Av Kathrine Tallaksen Skjerdal
10. januar døde Grete Salomonsen Hynnekleiv. «Omgitt av kjærlighet reiste hun hjem til Jesus», sto det i dødsannonsen. Dette er en hyllest til to av filmene hun skapte: Kamilla og tyven I og II. Da de kom i 1988 og 1989, ble de sett av nesten en halv million på kino. Jeg elsket dem. De har preget min kristendom. Nå bør nye generasjoner få oppleve dem. I en tid da mektige statsledere oppfører seg som bøller i Guds navn, minner Kamilla og tyven oss om hva Jesus egentlig vil skape her i verden: vennskap, tilgivelse, glede og håp.
Jeg var heldig med timingen: Da Kamilla og tyven-filmene kom, var jeg i helt riktig alder. Jeg var 10, liten nok til å identifisere meg med hovedpersonen Kamilla på 7, og stor nok til å speile meg i de voksne karakterene og skjønne ganske mye av hva som sto på spill. Mitt sterkeste emosjonelle filmminne noensinne er fra sluttscenen i den første filmen: Politiet kommer for å arrestere Sebastian, tyven. Han rømmer ikke. Han vil ta straffen sin så han kan bli ordentlig fri. Men hans lille venn Kamilla er utrøstelig. Hun vil ikke miste ham. Gjennom snørr og tårer roper hun navnet hans igjen og igjen. Jeg grein og hikstet med.
Historien begynner med at Kamilla blir foreldreløs. Hun bor først en stund hos onkel Ole og tante Louise i Kristiansand, men tante Louise liker ikke barn. Den hjertevarme onkel Ole skjønner at huset ikke er et blivende sted for Kamilla. Han legger en lur plan for å få henne hjem til Kamillas storesøster Sofie på landet. Men det blir dramatikk og forviklinger.
Når Sofie kommer for å hente Kamilla på sin lokale togstasjon, er ikke Kamilla på toget. Hun har møtt på Sebastian. Han har nettopp mistet jobben på urettferdig grunnlag, og på grunn av hevnlyst og pengemangel har han ranet sin tidligere arbeidsplass. Et utradisjonelt vennskap begynner å vokse fram.
Sebastian klarer til sist å få Kamilla trygt hjem til Sofie. Mens hans nærvær skaper uro og mistillit i bygda. En tyv vil de ikke ha der. Særlig medeleven Stor-Peder lar Kamilla unngjelde fordi hun er venn med Sebastian.
Så en natt kommer Sebastian over Kamillas gjenglemte barnebibel. Morgenen etter annonserer han at han er blitt en ny Sebastian Kåk. Han vil slutte å stjele. Samme dag, i den nevnte sluttscenen, rekker han villig armene fram mot håndjernene.
Kamilla besøker ham i fengselet og holder ut så godt hun kan. En dag på skolen har Stor-Peder oppdaget at det står i Bibelen at tyver og røvere ikke kan komme inn i Guds rike. Han står der triumferende mens Kamilla ikke vet hva hun skal si. Hvem kan argumentere mot Bibelen? Men frøken har svar: Ja, det er sant, det som står. Men hun må bekjenne at hun selv har stjålet. Det går et gisp gjennom klasserommet. Jo, en gang leste hun i søsterens dagbok uten lov. Hun stjal søsterens hemmeligheter. Alle har stjålet. Vi trenger alle Guds tilgivelse.
I tillegg til nådens klare evangelium blir vi gjennom filmen vitne til kjærlighetens gjenskapermakt. Gjennom barnebibelen har Sebastian møtt Jesus selv. Det møtet var like livsforvandlende som Sakkeus eller kvinnen ved brønnen sine møter med Jesus. Kamillas usvikelige trofasthet følger ham så hele veien mot en ny fremtid. Etter hvert skjønner de voksne det også: Det gjelder gi Sebastian en ny sjanse og gjøre plass for ham i flokken.
For noen år siden var min søster og jeg enige om at det var på tide å introdusere Kamilla og tyven-filmene til mine barn. Min søster er om mulig en enda større fan av filmene enn meg. Jeg var spent på om de ville falle i smak. Man merker jo at de begynner å bli noen år gamle. Teknologien var ikke kommet like langt som nå, og musikken er umiskjennelig 80-talls. Men da rulleteksten på den siste filmen kom, sa en av guttene: «Jeg vil ha mer Kamilla og tyven!» Det var et gyllent øyeblikk!
Filmene finnes på DVD og digitalt. De er basert på Kari Vinjes barnebøker.
Grete Salomonsen Hynnekleiv begraves 30. januar. Fred over hennes gode minne! Varme tanker til familien hennes!
Saken ble først publisert på dagen.no. Republisert med tillatelse.