Livskilden Eywa

Gudsbildet i filmen Avatar – Fire and Ash både fascinerer og utfordrer. 

Den tredje Avatar-filmen ble en umiddelbar suksess med sin gripende fortelling og sitt vakre filmspråk. Vi tas tilbake til Avatar-universet og månen Pandora, som trues av mennesker som vil kolonialisere den og rane naturrikdommene. 

Heldigvis har befolkningen en alliert i Eywa, som er Pandoras guddommelige livskraft. Som filmens heltinne speiler hun viktige sider av gudsbildet i Avatar-universet. Spørsmålet er hvilket gudsbilde vi egentlig møter? 

Allmoren

Eywa har en nøkkelrolle i alle de tre Avatar-filmene. Hun er en gudommelig bevissthet som gjennom et nettverk av nervelignende tråder binder sammen alt liv. Det er Eywa som bevarer den økologiske balansen på Pandora. Hun er også Allmoren, selve livskilden, som alt levende kommer fra og vender tilbake til. 

Na’viene, som folket på planeten kalles, har et nært forhold til henne. De tilber henne, påkaller henne og takker for hjelp. På tross av sin makt, er ikke Eywa allvitende. Hun blander seg heller ikke inn i konflikter: «Eywa velger ikke side». Dette skaper et problem i møte med den invaderende hæren av mennesker. Likevel blir hun avgjørende for handlingsforløpet så vel som for selve redningen av Pandora. 

Inspirasjonskilder

Hvor synes så inspirasjonen til Eywa-karakteren å komme fra? Umiddelbart peker filmfortellingen mot animismen som en sentral kilde. Denne forestillingen om at naturen er besjelet er utbredt blant urfolk. Animisme har nære forbindelser til sjamanisme, der sjamanen gjennom sine ritualer formidler kontakt med åndeverdenen. 

Vi finner også spor av panteisme i dette filmuniverset. Eywa er til stede i alt og er en integrert del av alt liv. Hun er Verdenssjelen som er opphav til og endemålet for alle sjeler. En mulig inspirasjonskilde er også en nigeriansk gudinne kalt Yewa. Hun er de dødes beskytter og en som hjelper sjelene inn i livet etter døden. En kan også se pekere til den norrøne Allfaderen Odin, som er kjent for sine magiske evner og for å sette folk i ekstase. 

Eywa eller Jahve?

For å bedre forstå det gudsbildet vi møter i Avatar-universet, kan vi sammenligne Eywa med Jahve, Bibelens Gud. 

For det første er Eywa en immanent kraft. Det vil si at hun selv er en del av Pandora sitt biologiske og sjelelige økosystem. Eywas relasjon til verden er symbiotisk. Hun og planetens liv er gjensidig avhengige av hverandre. Man kobler seg på Eywa gjennom fysiske antenner som gir tilgang til de dødes sjeler og minner. 

Bibelens Jahve en transcendent person. Det vil si at Gud ikke er en del av sitt skaperverk, men er dets opphav og opprettholder. Jahve er allestedsnærværende, men ikke avhengig av sitt skaperverk. Bibelens Gud forholder seg til menneskene på en personlig måte, gjennom ord og handlinger.  

En annen tydelig forskjell er synet på det onde. I Eywas univers finnes kun ubalanse, ikke virkelig ondskap. Hun kan ikke tilby annet enn balanse og harmoni. Her finnes ikke noen tilgivelse eller dom over ondskapen som skjer på Pandora. Vi ser her tydelig kontrasten til Jahve, som er en personlig, god og hellig Gud som møter menneskets reelle behov for et moralsk univers, for personlig ansvar og for oppgjør og tilgivelse. 

Lengsler og løsninger

Avatar – Fire and Ash speiler dype lengsler i vår samtid. Mange bærer på lengsler etter en åndelig virkelighet, etter beskyttelse mot det onde og etter harmoni med naturen. Filmen viser derfor noe vesentlig om vår tid. 

Midt i alt det gripende og vakre, er det tankevekkende at med Eywa som guddomskraft, reduseres det onde til et spørsmål om harmoni og balanse. Dermed blir hverken na’vienes eller våre menneskelige erfaringer tatt på alvor. 

Kontrasten til Jahve, Bibelens Gud, er slående. Her møter vi ikke en mystisk, upersonlig kraft, men en personlig Gud. Han har vist oss sitt ansikt ved å tre inn i vår historie og ta et avgjørende oppgjør med det onde. Dette gjør hele forskjellen!

Filmen speiler dype lengsler i vår samtid

Bjørn Hinderaker, høgskolelektor ved NLA Høgskolen og  medarbeider i Damaris Norge

Artikkelen ble publisert i avisen Dagen lørdag 31. januar 2026. Gjengitt med tillatelse.