«Hele kirken med hele evangeliet til hele verden». Visjonen fra Lausannepakten i 1974 er både tydelig og trøstefull. Misjonsoppdraget gjelder alle kristne – og vi står sammen som Guds verdensvide familie.
Markeringen av Lausannebevegelsens 50-årsjubileum på kongressen i Seoul i september 2024 ble en sterk illustrasjon på denne visjonen. Mottoet Let the Church Declare and Display Christ Together markerte linjen til oppstarten, og gjennom et rikholdig program ble vi inspirert til å tenke helhetlig om misjon. Oppdraget gjelder i ord og liv, og utføres av Guds folk i fellesskap. Det å være samlet 5390 delegater fra 202 land speilet da også både mangfold og gjensidig avhengighet.
Behov for fellesskap
-Det er min forhåpning at et nytt fellesskap av evangelikale kristne skal vokse frem verden over, sa Billy Graham i sitt profilforedrag da bevegelsen ble stiftet i den sveitsiske byen Lausanne.
På sine mange evangeliseringsaksjoner rundt om i verden, hadde Graham oppdaget at unge kristne ledere stod uten noe evangelikalt nettverk i møte med økende liberalteologiske strømninger. Dermed tok han initiativ til en kongress for global misjon på evangelikal grunn i 1974. Kongressen resulterte i etableringen av Lausannebevegelsen, som har vokst til å bli en unik plattform med ringvirkninger for fellesskap og samarbeid også på lokalt og nasjonalt plan. Her til lands er Lausanne representert ved Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME), med 43 organisasjoner og kirkesamfunn som medlemmer.
Lausanne består i dag av 12 regioner, 28 fagnettverk og en egen avdeling for oppfølging av yngre ledere og samspill mellom generasjoner. Med dette som utgangspunkt tas en rekke initiativer, fra konferanser til ressursutvikling og fokus på medvandring.
Behov for forankring
-Vi trenger en bibelsk erklæring om evangelisering, understreket Billy Graham videre i profilforedraget, og fulgte opp med å etterspørre en avklaring på forholdet mellom evangelisering og sosialt ansvar.
Grunnlagsdokumentet Lausannepakten ble da også ferdigstilt på kongressen, ført i pennen av John Stott. Dokumentet vurderes som den viktigste evangelikale bekjennelsen i vår tid. Her omtales evangelisering som det «å spre det gode budskapet om Jesus Kristus som døde for våre synder og ble oppreist fra de døde ifølge Skriften. Som den regjerende Herre tilbyr han nå syndsforlatelse og Åndens frigjørende gave til alle som omvender seg og tror.» Samtidig understreker Lausannepakten at sosialt ansvar hører uadskillelig sammen med evangelisering, enten dette ansvaret viser seg som diakonal omsorg eller i kamp mot ondskap og urettferdighet.
Blant de mange andre viktige momentene i Lausannepakten, står vektleggingen av Bibelens autoritet og troverdighet, Jesu unike person og gjerning, samt nødvendigheten av personlig tro på Jesus. Samtidig utfordrer dokumentet den enkelte kristne på forpliktelsen i å være disippel og vitne.
Behov for nye strategier
-Den globale kirken må utfordres til å fullføre misjonsoppdraget. Billy Graham var tindrende klar i møte med de globale misjonslederne som var samlet i 1974. Det var behov for konkrete misjonsstrategier og økt samarbeid på tvers av konfesjoner og verdensdeler.
Unådde folkegrupper ble satt på dagsorden, og spørsmålet ble utdypet i Lausannes videre strategiarbeid, med særlig fokus på «10-40 vinduet», muntlige kulturer, migrasjon og storbyer. Alt dette finner gjenklang i satsingsområdene både hos Misjonssambandet og andre norske misjonsorganisasjoner i tiårene etter 1974, og preger fremdeles misjonstenkningen.
I forkant av fjorårets kongress i Seoul kom rapporten State of the Great Commission, med omfattende redegjørelser av status for kristen tro og misjon verden over, så vel som av ulike scenarier knyttet til sentrale utviklingstrekk. Her vektlegges blant annet at aldersgruppen 60+ øker mest, middelklassen vokser og 90% av barn og unge lever i det globale sør. Samtidig fremstår mistillit, håpløshet og lengsel etter tilhørighet som klare globale trender.
Videre understrekes behovet for å ta den digitale konteksten og teknologiske utviklingen på dypt alvor, ikke minst ut fra det kristne menneskesynet. Det samme gjelder forvalterskap, klimakrise og hele spekteret av spørsmål om global rettferdighet.
Behov for nye perspektiver
«Fra Vesten til resten» preget ytremisjonstanken på 1800- og 1900-tallet, mens 1974 markerte en endring til «misjon på kryss og tvers». Sekulariseringen i vår del av verden og den eksplosive kirkeveksten i det globale sør har gjort kristen misjon polysentrisk. Ikke minst sender det globale sør stadig flere misjonærer både til naboland og andre verdensdeler.
«Misjon på kryss og tvers» illustrerer også at alle kristne er kalt til å tjene Gud i hverdagen, og at misjon har både en lengde-, bredde- og dybdedimensjon. Michael Oh, Lausannes leder, understreker at bare 1 prosent av verdens kristne er ansatt i kristen virksomhet. De andre 99 prosentene er kalt til å være Jesu vitner på andre arenaer. Sammen utfører vi misjonsoppdraget!
For mer informasjon om Lausanne, se www.snakkomtro.no/lausanne.
Margunn Serigstad Dahle
Dosent i kommunikasjon og livssyn med vekt på mediepedagogikk, misjon og apologetikk.
NLA Høgskolen, Kristiansand.
Artikkelen er tidligere publisert 11.11.25 på Utsyn.no.