Få saker provoserer en moderne, vestlig bibelleser så mye som Det gamle testamentets skildringer av krig i Guds navn. Særlig utfordrende er tekstene som beskriver de såkalte utryddelseskrigene i forbindelse med israelittenes inntog i Kanan. Men også ellers er det påfallende hvor ofte heltene i Det gamle testamentet tar til våpen – ikke minst var den store kong David også kjent som ”krigerkongen”.

 

Av Olof Edsinger

Svensk teolog og forfatter. Lederutviklingskonsulent i NLM Ung.

 

For å forstå dette fenomenet bør vi ha noen saker klare for oss. En av de viktigste er at alt det som nasjonen Israel gav seg i kast med – altså ikke bare deres kriger – kunne beskrives som ”handlinger i Guds navn”. Ved denne tid i Israels historie var man å betrakte som et politisk teokrati, noe som innebar at Herren selv var den øverste regenten i Israel. Gud ledet sitt folk gjennom sin lov, torah, men også gjennom sine prester og profeter. Han var også involvert i det meste som hadde med det sivile livet å gjøre – alt fra hvordan de skulle gjennomføre et arveskifte eller behandle sine husdyr til hvordan de skulle kle seg og hva de skulle spise. Med tanke på dette ville det være ganske urimelig dersom Gud ikke også skulle ha noe med israelittenes krigføring å gjøre. Derfor kan vi lese i 5 Mosebok 20, der Israels lover for krig finnes nedtegnet: «For det er Herren deres Gud som går med dere; han vil kjempe for dere mot fiendene og gi dere seier» (5 Mos 20,4).

En annen sak vi må ha klart for oss når det gjelder dette er at det fantes flere ulike typer av krig i det gamle Israel. De fleste av krigene som blir beskrevet i Det gamle testamentet kan for eksempel sees som forsvarskriger – altså kriger som ble provosert frem av de omkringliggende landenes aggresjon. Til og med et stort antall av krigene som ble utkjempet av kong David – en periode der nasjonen vokste seg både større og sterkere – kan forklares av den veldig spente situasjonen i hele regionen.

Krigene som stikker seg litt ekstra ut i denne sammenhengen er de såkalte utryddelseskrigene. I disse inngikk de fryktede forkastelsesdommen, cherem, som betydde at menn, kvinner og barn skulle slaktes på lik linje. De siste årenes forskning har absolutt vist at disse krigene var langt mindre omfattende enn en første gjennomlesning av Bibelen kan gi inntrykk av. Men for å kortfattet forklare dette kompliserte fenomenet kan man si at det som skiller ut Israels utryddelseskriger er at deres motivasjon ikke først og fremst var politisk, den var religiøs. Gjennom disse krigene måtte nemlig Israel – i egenskap nettopp av teokrati – fungere som Guds forlengede arm for å utføre hans straffedom mot hedningfolket.

Alt dette hadde fortjent en betydelig lengre utgreiing, men det faller utenfor rammen for denne artikkelen. Det jeg her og nå vil fokusere på er nemlig spørsmålet om hvordan vi skal tenke når vi leser disse tekster som kristne. Og fremfor alt: finnes det grunnlag for at vi kan ta til  våpen på den måten som Det gamle testamentet sier at israelittene gjorde? Og dersom ikke- hvorfor?

Det første vi da kan konstatere er at det gjennom deler av kirkens historie virkelig har forekommet både krig og dreping i Guds navn. De mest kjente eksemplene er korstogene i middelalderen, men også inkvisisjonen, hekseprosessene og et stort antall kriger både i Europa og i andre deler av verden er blitt gjennomført med Bibelen i ene hånden og sverdet i den andre. Skal vi i praksis de disse eksemplene som en naturlig fortsettelse av Det gamle testamentets krigsideologi? Var de en akseptabel anvendelse av det som også i dag er Bibelens budskap?

robert_de_normandie_at_the_siege_of_antioch_1097-1098

wikipedia.no

Det første som må sies når man stiller et slikt spørsmål er at det finnes en tydelig kontrast mellom de nevnte eksemplene på vold i den kristne kirkens navn og den undervisning som vi får del i gjennom Bergprekenen Jesus holdt. Jesus synes å forkynne en radikalt annerledes tilnærming til krig og vold enn både Moses og Josva, ikke minst gjennom sine berømte ord om å vende det andre kinnet til (se Matt 5,39).

