«Kjærlighet? Er det det du selger? Jeg kjøper det ikke!» Ordene tilhører president Frank Underwood i tredje sesong av TV-serien House of Cards, der han raser mot et krusifiks. På sin vei mot det amerikanske presidentembetet og posisjonen som verdens mektigste mann, har Underwood aldri skydd noen midler. Han har løyet, bedratt, sviktet sine nærmeste, truet, ja, til og med myrdet mennesker som har stått i hans vei. Frykt er det eneste maktmiddelet Underwood virkelig forstår. I møte med Jesus på korset i denne scenen, provoseres presidenten så voldsomt at han ender opp med å spytte ham i ansiktet; Underwood kan ikke forstå hvordan noen så mektig som Jesus kunne tillate seg å bli ofret og ydmyket på et kors.

Da Netflix i 2013 lanserte serien om skruppelløse Underwood, føltes det skitne politiske spillet så langt på siden av virkeligheten, at det var lett for seerne å bli fascinert. Man kunne gjerne le og himle med øynene av den politiske hestehandelen og Underwoods kompromissløse manøvrering gjennom maktens korridorer i Det hvite hus. Men samtidig som man ble dradd inn i denne fiksjonsfortellingen som utspilte seg i slike kjente omgivelser, var handlingen så fjernt fra det man tenker kan skje, at den fikk bli værende i fiksjonen. Spoler man så fram bare tre år til 2016, kan man nesten se noe profetisk i deler av Netflix sin dystre politiker-fiksjon.

Når dette leses, er presidentvalget i USA over og en ny president skal innta det ovale kontor. Ingen vet hva de neste fire årene vil bringe. Skuer man derimot tilbake på valgkampen, virker det nesten som om virkeligheten har overgått Netflix sitt ville fiksjonsunivers. Det har vært verbal drittkasting og løgner, blandet med løfter om en bedre verden fra begge leirer. Slik sett har begge kandidatene trekk av House of Cards i seg. Det er likevel ikke til å komme utenom at særlig frittalende Donald Trump kan føre tankene våre til Frank Underwood, til tross for at fiktive Underwood er demokrat og Trump republikaner.

Med tanke på House of Cards sin enorme popularitet de siste årene, er det ikke fjernt å undre seg over om Frank Underwood på et vis banet vei for en presidentkandidat som ”The Donald”. Forskning på populærkulturen viser at TV-serier ofte er først ute med å presentere nye ideer og livsstiler. Amerikanerne snakker nå også mer og mer om ”post-truth politics”. I følge tidsskriftet The Economist, handler dette om tillit til påstander som føles sanne, men som egentlig ikke har sitt grunnlag i fakta. Ikke helt ulikt politikken Frank Underwood fører. Interessant nok navngis Donald Trump av tidsskriftet som en av virkelighetens ledende representanter for denne politikken.

Mye av Trumps appell har syntes å være nettopp at han tilfører noe nytt og annerledes. Han er politisk ukorrekt. Han våger å være frekk, si ”det han mener”, selv om dette altså ikke alltid har rot i virkeligheten, og han kritiserer makteliten. Med sitt løfte om å ”Make America Great Again” har han gjennom valgkampen gitt fornyet håp til mange hvite amerikanere som har liten eller ingen tillit til nåværende styresmakter.

Det er ikke vanskelig å se flere paralleller mellom Underwood og Trump. I scenen fra House of Cards der Underwood spytter Jesus i ansiktet, klarer ikke den fiktive presidenten å se at kjærlighet til sine fiender vil føre noe som helst godt med seg. Han anser nåde og tilgivelse mer som menneskelige svakheter, med den logikken at bare den som innrømmer feil, har gjort noe feil. Trumps taktikk i valgkampen har ofte vært å angripe dem som anklager ham for urett. I et intervju med talkshow-verten Jimmy Fallon har Trump forklart at han syns det å be om tilgivelse er en fin ting, men at det innebærer innrømmelse av skyld: ”Jeg vil absolutt be om tilgivelse, forhåpentligvis en gang langt fram i tid, hvis jeg noen gang tar feil”.

Går vi tilbake til Underwood, ser vi at han ikke kunne utstå det han så på som ydmyk overgivelse fra Jesus sin side. Han mislyktes dermed i å se Bibelens kjernebudskap: Det var ingen som tok Jesu liv – han ga det frivillig fordi han elsket verden så inderlig høyt.

Eivind Bø er lektor og frivillig medarbeider i Damaris Norge.

Artikkelen har også blitt publisert i avisen Dagen under spalten Kulturnotat.

 

Relaterte artikler