I musikalen La La Land møter vi Mia (Emma Stone) som strever for å bli skuespiller og løper mellom mislykkede auditions. Jazzpianisten Sebastian (Ryan Gosling) vil åpne en egen klubb, men må ta til takke med nedverdigende spillejobber der andre bestemmer musikken. De to møtes, slenger frekke kommentarer, blir forelsket, og synger og danser seg gjennom Los Angeles mens de jager drømmene sine på tross av alt som hindrer.
La La Land låner stilen og sjarmen fra 40- og 50-tallets musikaler, men plasserer historien i vår egen tid. Musikken, bevegelsene og den romantiske fortellingen bidrar til å skape et nostalgisk mesterstykke som har fått overveldende god respons. Filmen har allerede vunnet syv Golden Globe, flere enn noen andre i historien. Den er nominert til 14 Oscar, og blir hyllet av anmeldere og publikum.
I tillegg til den fengende musikken og kjærlighetshistorien – hva er det med denne filmens handling og tema som treffer mennesker?
Håp og kreativitet
Da Emma Stone mottok Golden Globe for hovedrollen i La La Land, satte hun ord på det hun tenker er filmens budskap:
Dette er en film for drømmere. Håp og kreativitet er to av de viktigste tingene i verden, og det er dette filmen handler om. Til alle kreative personer som har fått en dør slengt i trynet, enten fysisk eller metaforisk, (…) jeg deler denne prisen med dere.
La La Land handler om å være tro mot drømmene sine og utholdende i motgang. Det er lett å være enig med Emma Stone i at håp er en avgjørende drivkraft for mennesket. Men håp er ingenting i seg selv. Hvis et håp skal være mer enn ubegrunnet optimisme må det forankres i noe holdbart, noe man kan stole på.
Hva knytter vi håp til i vår tid?
I en analyse av Amerikas historie, viser samfunnsviteren Andrew Delbanco hvordan menneskers håp har forandret seg. I tidligere tider knyttet man håpet sitt til Gud eller til nasjonen. I vår tid har individet inntatt denne plassen.
”Our hope now is for individual freedom to pursue our own private ideas of good and to discover our authentic selves.”
På mange måter gjenspeiles dette i La La Land. Etter å ha blitt avvist på nok en audition, uttrykker Mia håpet om å realisere seg selv: ”Somewhere there’s a place where I find who I’m gonna be,” synger hun.
Ingen solskinnshistorie
Solskinnshistorier om mennesker som følger drømmene sine og blir lykkelige er fortalt utallige ganger i vår tid. Men La La Land har mer å by på enn dette. Fargene i filmen er mer fargerike enn i vår egen virkelighet, men det grå er fremdeles grått. Midt i alt det spektakulære og vakre får man kjenne på spennet mellom kunstneriske ambisjoner og den harde virkeligheten.
Et av de sterkeste øyeblikkene skjer når Mia synger en hyllest til folk som drømmer stort, men som erfarer motgang og smerte på veien.
Here’s to the ones who dream. Foolish as they may seem.
Here’s to the hearts that ache. Here’s to the mess we make.
La La Land viser noe av menneskers trang til å realisere seg selv, men den unngår illusjonen om at selvrealisering gir deg alt du lengter etter. Kanskje det er dette ærlige bildet av virkeligheten, midt i alt det skjønne og vakre, som gjør at filmen treffer så godt hos publikum?
Hva lengter vi etter?
I det kristne livssynet er mennesket skapt for å gjenspeile den fremste kunstneren av alle, himmelens og jordens skaper. Det gir god grunn til å heie fram kreativitet, talent og store drømmer. Men hvis det er utelukkende her man forankrer identiteten og håpet sitt, vil det være sårbart.
I essayet The Weight of Glory, skriver forfatteren C.S Lewis om mennesket som har en grunnleggende lengsel etter å bli sett og anerkjent. Her på jorden vil mennesker føle seg som fremmede, uten noe sted å fylle lengselen fullt og helt. Dette peker mot livet etter døden, i Guds herlighet, mener Lewis.
”Bibelens løfte om Guds herlighet svarer til våre dypeste lengsler. Denne herligheten handler om å bli (…) akseptert, anerkjent og ønsket velkommen av Gud. Døren som vi har banket på hele livet vil åpnes til slutt.”
Et håp som bare gjelder egen suksess i dette livet, er verken stødig eller varig. Derimot er det utallige eksempler der det kristne håpet har tålt de tøffeste omstendigheter. Her forankres ikke håpet hos enkeltindivider, men i en allmektig Gud og hans framtid.
Artikkelen ble først publisert i spalten Kulturnotat i avisen Dagen.