Hva om boken du fikk i gave viste seg å være en portal til en annen verden? Går du gjennom portalen, finner du et sted i dyp krise. Du sitter med nøkkelen til å redde både innbyggerne og naturen. Slik er livet for Mia, hovedkarakteren i den italiensktyske barneserien Mia og meg som sendes på Netflix. Mia og meg er nemlig en og samme person. Hun reiser stadig mellom den virkelige verden og drømmelandet Centopia ved hjelp av boken. Den ene delen av serien spilles inn med vanlige skuespillere. Den andre delen der Mia er en rosalilla, funklende alv består av animasjon og datagrafikk. Tittelsangen sier: «Der er jeg Mia, her er jeg meg». I den virkelige verden opplever hun seg som en skygge av seg selv, det er som alv hun kjenner at hun har funnet sin identitet. 

Verdenen hun oppdager på andre siden av portalen er fortryllende vakker, med sterke farger, runde, myke former og glitrende detaljer. De som bor der er vennlige, vakre og rause – bortsett fra den onde dronning Panthea. I det virkelige livet går Mia på internatskole, omgivelsene er preget av blå og hvite uniformer og grå klasserom. Hun har mistet begge foreldrene, og strever med å finne seg til rette. Men boken blir hennes glede, her kan hun flykte inn i en parallell verden som bare er hennes. 

Mia og meg er en av de mange seriene i rekken av TV-serier for barn som griper fatt i vårt behov for å drømme om et annet liv, en annen verden. Grunntonen er ofte at jeg egentlig er ment for noe annet, eller at et sted inni meg finnes det en helt som kan utgjøre en forskjell. Hvem har ikke midt i matematikktimen tenkt at «det må finnes noe mer enn dette»? Det er en lengsel som et hvert menneske kan kjenne på, og som en fra et kristent perspektiv tenker er lagt ned i menneskenes hjerter for at vi skal søke Gud. Vår identitet er grunnfestet i at vi er skapt, elsket og reddet. Vi er ment for noe annet. 

Forfatteren Daniel Strange påpeker at i populærkultur blir redning ofte funnet i å flykte fra det stygge, grå og slitsomme i våre liv, inn til en verden der menneskene er omgitt av det vakre i stedet for det heslige. Vi må minnes om at vårt håp ligger hos Skaperen, ikke i det skapte. 

Noe av det nydelige med slike serier er at de tar barns fantasi på alvor. Logisk er det mye som ikke henger på greip. I denne serien, som i mange andre, er voksne på sidelinjen. Det kan hende de finnes, men de er ikke i stand til å ordne opp i utfordringer som dukker opp. Det er opp til de små å endre kurs, å ta opp kampen mot det onde som truer. I en reell verden hadde alarmklokkene gjallet dersom barn hadde blitt overlatt slik til seg selv. Denne mistilliten til voksne autoriteter som gjennomsyrer en del serier for barn kan kanskje forklare hvorfor mange barn og unge føler så sterkt på ansvar. Men minst like viktig er det å anerkjenne hvordan utfordrende oppgaver appellerer til de små seerne. Forskning fra Barna Institute viser nettopp at det å gi barn en rolle i menigheten som de kan mestre, er en av flere avgjørende faktorer for å beholde troen i overganger fra en livsfase til en annen. En annen faktor er å ha voksne utenfor familien som går veien sammen med barn og unge. Mia har ingen, verken i «den virkelige verden» eller i landet Centopia.  



Under overflaten finner vi spor av flere ulike livssyn i serien. Selvsagt hører vi den evinnelige sangen om å lytte til sitt indre og velge seg selv, men vi finner også elementer vi kan kjenne igjen fra kristen tro – dog mest som forvrengte ekko . Den onde Panthea har muligens lest  2. Mosebok når hun sier «ingen kan se Pantheas ansikt og leve». Det signaliserer at serieskaperne vil at hennes lengsel etter å bli tilbedt får henne til å ønske å ta Guds plass. «Et menneske kan ikke se meg og leve», sier Gud til Moses. