Andakter som gir deg inspirasjon som kristen i hverdagen
Disse andaktene er skrevet av Margunn Serigstad Dahle, dosent i kommunikasjon og livssyn ved Avdeling for teologi, religion og filosofi på NLA Høgskolen. Hun tar oss med inn i Jesu ord fra Bergprekenen – «Se på fuglene under himmelen» – og viser hvordan vi kan hente inspirasjon og åndelig lærdom fra skaperverket.
Den engelske teologen John Stott, som mange forbinder med uttrykket «Dobbel lytting – til Bibelen og samtiden», var en ivrig fugletitter og habil fotograf. Han gav ut boken Fuglene – våre lærere, og nettopp denne boken danner utgangspunktet for en andaktsrekke på seks korte andakter som stod på trykk i avisen Fevennen 1. – 6. september 2025.
Etter at den første andakten lar oss møte oppfordringen fra Jesus om å se på fuglene, får vi daglige glimt fra fugleriket og hva vi kan lære om tro, selvaktelse, omvendelse, klokskap og frihet ved å se på ravnen, spurven, storken, ugla og ørnen.
Se på fuglene …
Kanskje fikk overskriften deg til å fortsette med «under himmelen»? Og kanskje gikk tankene til Bergprekenen, der Jesus gir denne oppfordringen om å se på fuglene under himmelen?
Sitatet er derfra, ja. Et nydelig avsnitt i Matt 6, der Jesus oppfordrer oss til ikke å være urolige for morgendagen. Han ber oss se på fuglene, og minne oss selv på at når Gud har slik omsorg for deres behov, hvor mye mer har han da ikke omsorg for oss?
I sin bok Fuglene, våre lærere, understreker den engelske teologen John Stott (d. 2011) at når Jesus ber oss om å betrakte fuglene og deres liv, er det fordi de har noe å lære oss. Stott selv var en svært ivrig fuglekikker gjennom hele livet, inspirert av barndommens mange turer med sin naturelskende pappa. Kikkerten fulgte med på hjemlige trakter i London så vel som på hans svært mange reiser internasjonalt. Totalt regnet Stott med at han fikk se 2500 fuglearter av de ca. 9000 en regner med finnes.
Teologen var så interessert i fugler at han sammen med en venn utviklet en fuglenes teologi. Med glimt i øyet snakket de om «orni-teologi» istedenfor ornitologi. Stott bygget da videre på Luther, som i sin kommentar til Bergprekenen er rent lyrisk når han omtaler Jesu tale om fuglene som våre lærere. Når så Stott fokuserer på hva vi kan lære av ulike fugler, sier han bl.a. at ravnen lærer oss noe om tro, spurven om selvaktelse, storken om omvendelse, ugla om klokskap og ørnen om frihet. Hva Stott mener vi kan lære, skal vi se i andaktene resten av uka!
Se på ravnen …
I den rikt illustrerte boken Fuglene, våre lærere, peker bokens fotograf og forfatter John Stott på at Jesus innstendig ber oss om å lære av fuglene. I kapittel 1, som er viet ravnen, siterer han det kjente verset fra Bergprekenen som vi berørte i går: «Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verdt enn de?» (Matt 6,26)
Den første leksen fuglene kan lære oss, er å tro; å stole på Gud i alle ting, sier Stott. Stole på at Gud vil gi oss det vi trenger, slik han har omsorg for fuglene. Når så Stott nevner ravnen spesielt her, er han i parallellteksten hos Lukas, der det står ravnene, ikke fuglene.
I Bibelen fortelles det to ganger om at Gud på en spesiell måte sørger for mat til ravnene (Sal 147,9 og Job 39,3). Men det skjer ved at maten er tilgjengelig for dem. Ravnene må selv samle maten, og de har et svært variert kosthold, sier Stott, og fortsetter: «Tillit til Gud er ikke uforenlig med samarbeid med ham. Vi anerkjenner at vi, når det kommer til stykket, henter all vår mat fra Gud, og vi gjør rett i å takke ham for vårt daglige brød. Men like fullt er vi avhengige av bønder og fiskere, grossister og butikker.»
Fuglene lærer oss altså at tro og arbeid går godt sammen! Det er kun tilgivelse og evig liv som er Guds frie gave til oss. I alle andre sammenhenger stoler vi på Gud og handler slik situasjonen krever. Og Han går med, i alle ting – også i sorg og smerte.
Se på spurven …
Har du noen gang følt deg som en spurv i tranedans? Kjent deg liten og underlegen sammenlignet med de rundt deg? Bildet av de elegante, store tranene og den lille, uunnselige spurven er både talende og gjenkjennelig. Hvem er vel jeg? Selvaktelsen er på et bunnivå.
Spurven, ja. Den mest alminnelige av alle fugler, og derfor så ubetydelig, sier John Stott i sin vakre bok Fuglene – våre lærere. Med kjedelig fjærdrakt, en sang som skurrer i ørene og en plagsom fortrolighet ifølge både naturforskere og forfattere.
Også i Jesu samtid hadde spurvene svært lav anseelse. De ble sett på som unyttige og lite å samle på. Det var fattigfolks mat, og ble solgt for en slikk og ingenting. Likevel omtaler Jesus spurven i positive ordelag! Og han både sammenligner oss mennesker med spurven, og setter oss i kontrast til den. «Så vær ikke redde! Dere er mer verdt enn mange spurver» sier Jesus i Matteus 10,31. Jesus velger altså den minst betydningsfulle skapningen han kan tenke seg. Så går han fra det lille til det store. Selv ikke den minste spurv er glemt av Gud (Luk 12,6), og den faller ikke til jorden «uten at deres Far er der» (Matt 10,29).
Kanskje trenger du samme påminnelse som en amerikansk lyriker en gang ga seg selv, at «Hans øye følger spurven, og jeg vet han vokter meg»? Stott siterer dette i kapitlet om spurven og hva den kan lære oss om selvaktelse. Tenk, hver eneste spurv er husket av Gud og hvert menneske er mer verdt enn mange spurver! La oss se på oss selv ut fra Guds verdiskala!
Se på storken …
I gårsdagens andakt så vi hvordan John Stott i sin bok Fuglene, våre lærere peker på at fuglene kan lære oss noe om tro; om det å stole på Gud. Men den ivrige fuglekikkeren Stott, som fikk se 2500 fuglearter i sitt liv, var også opptatt av at vi kan lære noe om omvendelse. Da refererer han til trekkfuglene, blant annet storken, som drar av gårde før vinteren kommer, men vender tilbake når det blir vår. Omvendelse, altså.
Og omvendelse og tro kan ikke skilles fra hverandre, understreker Stott. Det handler om å vende om til Gud fra avgudene, det handler om å vende seg mot Gud og Kristus i tro og tillit. (1 Tess 1,9 og 1 Pet 2,25)
Dette kallet til omvendelse møter vi gang på gang i det gamle testamentet. Og allerede i det syvende århundre f.Kr. bruker profeten Jeremia trekkfuglenes faste vandring som motstykke til Guds folk som ikke kjenner hans lov. (Jer 8,6-7). Og Jeremia nevner altså spesielt storken.
Så er det da også fascinerende å lese Stotts beretning om trekkruten over Palestina og en halv million storker som hver vår og høst forflytter seg over Midtøsten. De kjenner sine faste tider, slik Jeremia skriver, og de handler med en utrolig regelmessighet og presisjon. Rent instinktivt, med en ubegripelig navigasjonsferdighet vender de om.
Hva med oss? Som israelsfolket der og da, kalles vi alle – her og nå, til å gjøre det samme som storken, men ut fra et bevisst valg. Vi kalles til å vende oss bort fra vårt egoistiske liv og vende oss mot Gud, vår Skaper. Der hører vi hjemme!
Se på ugla …
Denne uka holder vi oss til fuglene. Det vil si, vi inspireres av teologen John Stotts nydelige bok Fuglene – våre lærere. Stott var en habil fuglekikker, og i boken formidler han dype, åndelige sannheter ved å fokusere på en rekke ulike fuglearter.
Når han ber oss se på ugla, er det for at vi skal inspireres til klokskap. Ikke underlig, tenker du kanskje, for uttrykket «en klok, gammel ugle» er velkjent. Det stødige, faste blikket og det flate, runde ansiktet som kan minne om hornbriller, gir fort assosiasjoner til visdom.
Men Stott peker på et annet trekk ved ugla som kan minne oss om noe viktig. Nemlig at ugla kan bevege hodet i 180 grader! En ugle kan altså sitte med kroppen i én retning, mens blikket er rettet motsatt vei. Ja, det påstås at hornugla kan snu hodet hele 270 grader.
På et vis skulle kristne være som ugla, skriver Stott. Vi skulle alltid se oss tilbake og telle våre velsignelser, og samtidig se framover med glad forventing. Vi skulle både se bakover og minnes Jesu første komme, og se fremover mot dagen da han skal komme igjen i herlighet og ære. Dette skulle prege hverdagen her og nå.
Ja, Stott oppfordrer oss til å la ugla minne oss om at det på en og samme tid er viktig både å huske det som har hendt og å rette blikket fremover. Og han understreker at vår viktigste åndelige øvelse er å betrakte og grunne på Jesu død og oppstandelse med glede og takknemlighet, og samtidig se med forventning fram mot at han skal komme igjen. Vi skulle se begge veier – som ugla.
Se på ørnen …
«Fri som fuglen», sier vi, og ser for oss fuglen i fritt svev, ubundet og selvstendig. «Hadde jeg vinger som duen, da fløy jeg bort …», sier salmisten. Å kunne fly er symbol på frihet.
Når vi nå avrunder ukens andakter ved å se på ørnen, er nettopp frihet i fokus. Teologen John Stott, som både har tatt de vakre bildene i boken Fuglene – våre lærere og skrevet de tankevekkende tekstene om hva ulike fugler kan lære oss, går nemlig til ørnen for å finne det bibelske frihetssymbolet.
I motsetning til alle stemmene i samtiden som forteller at friheten ligger i å leve for seg selv og slik løfte seg til selvutfoldelse, forteller Bibelen at det kun er Jesus som er i stand til å løfte oss. Bibelens tanke er at frelse, ikke egen prestasjon, gir sann frihet. Her er ikke bildet de iherdige vingeslagene. Tvert imot inviteres vi til å folde ut vingene, legge oss på vinden og sveve mot himmelen.
Visdomslitteraturen henviser til ørnens flukt to ganger, og begge har vekt på det mystiske og majestetiske. Men på tross av den gåtefulle flukten, er ørnen et synlig symbol på styrke og illustrerer Guds frelsende makt både hos den enkelte og i nasjoner.
«Jeg løftet dere på ørnevinger og bar dere til meg», sa Gud om utfrielsen fra Egypt. «De som venter på Herren får ny kraft. De løfter vingene som ørnen», skriver Jesaja.
Og baptistpastor Spurgeon gir oss denne oppfordringen: «… Himmelske ørneunger, stig høyt! Det er Gud som inviterer dere. Løft vingene! Det eneste du trenger, er å stole på ham.»