Samtidig er det viktig at vi forstår hvorfor Jesus forkynner dette nye budskap. Slik jeg selv ser på saken skal hans ord nemlig ikke leses som at han stiller spørsmål ved Det gamle testamentet som sådan. I stedet signaliserer det den nye tid som inntrer i og med den nye pakten: Guds rike er ikke lengre et jordisk teokrati. Ikke heller er det ”politisk” i ordets tradisjonelle mening. Til forskjell fra det gamle Israel mangler det geografiske grenser, og ikke minst er det selvsagt viktig at det ikke lengre bare omfatter de tolv stammene i Israel – men alle folk og stammer. Mot denne bakgrunn er det altså ikke særlig rart at Paulus skriver at vi som kristne ikke lengre er kalt til å kjempe ”mot kjøtt og blod” (Ef 6,12). Den typen trusler som gjaldt for teokratiet Israel er ganske enkelt helt andre enn dem som gjelder for det åndelige gudsriket.

Dermed er det også ganske åpenbart at det er utenkelig for oss som kristne å misjonere med sverd i hånd. Vårt rike tilhører ikke denne verden, og derfor strider vi heller ikke ”med menneskelige midler” (2 Kor 10,3). Når dette likevel har skjedd, må vi betrakte det som et grovt misbruk av misjonsbefalingen. Ofte har det handlet om statskirker som på urettferdig vis har alliert seg med makten. Men det kan også være verd å påpeke at for eksempel de middelalderske korstogene ikke hentet sin inspirasjon fra Det gamle testamentets krigstekster. Disse krigskampanjene skjedde i stedet som en respons på flere hundre år med muslimsk aggresjon, der et stort antall tidligere kristne områder hadde blitt islamisert. Videre var de et direkte svar på den bysantinske keiseren Alexios I Comnenos´ appell til pave Urban II om militær assistanse.

Dermed er vi også inne på islam, og på den rolle som jihad eller den hellige krigen har spilt i denne religionen. Det finnes nemlig et antall interessante forskjeller mellom Det gamle testamentets utryddelseskriger, de middelalderske korstogene og jihad. Noen av de mest slående er følgende:

  • Israels krig var begrenset til en spesifikk geografisk plass (Kanaans land) og en spesifikk tidsperiode (først og fremst under Israels hærfører Josvas levetid). Jihad, derimot, mangler både geografiske og tidsmessige begrensninger – det foregår fortsatt og sikter seg inn på hele den ikke-muslimske verden. (Selv om de fleste moderate muslimer ikke har noen interesse av den militære formen for jihad.)
  • Israels krig var domshandlinger for spesifikke synder og ble utført på Herrens uttrykkelige befaling.
  • Israels krig var ikke misjonerende. Jihad innebærer tvert imot at mennesker stilles overfor et valg: omvendelse til islam, betale beskyttelsesskatt eller død.
  • Når det gjelder korstogene har vi alt sett at disse ikke hentet sin inspirasjon fra Det gamle testamentets krig. Bibelversene som pleide å siteres i sammenheng med disse kom i stedet – i motsetning til de populære bildene – fra evangeliene.

De mest åpenbare likhetene mellom korstogene og jihad er i stedet dels at de ble utkjempet i Guds navn, dels at de førte med seg et løfte om å komme til paradis dersom man døde på slagmarken. Det siste er for øvrig noe som ikke kan sies om krigene i Det gamle testamentet, for på den tiden i Israel fantes det ikke noen utviklet tro på de dødes oppstandelse.

Av disse og lignende årsaker tror jeg at vi begår en feil når vi på ureflektert vis knytter sammen alle kriger i Guds navn som om de er ett og samme fenomen. Også som kristne kan det finnes tilfeller der vi ber om Guds bistand i situasjoner som inkluderer vold, for eksempel en kristen politimann som  skal anholde en farlig kriminell, eller hvorfor ikke de allierte i deres strev for å stå imot Det tredje rikets armeer i forbindelse med andre verdenskrig.

Men generelt må vi likevel si at krig som har som formål å utbre Guds rike i den her verden, eller å bygge en jordisk gudsstat, burde være en fremmed tanke for hver og en som følger Jesus fra Nasaret. Her henvises vi i stedet til vår Mesters radikale budskap om å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss (Matt 5,44). Et budskap som i visse tilfeller kan lede til vår egen død – men aldri til at vi tar noen andre menneskers liv.

krig

www.pixabay.com

 

Relaterte artikler