ARTIKKEL: I filmer og tv-serier stilles det spørsmål om meningen med livet og hva som skjer etter døden. Vi bør lytte godt til både Bibelen og populærkulturen.
«Hva skjer etter døden?» står det på en plakat, som Laget (NKSS) har hengt opp i forbindelse med Mission Week på en høgskole.
Spørsmålet på plakaten vekker reaksjoner.
– Kan du fortelle de som står bak disse møtene at de ikke må henge opp slike plakater? sier en student til meg, mens jeg tar bilder av plakatene til en sak.
– Men er det ikke et spørsmål folk stiller seg innimellom? spør jeg.
– Jo, klokka fire på natta, kanskje, men når det er det første du ser om morgenen så ødelegger det fullstendig konsentrasjonen i forelesningene, og man begynner å tenke på hva som egentlig er vitsen med alt – og dermed synker motivasjonen, svarer han.
Slike tema er det ikke alltid så enkelt å komme inn på i samtale med venner eller kollegaer som ikke er kristne. Ved å lytte til populærkulturen, for eksempel sanger, filmer og TV-serier, er det mulig å oppdage mye grubling over livet. Ikke minst stilles det store spørsmål om livet i filmer, direkte og indrekte: Hvor kommer jeg fra? Hva er et menneske? Hva er meningen med å være til? Hvor skal jeg? Det gis også mer eller mindre tydelige svar på disse spørsmålene. Det å kjenne til noen av de typiske spørsmålene og svarene i populærkulturen kan gi gode innfallsvinkler til samtaler eller annen formidling.
En kjent filmregissør som har arbeidet mye med eksistensielle spørsmål, er Woody Allen. Siden 60-tallet har han laget eller medvirket til en film i året. Høsten 2014 gikk en film han har regissert, Magic in the Moonlight, på norske kinoer. Hovedpersonene er en illusjonist (Colin Firth) som forelsker seg i en ung kvinne (Emma Stone), som hevder å være synsk. Illusjonisten får i oppgave å avsløre den synske kvinnen, men opplever at hans rasjonalistiske livssyn blir satt på prøve. Spenningen mellom empiri og tro er et gjennomgangstema i Allens filmer. Det kan virke som Magic in the Moonlight åpner for muligheten til en slags frigjørende kjærlighet, om enn ikke gudgitt kjærlighet.
I et intervju i New York Observer forteller Woody Allen (78) at han verken tror på magi eller at det finnes synske mennesker. Allen har gjennom hele karrieren vært tydelig på at han tenker mye på spørsmål som har med livet og døden å gjøre, slutten på jorden og hvorfor menneskene i det hele tatt eksisterer. Han mener det ikke fins mer enn den synlige verden, og sier i et intervju i New York Times at virkeligheten dypest sett er uhyggelig: «Den overveldende mengden av logikk og bevis er at vi alle har fått utdelt dårlige kort i livet.» Vissheten om at livet egentlig er meningsløst, og at vi alle kommer til å dø, er noe vi forsøker å forstå eller å flykte fra, enten ved religiøs overbevisning eller sekulære nytelser, utdyper Allen i et intervju i Washington Post.
Denne pessimistiske grunnholdningen deler Allen med mange mennesker, om enn ikke like uttalt og tydelig. Kanskje er det nettopp slike tanker mange søker å distrahere seg bort fra, ved å se en film med lykkelig slutt? Gjennom å lytte til det som formidles i filmer går det an å lære mye om enkeltmennesker og samfunnet, sier Anne Hoff, som er journalist og filmkritiker: «Film er et av vår tids viktigste kulturuttrykk. Den tilbyr en helt sentral innsikt i samfunnets ønsker, ideer og idealer.» Med andre ord får vi gjennom filmer kunnskap om det som rører seg under overflaten av lengsler, håp og drømmer hos mennesker.
For å få dette utbyttet av filmer er det nødvendig å lytte aktivt, og bruke tid på å reflektere over det som kommer til uttrykk. Tilnærmingsmåten som teologen John Stott formulerte: «Double listening – to the Word and to the world», eller dobbel lytting, er grunnleggende å ta med seg. Han mente at vi må kjenne Bibelen for så bygge bro fra den kristne troen til budskap vi møter i samtiden, for eksempel gjennom filmer. Å lytte på denne måten kan gi større innsikt, forståelse og nød for situasjonen til mennesker som lever uten Gud. Og kanskje kan det gi anledning til å reflektere over hva som skjer etter døden sammen med noen som er bekymret for det?
Artikkelen ble først publisert i magasinet Fast Grunn (3/2014)