Hva skjedde med apologetikken etter apostlenes tid?
Hvordan møtte de første kristne kritikk, og hvorfor ble deres liv og tro så avgjørende for kirkens vekst? I en episode av Apologetikkprofessoren samtaler Lars Dahle og Stefan Gustavsson om apologetikkens rolle i kirkehistorien, og hvordan de første kristne la et fundament vi fortsatt kan lære av i dag.
Fra apostlene til kirkefedrene
I Det nye testamentet møter vi Paulus som forklarer og forsvarer troen både i synagogene og på torget i Aten. Han tilpasset seg konteksten, men holdt fast på Jesu død og oppstandelse som evangeliets sentrum. Spørsmålet er: Hva skjedde videre?
Allerede i generasjonen etter apostlene finner vi en gruppe kristne ledere som fikk navnet apologetene. De tok på alvor oppdraget om å gi svar – og de gjorde det på flere ulike måter. Teologen Alister McGrath peker på fire områder:
- Å korrigere misforståelser: De første kristne ble ofte anklaget for umoral eller mangel på lojalitet til samfunnet. Apologetene svarte med å vise at kritikken bygget på uvitenhet.
- Å kritisere alternativer: De tok til orde mot jødedommen som avviste Jesus som Messias, og mot antikkens filosofier, og viste at kristendommen hadde bedre svar på livets store spørsmål.
- Å svare på enkeltkritikere: Liksom vi i dag har folk som Richard Dawkins, fantes det sterke motstemmer også i antikken. Origenes skrev for eksempel en bok der han tok opp og tilbakeviste kritikken fra Celsus.
- Å forklare troen: Noen valgte en annen strategi – de gikk ikke inn i debatt, men viste troens indre styrke og skjønnhet ved å formulere den klart.
Med andre ord: Apologetikk har alltid handlet både om å forsvare og forklare.
Hvorfor kristendommen vokste
Historikeren T.R. Glover stilte spørsmålet: Hvordan kunne en liten gruppe på rundt 120 mennesker i Jerusalem vokse til å forandre hele Romerriket på 300 år? Hans svar var enkelt og sterkt:
«The early Christians out-lived, out-thought and out-died the world around them.»
De kristne levde annerledes, de tenkte annerledes, og de var villige til å dø for sin tro på Jesus som Herre.
- Out-lived: Kristne skilte seg ut ved å elske. De tok seg av fattige, syke, slaver og fremmede. De så menneskers verdi, uavhengig av status eller kjønn.
- Out-thought: De engasjerte seg i tenkningen. Deres tro kunne forklares, begrunnes og settes inn i en større sammenheng.
- Out-died: Når kristne ble martyrer, vitnet deres håp om at døden ikke hadde siste ord. De hadde noe større å leve og dø for.
Denne kombinasjonen av kjærlighet, tankekraft og håp gjorde et uutslettelig inntrykk på samtiden – og er like relevant i dag.
Apologetikk som del av kirkens verktøykasse
Kenneth Scott Latourette, en av 1900-tallets store kirkehistorikere, beskrev apologetikken som ett av seks «våpen» som Gud hadde gitt til kirken: bønn, evangelisering, eksempel, argument, handling og lidelse. Apologetikken var altså aldri en isolert aktivitet, men en del av kirkens samlede liv og vitnesbyrd.
Følgende berømte ord av Latourette minner oss også om kristendommens sentrum:
«As the centuries pass, the evidence is accumulating that, measured by his effect on history, Jesus is the most influential life ever lived on this planet.»
Apologetikk peker altså alltid tilbake på Jesus – ikke som en abstrakt idé, men som en historisk person som har forandret verden.
Lyse og mørke spor i historien
Men kirkehistorien er ikke bare lys. John Dickson minner oss om i boken Bøller og helgener at kirken både har frembrakt velsignelse og lidelse. Vi finner eksempler på kjærlighet, rettferd og frigjøring, men også undertrykking, vold og maktmisbruk.
Dickson bruker bildet av en melodi: Jesus spilte den perfekt, men kirken har gjennom historien spilt den falskt mange ganger. Likevel – jo nærmere vi ligger originalmelodien, jo vakrere klinger det.
Det samme perspektivet finner vi hos Tom Holland i boken Dominion. Han, som selv ikke er kristen, oppdaget at verdiene han tok for gitt – omsorg for svake, menneskeverd, nestekjærlighet – ikke stammer fra Romerriket, men fra kristen tro. Glenn Scriveners bok The Air We Breathe peker på det samme: Vi lever og ånder i et kulturklima formet av evangeliet, ofte uten å være klar over det.
Lese, tenke og tro
I Norden har vi en arv fra vekkelsesbevegelsene, der «leserne» ble kjent nettopp for å lese. De diskuterte Skriften og andre tekster selvstendig og kritisk. Dette formet både tro og tenkning. Samtidig har vekkelsestradisjonen ofte hatt lite fokus på apologetikk i moderne forstand. Spørsmål om personlig frelsesvisshet ble ivaretatt – men spørsmål om Guds eksistens, fag/tro, troverdighet og relevans ble sjelden tatt like alvorlig.
I dag trenger vi begge deler: en tro som møter hjertets anfektelser, og en tro som kan møte intellektuelle spørsmål.
Hva vi kan lære i dag
De glimtene som vi har fått fra kirkehistorien i episode 3 av Apologetikkprofessoren viser oss tre viktige ting om apologetikk:
- Troen tåler spørsmål. De første kristne møtte kritikk på en frimodig måte og svarte ærlig og tydelig.
- Troen forandrer liv. Kjærlighet, håp og offer satte spor som ingen kunne overse.
- Troen peker på Jesus. Han er historiens mest innflytelsesrike person – og sentrum for vårt forsvar.
Når vi i dag møter spørsmål fra naboer, kolleger eller studenter, er vi en del av den samme historien. Apologetikk er ikke en oppgave som kun er for noen spesielt interesserte, men en livsnødvendighet for kirken.
For som apostelen Peter sier:
«Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det med ydmykhet og respekt.» (1 Pet 3,15)
Denne teksten er laget med hjelp av AI og er basert på episode 3 av podkasten Apologetikkprofessoren.
Lytt til episoden her: