59] Donald Capps, Dödssynder och narcissistiska jag, Religion & samhälle 43 (1989:5), Stockholm: Religionssociologiska Institutet 1989, 18f.

[60] Ibid., 19.

[61] 4 Mos 6:25.

[62] Upp 22:5.

[63] Capps 1993, 69. Jfr Capps kommentar att också hälsosam narcissism ofta av ”välmenande kristna” har stämplats som osund självcentrering (64).

[64] Smedes 1993, 135.

[65] Ibid., 137.

[66] Ibid., 138.

[67] Ibid

[68] Ibid., 109.

[69] Ibid., 109.

[70] Ibid., 167–187.

[71] Jfr Råmonths kommentar at ”Paulus med sitt ‘robusta samvete’ var mer upptagen av sin svaghet (astenia) än av sin synd” (1990, 77).

[72] Smedes 1993, 155, 151.

[73] Ibid., 162. Jfr Smedes citat av ärkebiskop Fenelon: ”Vi blir inte medvetna om vår sjukdom, förrän behandlingen börjar” (66).

[74] Long 1997, 168.

[75] Ibid., 169.

[76] Ibid., 166.

[77] Ibid., 107.

[78] Ibid., 102f, 105f.

[79] Ibid., 106.

[80] Ibid., 102.

[81] Ibid., 101,

[82] Ibid., 112f. Dette stemmer også vel overens med Olivius råd til sjelesørgere med narsissistiske konfidenter: ”Det er viktig at sjelesørgeren har en moderlig holdning til den narsissistisk skadede pasienten. Med det mener jeg ikke å ”dille” med konfidenten, eller synes synd på. Det jeg mener er en ikke-dømmende behandling av konfidentens stadige underkjenning av seg selv. Det er å vise omsorg, virkelig bry seg om, noe konfidenten har vanskelig for å tro på, ettersom hans grunnerfaring er overgivelse. Det hjelper lite å med ord overbevise konfidenten. Bare den stadige, pålitelige omsorgen i handling er av verdi.” (1996, 190f).

[83] Jfr Råmonths konklusjon at ”Innen tilgivelsen kan tas imot må skammen løftes av og det skjer gjennom at den mister […] sin makt over [mennesket]” og ”Skammen skal ikke møtes av tilgivelse (det hadde vært å si ja til bønnen ‘tilgi meg at jeg finnes’), men av oppreisning” (1990, 64, 76).

[84] Göran Bergstrand, ”Skulden har många namn”, i Med livet som redskap: sex själavårdare berättar, Örebro: Libris 1998, 86f.

[85] Ibid., 84f.

[86] Ibid., 85f. I en annan artikel, ”Två former av oförmåga att uppleva skuld” (Tidsskrift for sjelesorg 1/99:7–16), tar Bergstrand i stället

[87] Ibid., 89f.

[88] Ibid., 91f.

[89] Ibid., 92.

[90] fr Esbjörn Hagberg, ”Med smak av nåd” i Med smak av nåd: Festskrift till Agne Nordlander, Örebro: Libris 2000, 37: ”Å se seg som synder er å se seg verdig å kunne ta ansvar for sine handlinger og sine liv. Det er å se hvordan Gud gir oss mennesker en særstilling i skapelsen. Det er å se at Gud forventer noe av oss og at vi er skapt med en bestemmelse at man skal leve et rettferdig liv. Det er å se at det var tenkt at vi skal stå på livets, kjærlighetens og Guds side.”

[91] Bergstrand 1998, 94.

[92] Jfr Hagberg: ”For den som på ulike måter kjemper med synden i sitt liv er mitt første råd: Søk i første omgang Jesus, ikke syndebevisstheten. Det er i møtet med Kristus synden blir tydelig.” (2000, 38).

[93] Bergstrand 1998, 95. En meningsløs måte å snakke om skyld er i følge Bergstrand når det i stedet blir et spørsmål om makt, altså når fordelingen av skyld mer får karakteren av en dom/å befeste sine posisjoner enn av å sette fri (84). Jfr også Longs kommentar: ”Skam kan helbredes. Men først må vi være villige til å komme sammen i fellesskap og erkjenne at vi er skadede og at vi er sårbare. I det kristne fellesskapet må hele gruppen være klare på den universelle skammen. Vi er alle syndere som ikke fortjener Guds kjærlighet. Vi er alle like i Guds øyne. I stedet for å isolere dem som kjenner skam, kan faktisk erkjennelsen av syndens universialitet føre de troende sammen.” (1997, 164).

[94] Brosché 1987, 38–51.

[95] Brosché 1987, 38–51.

[96] Ibid., 40f.

[97]  Ibid., 42.

[98] Ibid., 43.

[99] Ibid

[100] Ibid., 46.

[101] Ibid., 48. Jfr Hagberg 2000, 39–41.

[102] Ibid., 50.

[103] En mer generell slutning i sammenheng med Long kan være at miljøet der tilhøreren møter forkynnelsen har veldig stor betydning. Et trygt og innbydende miljø gjør det betydelig lettere for et menneske å ta til seg også budskapet i talen. En god illustrasjon på dette kan være leirer og konferanser – eller hvorfor ikke det i dag så populære Alphakonseptet, der måltidsfellesskapet og det åpne samtaleklimaet gjør det lettere for deltakerne også å ta undervisningsmomentet på alvor.

[104] Ordene er mine, men mønsteret er tydelig både hos Brosché og flere andre lutherske teologer. Til og med Rosenius anvender seg faktisk av dette skjemaet i ulike sammenhenger (se for eksempel første boken i samlingsvolumet I Guds hjerte!).

 

Klikk her for å laste ned artikkelen i Word

 

 

 

Relaterte artikler