ANDAKT: Et lite barn på trikketur med mamma lærte meg noe viktig om livet.
Barn synes å ha en egen evne til å utforske livet. Trygt omgitt av sine gode foreldre, lar jeg meg fascinere av barns oppriktige nysgjerrighet, utfoldelse og tilstedeværelse i øyeblikkene. En sølepytt, en haug med løv, en tennisball eller et trikkevindu kan være alt som skal til for et barnlig eventyr, fylt med latter, smil og glede.
Jeg husker spesielt godt en slik episode fra en tid tilbake. Jeg satt på trikken en grå oktober-ettermiddag. Vanligvis er trikken bare et transportmiddel som tar meg fra A til B, hverken mer eller mindre. Men denne ettermiddagen ble den noe mer, den ble kulisser: Noen rader foran meg satt en liten gutt på fire-fem år sammen med mammaen sin. Gutten hadde ikke språk, men kommuniserte med øyne, smil og frydesrop. I hånda hadde han en kartong sjokolademelk som han koste seg med.
«Kan det hende at vår selvstendighet, i betydningen «jeg klarer meg selv», ofte er redsel for avvisning i forkledning?»
Blikket hans vekslet mellom trikkevinduet og mamma. Når han så ut av vinduet, gikk det sjelden mer enn ti sekunder før han vendte blikket mot moren igjen. Var hun der fremdeles? Det syntes som om blikket hans søkte trygghet og bekreftelse. Han søkte helt nær henne. Ansiktene deres var ikke mer enn en håndflate fra hverandre. Han fant tryggheten og bekreftelsen i blikket hennes, strålte opp og ga fra seg et lite hyl av fryd. Så var det tilbake til trikkevinduet, mens han tok en sipp av sjokolademelka.
Den lille lærte meg noe om livet der han delvis satt og delvis trippet på setet. I vår voksne verden, der det er såpass sterkt fokus på selvstendighet og å klare seg seg selv, minnet den lille meg om hva det er å virkelig leve: Det er ikke et «one man show». Det kan synes som om vi noen ganger prøver å overbevise oss selv og andre om at vi klarer oss helt fint på egenhånd. Gutten på trikken prøvde ikke å late som om han klarte seg selv. Det var helt tydelig at han var avhengig av moren sin og trengte tryggheten og bekreftelsen hun ga.
Kan det hende at vår selvstendighet, i betydningen «jeg klarer meg selv», ofte er redsel for avvisning i forkledning? Det er forståelig at mange er skeptiske til å gjøre seg avhengige av andre mennesker. Det fins dessverre altfor mange historier om barn og voksne som har blitt sviktet av de som står dem nærmest. Slik sett er det ikke så rart at en forsøker å verne seg selv fra nære relasjoner og stå på egne bein. «Problemet» er at vi er skapt for å leve i fellesskap, og går glipp av så mye om vi går rundt med et usynlig skilt som leser «kom ikke for nær».
«Vi er skapt til å leve i fellesskap med hverandre og med Gud som skapte oss»
Likesom den lille gutten på trikken var avhengig av moren, fikk han også så mye mer ut av turen på grunn av fellesskapet med henne. Bildet har en viss overføringsverdi til livene våre. Vi er skapt til å leve i fellesskap med hverandre og med Gud som skapte oss.
Og selv om mennesker kan svikte, er Gud alltid trofast. De gode nyhetene er at Bibelen forteller oss at vi kan leve fullt ut først når vi lever i en tillitsfull relasjon til Jesus, som vi paradoksalt nok både er avhengige av og som kom for å gi oss liv og overflod (Joh 10,10).
Sammen er vi mindre alene.