Oversatt og tilrettelagt av Eileen Haga

 

I blogginnlegget sitt ”Hvordan en dag i bønn reddet Storbritannia ved Dunkerque” (skrevet før Christopher Nolans film hadde premiere), beskriver J. John en opplevelse av evakueringen som er blitt kjent som ”Mirakelet ved Dunkerque”.

Den som har lest innlegget og senere sett filmen ble kanskje skuffet av at den filmatiserte utgaven ser ut til å fortelle en litt annen historie.

Filmen nevner ikke den nasjonale bønnedagen (kong Georg VI oppfordret til en nasjonal bønnedag den påfølgende søndagen etter at krisen inntraff, red anm) , og streifer bare så vidt innom stillstanden til de tyske tanksene, stormen som hindret flyene fra Luftwaffe å ta av og den rolige sjøen som gjorde evakueringen mulig. Noen vil gjerne se på dette som en utelukkelse av Gud som historisk og politisk aktør. Men det vil være å gi slipp på en mulighet til å revurdere ”Mirakelet i Dunkerque” som perspektiv, å reflektere rundt mirakler og bønns natur, og dra nytte av det Christopher Nolans film kan tilby den oppvoksende generasjonen.

 

Les gjerne også Otto Lundgaards artikkel «Hva er da et menneske», som også peker på Guds handlinger gjennom mirakler

 

Det hersker ingen tvil om at da det i mai 1940 stod omtrent 400.000 soldater fanget mellom sjøen og en fremrykkende tysk hær, ga kong George VI befaling om en nasjonal bønnedag, som mange i landet valgte å etterkomme. Det er også konsensus om tre påfølgende faktorer som var avgjørende for at evakueringen lyktes, og som av noen anses som mirakuløse: Den tyske hæren stanset fremrykkingen av sine tanks, en storm førte til at Luftwaffe ikke kunne ta av, og rolig sjø gjorde det mulig for en liten flåte av småbåter å nå inn til stranden.

Men utgjør noen av disse faktorene virkelig et mirakel? Og i en tid der filmen skaper interesse for evakueringen hos en ny generasjon, er henvisninger til det såkalte ”Mirakelet i Dunkerque” til hjelp eller hindring for folks søken etter Gudstro?

Når vi ser på hvordan Gud handler i en verden han skapte og opprettholder, så kan det være nyttig å se på tre forskjellige utrykk som beskriver tre forskjellige former for Guds forsørgelse:

  1. Allmenn forsørgelse. Dette er Guds kontinuerlige forsørgelse av hele menneskeheten. Den er så pålitelig og forutsigbar at vi kan se på følgene av den som ”naturlovene.” Eksempelvis at solen varmer jorden, at frø spirer og planter gror, og forsyner oss med livsviktig mat.
  2. Ikke-mirakuløs forsørgelse. Det er dette som opptrer som Guds særskilte omsorg til utvalgte tidspunkt, men som likevel holder seg innenfor de kjente naturlovene. På folkemunne kaller vi det gjerne ”Gudfeldigheter”, som når en lege tilfeldigvis kommer til et ulykkessted, eller når en parkeringsplass blir ledig akkurat da vi trengte den.
  3. Mirakuløs forsørgelse. Dette er Guds særskilte forsørgelse på gitte tidspunkt der han handler på tvers av naturlovene. Vi ser det tydeligst i miraklene Jesus utførte, som å gi synet til en mann som var født blind, helbredelse av en vissen hånd, eller reise noen opp fra de døde – i hvert tilfelle grep Gud inn på en på spesiell måte, til forskjell fra hans normale opprettholdelse av verden, og tilsynelatende i strid med det vi kaller naturlovene.

Når vi setter vår lit til Gud så vil vi også være i takk for all hans forsørgelse. Men vi må passe på at vi ikke nedvurderer det mirakuløse, for ikke bare er det å nedvurdere Gud, men det kan også føre til at folk opplever Gudstro som irrelevant, eller i verste fall latterlig – særlig når vi fremholder noe som mirakuløst der resten av verden ser på det som helt naturlig.

