Bilde: Universal Studios, vegard_urke@uip.com.
Tekst: Bjørn Are Davidsen, rådgiver i tankesmien Skaperkraft
Kanskje er det mest tankevekkende ved Nolans storfilm at Odyssevs blir kristen.
Ja, vi er århundrer før Jesus, men filmen er gjennomsyret av forestillinger om skyld og samvittighet, av en moralsk forvandling langt nærmere en kristen visjon enn Homers.
Kanskje var det nødvendig. En selvgod leder som seirer ved narrespill, ville trukket langt færre til kinoene.
Gjestfrihet som den gyldne regel
Det mest slående ved filmen er ikke noe «woke», som enkelte fargede skuespillere, men at gudenes maktkamp tones ned og gjestfrihet kalt «Zevs’ lov» blir moralsk tyngdepunkt. Inntrykket blir fort noe nær Jesus og Den gyldne regel, en objektiv orden ingen bør krenke, knyttet til en grunnleggende god guddommelig natur.
I så fall er ironien homerisk: Ingen bryter denne ordenen oftere enn Zevs selv. Ingen av Homers guder er Gud.
Kristent filter
Nolan vrir seg unna dette ved å filtrere fortidens guder og fortellinger gjennom nesten to tusen år med jødisk og kristen tenkning.
Selv i en etterkristen tid er Nolan tydelig formet av en kristen kultur. Filmen kunne blitt enda bedre om han hadde erkjent dette bedre og våget å vise det. Det hadde vært enda mer tankevekkende, for ikke å si sjokkerende, å gå nærmere Homer.
I stedet blir filmen nesten for moralsk. Forholdet til nymfen Kalypso er knapt erotisk, selv om Odyssevs har glemt sin kone og sønn, Penelope og Telemakhos. Hos Homer lever Odyssevs lenge som Kalypsos elsker, selv om han, i Peter Østbyes oversettelse, likevel «lengtet så sårt efter hjemferd og hustru».
Hovmod og hevn
Helten Odyssevs er manipulerende, hovmodig og grusom. Når han kommer hjem, er hevnen total. Ikke bare drepes frierne. I en scene som Nolan antagelig fant for ubehagelig for kinopublikum blir tjenestepikene som har «sovet i friernes armer», hengt på «rad med strikken om halsen».
Leseren roes ned når dikteren synger nøkternt at «føttene sprellet ei lenge», men ubehaget forsterkes av en langt mindre nøktern beskrivelse av skjebnen til Melantios.
Odyssevs veksler mellom å stole for mye og for lite på sine menn. Han er en glimrende taktiker, men elendig strateg. Det er mange grunner til at han ikke ble et forbilde for verken romere eller dagens ledere, ihvertfall ikke åpenlyst.
Antikkens helter og middelalderens dyder
I middelalderens Den guddommelige komedie fordømmer ikke Dante Odyssevs fordi han er rådsnar og rask, men fordi han løsriver slike gaver fra sannhet, ydmykhet og lydighet mot moralloven.
Når Dante møter ham, er det i Infernos åttende krets, blant de bedragerske rådgiverne.
Hos Nolan drives Odyssevs mindre av ære og familie enn av å erkjenne skyld og la seg forvandle, av sentrale kristne idealer som utfordrer oss på andre måter enn Homer.
Det betyr ikke at grekerne manglet moralske lover, selv om vi er lenge før Aristoteles. Tvert imot er det vanskelig å overvurdere hvor sentral ξενία (xenía) – gjestfrihet – er, særlig slik den fremstilles hos Homer.
For Olympens hersker var gjestenes og de fremmedes beskytter. Å krenke en gjest eller en vert var mer enn dårlig folkeskikk. En fremmed skulle få mat, drikke og hvile før man spurte hvem dette var. Verten skulle tilby gaver ved avreise. Gjesten skulle ikke misbruke vertens generøsitet.
Odysseen viser god og dårlig xenía. Nolan sender ikke skipet til øya med faiakene, men hos Homer representere de en ideell gjestfrihet. De vet knapt hvem Odyssevs er, men hjelper ham likevel hjem. Heksegudinnen Kirke og Kyklopen viser det stikk motsatte. Frierne på Ithaka oppfører seg formelt som gjester, men er i praksis parasitter.
Hevn uten nåde
Homers publikum ville ha oppfattet dette som en klar krenkelse av xenía, og akseptert Odyssevs’ hevn. En ødelagt orden må gjenopprettes, og gudinnen Athene hjelper godt til i oppgjøret. Det nytter ikke å be om nåde, uansett hvor snill man ellers måtte være.
Nolan gjør ikke bare frierne helt usympatiske med forakt for forsvarsløse, men lar det ende i nærkamp i beste Batman-stil der de har en sjanse, i teorien. Filmen ville ikke fått stående applaus av verken helt eller antihelt som er både modig, intelligent, løgnaktig, hevngjerrig og brutal. Å gå «helt Homer» ville vært fremmed og forskrekkelig, men åpnet for klarere å se skiftet i håp og helter, samfunn og psykologi. Ikke fordi kristningen nødvendigvis ga ledere med mindre svik, brutalitet eller hevnlyst, men fordi nye tanker og sterkere opplevelser av samvittighet og skyld over tid ga dype endringer i liv og lovverk.
Homers dødsrike en lissepasning for kristne
Det rystende møtet med de døde hos både Homer og Nolan gjør kontrasten enda tydeligere. Hos Homer er Hades ikke en fortjent straff, men en urokkelig skjebne. Nesten alle ender i mørket og skyggene. Selv den store Akillevs sier i 11. sang av Odysseen at han heller ville være dagarbeider for en fattig på jorden enn konge over alle de døde.
Senere utviklet gresk religion mer differensierte forestillinger, med De elyseiske marker for utvalgte og Tartaros som straffested for de verste. Men for folk flest var etterlivet fortsatt skrekkelig. Det var en skjebne få kunne forsone seg med.
Mange søkte håp i filosofiens løfte om å frigjøres fra kroppen eller i tanken om en form for udødelighet ved dyd, ære og et navn som levde videre. I mange antikke kulturer forsøkte også å holde forfedrene levende i kult og husaltere.
Løfte og håp
Det er lett å undervurdere hvor mye kristen forkynnelse kunne oppleves som et løfte fremfor en trussel. Det nye var ikke en tanke om fortapelse. Evangeliet, de gode nyhetene, viste at det var håp for alle.
Det finnes en evig gjestfrihet hos Gud. Vi er ikke dømt til å være skygger blant skygger.
Når Paulus i Athen (Apg 17) forteller filosofene om legemets oppstandelse, reagerer mange med latter. Ikke fordi de ønsker Hades, men fordi tanken om evig liv gitt som gave, uten egen fortjeneste, var fremmed i en kultur hvor ære skulle vinnes gjennom handling. Den ble ikke bedre av løftet om fortsatt å ha noe så plagsomt som en kropp.
Homers epos ville mistet noe vesentlig om hans Odyssevs tenkte som en kristen. Løfter vi blikket avslører Nolans tolkning hvor radikalt det kristne håpet må ha virket i antikken, og hvor mye kristne røtter fortsatt nærer våre forestillinger.