Av Bjørn Are Davidsen

Det er ikke til å komme fra at «Da Vinci-koden» opptar en del for tiden. Når man møter en roman som gjør spenning på spekulasjoner, og er full av feil og fordommer om grunnlaget for kristen tro, er fristelsen i enkelte kretser stor om å rope på sensur.

Og når feilene er så mange er det lett i møte med en slik bok å nøye seg med avsløre at «alt i hop er tøv og tant», slik Ingebrigt Steen Jensen sukket over i Vårt Land i fjor høst. Jeg har selv bidratt i norske media, fra Aftenposten til Dagbladet, ved å vise hvor godtroende norske avisanmeldere kan være. Men konsekvensen er at man kan bli satt litt i bås, enten det nå skulle være som gledesdreper eller som nerd. Det er rett og slett ingen veldig takknemlig jobb å være i mot noe som mange har glede av.

Samtidig er det interessant å se hvor lite motspørsmål som er fremkommet i media mot Da Vinci-koden og en av hovedkildene bak, konspirasjonsklassikeren fra 1982, Hellig Blod, Hellig Gral, nylig utkommet på norsk. Enten årsaken er kunnskapløshet, fordommer eller en selektiv skepsis rettet mot kirken, er det like forstemmende. For dette dreier om et angrep på normalvitenskap, først og fremst kultur- og religionshistorie, og dermed om alminnelige krav til dokumentasjon og argumenter. Det er nettopp her Brown og resten av dette feltet svikter så totalt. Og media sin oppgave som kritisk korrektiv.

Kristne på etterskudd?

Det er likevel viktig å være til stede med saklige innspill. Ikke minst fordi vi i Norge dessverre har en annen tradisjon. Ser man på kulturdebatten de seneste par generasjoner, er det ikke til å komme fra at kristne stadig har vært frempå med anklager om blasfemi og ønsker om forbud, enten vi snakker om Arnulf Øverland eller Life of Brian, for ikke å si Elskeren Yeshua eller filmen Jesu Kristi siste fristelse.

Dessverre er resultatet lite annet enn å bekrefte fordommene om at kristne er ute etter sensur og sannhetsmonopol. Det gir også grunn til ettertanke at kristne i 2004 – blant annet i et bredt oppslag i Vårt Land – ikke synes at Life of Brian er så mye å kritisere lenger. Selv om dette er en god konklusjon, er det trist og ikke så lite pinlig å se hvordan kristenledere har endret syn. Det eneste man sitter igjen med er at kristne ledere som vanlig er 25 år på etterskudd.

Det er også interessant at Vårt Land ikke lette etter noen med motsatt erfaring. Jeg kan imidlertid her tilstå at da stormen rundt Life of Brian raste som verst, fikk jeg en helside i en studentavis for å vise hvordan vi kan vite at Jesus ikke var Brian. Grunnen var vel min krasse kritikk av at kristne tok avstand fra filmen. Etter en slik salve var ikke vanskelig å få plass til den lengste og mest positive beskrivelse av Jesus som noen gang har vært i det bladet.

Det er vel kanskje også en erfaring noen kan lære av?


Nyttig

For det er ingen tvil om at uansett om Da Vinci-kodens påstander er riktige, eller ren fantasi, er dette en mulighet for å ta tak i folks interesse, nysgjerrighet og undring. Og da uten å havne i noen «dogmatisk fasit», men stille opp til en åpen samtale.

Og det er noe av dette som er Damaris sitt prosjekt. Vi ønsker å gi innsikt og skape refleksjon rundt aktuelle filmer, bøker og kulturtrekk. For ikke å si tegneserier, såpeoperaer eller – her er det bare å holde seg fast – science fiction-serier på TV. Ikke ved å avvise disse, eller utnytte disse til ren forkynnelse, men ved å lære av hva dette har å si oss. Og bruke dette positivt, til å få i gang samtaler om livet og om hvordan mange ser på livet.

Det handler rett og slett om å ha et vindu inn i kulturen. Kanskje kan en større refleksjon om kultur – uten fordømmelse – bidra til at flere kristne kommer på den banen der vi finner Bach og Dante. Det begynner å bli en stund siden det var naturlig for de største kunstnere å ha en himmel over livet sitt. Og en trygghet for at det å tilhøre en kristen kultur også betyr at det er rom for en kristen kunst som er kreativ, utfordrende, banebrytende og slitesterk. Fordi vi tror på en Gud som er det.

Er vi dessuten frigjort av Kristus til virkelig frihet, bør det overraske at ikke flere tar dette videre til kunstnerisk frihet. Kanskje på tide for flere å åpne kulturvinduet?

Relaterte artikler