Hvordan skal vi da se på de tre forholdene i det angivelige mirakelet i Dunkerque? Og hvordan blir de sett på av folk som ikke deler vår Gudstro?

Hitlers tilbakeholdelse av tanks kan ha en helt naturlig årsak, som at han ønsket å spare dem fra unødig ødeleggelse, slik at de kunne brukes i den videre krigføringen (det er den forklaringen som blir gitt i filmen).

Stormen som satte Luftwaffe på bakken og den påfølgende rolige sjøen kan også skyldes helt naturlige værforhold. Vi som tror på Gud, vi kan absolutt se på det som ikke-mirakuløs forsørgelse, og takke Gud for hans redning i en krevende situasjon. Men å hevde at det er udiskutabelt mirakuløst er å overdrive, og vil, dessverre, kunne gjøre det vanskelig for folk å ta forkynnelsen på alvor.

Så hvordan svarte da Gud på den nasjonale bønnedagen? Kanskje må vi reflektere rundt bønnens natur, og se på om det egentlig handler om at ”vi ber Gud om å forandre sin mening” eller om det heller er å ”be Gud om å forandre vårt sinn til å bli mer likt hans.”  For all del (i tillegg til forsørgelsen i de stillestående tanksene, stormen og sjøen) så var det som skjedde ved Dunkerque at mange mennesker, med ufattelig mot og med stor personlig risiko, gikk sammen med det hadde av evner og ressurser i et uselvisk forsøk på å redde andre. Og det er det perspektivet Christopher Nolan byr på i filmen Dunkirk.

 

Se også forslag til aktualisering fra Dunkirk

 

På briljant kollisjonskurs med senere tids krigsfilmer henfaller ikke Nolan til grafisk vold og spesialeffekter når han byr seeren på muligheten til å sympatisere med de unge soldatene i deres tilsynelatende håpløse situasjon: fanget mellom havet og den fremrykkende tyske hæren.

Med kløktig navigering på tidslinjen får vi muligheten til å se forskjellige perspektiv, fra land, til havs og i luften. Og når de individuelle historiene etter hvert flettes sammen, så kommer vi så nær en genuin opplevelse av det Nolan beskriver som ”en felles heltedåd i prøvelse” som en kinofilm kan ta oss.

Spesielt gripende er samspillet mellom to av rollefigurene i en av de 933 småbåtene på vei til Dunkerque. Cillian Murphy spiller en soldat med granatsjokk som ble plukket opp fra et torpedert skip på vei ut fra havn, og følgelig desperat etter å unngå å havne på stranden. Der han tidligere har hatt hovedroller i Nolans filmer (Incpetion, The Dark Night), så er han i denne filmen bare kreditert som ”Skjelvende soldat”, en navnløs rollefigur som representerer de 338.000 slagne og demoraliserte mennene som ble reddet.

I samme båt er også 17 år gamle George (spilt av Barry Keoghan), den eneste rollefiguren vi får bakgrunnshistorien til, når han selv sier at han aldri har utrettet noe og ønsker å gjøre noe meningsfullt med livet sitt. Georges eneste ferdigheter er tilsynelatende å lage te og bære redningsvester, og er dermed en gripende representant for de mange helt ordinære menneskene som bidro til å gjøre Dunkerque-evakueringen mulig.

Nolan sier ”sammen kan vi utrette så mye mer enn vi kan hver for oss.” Og det er et viktig budskap til oss alle.

Når vi ber for landet vårt i dag, så kan vi kanskje be om at Gud vil åpne øynene våre for hvordan vi kan bruke våre begrensede evner og ressurser til alles beste. Og kanskje, mens vi gjør det, så vil flere mennesker oppdage at de evnene og ressursene kommer fra den Gud som sørger for oss alle, og som ønsker oss inn i et godt forhold til både ham og hverandre.

 

Dunkirk mirakel

SF Studios


Artikkelen har også vært publisert i Premier Christianity.

 

Relaterte artikler