Av Bjørn Are Davidsen

Våren 2016 har ikke manglet oppslag om at religion er det motsatte av vitenskap og gode verdier. Inntrykket blir nok ikke svekket når Nationaltheatrets 14. april setter opp Marius von Mayenburgs stykke Martyrer.

For dette er en fortelling om en 15-åring som blir «ekstrem kristenfundamentalist». Noe som ikke som i VG-serien Frelst dreier seg om misjonsturer for å forkynne Guds kjærlighet. I følge Dagbladet 29. mars tror hun «på en streng, fordømmende og straffende gud. Hennes fokus er synd, skam og helsvarte tabuer».

I stedet for en som brenner for Det nye testamentet, møter vi en som har forlest seg på feil deler av Det gamle. Muligens er det derfor hovedrolleinnhaver Lena Kristin Ellingsen vedgår at dette er «i motsetning til kjærlighetsbudskapet som også fins i kristendommen». Dessverre blir fort det etterlatte inntrykket at det er tilfeldig om kristne velger kjærlighet fremfor hat.

For det er ikke bare i islam vi finner «ekstremisme og radikale religiøse krefter». Bibelen oppfordrer «til å drepe: hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner». Ikke uventet oppgis likevel ingen kirkesamfunn som bygger etikken på klagesalmer eller dramatiske domstekster. Grunnen er enkel: Noen slike kirkesamfunn finnes ikke.

Dagbladet kommer heller ikke på å spørre om hvor pussig det er at de første kristne i mange århundrer var pasifister, hvis Bibelen i realiteten oppfordrer til helt andre ting.

Og man kommer heller i tanker om at det man ofte ellers trekker frem som terror fra kristent hold handler om angrep på … abortklinikker. Fremfor å gå løs på gravide, har noen angrepet personer og steder som tilbyr abort, noen ganger med fatalt resultat. De seneste tiårene er 11 drept i forbindelse med antiabortaksjoner i USA.

I teaterstykkets bakvendtland er det imidlertid ikke nøye med informerte spørsmål. I stedet er det naturlig at Benedikte ikke vil dusje etter gymtimen, mener at kvinner ikke bør undervise, og verken godtar seksualundervisning eller evolusjonsteori. Og følgelig må «gi biologilæreren Guds dødelige straff».

Noe som tydeligvis henger sammen med «vår protestantiske tradisjon», selv om den ikke akkurat har manglet kvinnelige lærere.

PROGRAM-3

Nå er ikke forhåndsomtalen av dette teaterstykket eneste eksemplet på et kulturliv med avsmak for religion. Regissøren Svein Sturla Hungnes hevdet i forbindelse med teaterstykket «Bernarda Albas Hus» i 2003 at «Religion er det verste mennesket noen gang har funnet opp. Det er den som gjør at verden rives og slites». Det er ingen premie til den som gjetter hvilken religion stykket handler om.

Tilsvarende perspektiv var synlig i Nationaltheatrets oppsetning av Brechts stykke om Galilei i 2010, regissert av Stein Winge. For der «martres vi ennå av overtroen og maktens vilje til alltid å ha rett», eksemplifisert av Sverre Anker Ousdal utrustet med Flekkefjord-dialekt. Mens Brechts dro paralleller til naziregimet, er tydeligvis trusselen i dag mørkemenn fra Flekkefjord.

Selvsagt mener man det hele godt. Ønsket er å advare mot fanatisme og svart/hvitt-tenkning. Muligens kan Martyrer oppfattes som en forkledd islamistisk radikaliseringsprosess, i troen på at det skaper større inntrykk og innlevelse å knytte den til kristen tro. Det er alltid bra å ta et oppgjør med seg selv, og ikke bare kritisere andre. Men selv om intensjonen er god, blir effekten motsatt. I stedet for å fokusere på store og overhengende trusler for hverdagsliv og verdensfred, skremmer man med nyord som radikaliserte kristne. Fremfor tydelige oppgjør med relevante problemstillinger, forsterker man fordommer.

Og man er nok ikke like villig til å tenke andre veien. Det kommer garantert ikke skuespill om radikaliserte ateister med det første. Om en familie der den 15-årige Andrea leser stadig flere kronikker om at religion er gift, kristne blindtroende og irrasjonelle. Ikke hører de på vitenskap, ikke bryr de seg om logiske argumenter. Ikke bare skapte de en nattsvart middelalder, de oppfordres til å hogge ned barn og skjære opp gravide kvinner. Andre har altså ikke mange alternativer når hun møter noe så livsfarlig som en kristen lærer.

 

Kulturnotat i Dagen 7. april 2016.

Publisert med tillatelse

Relaterte artikler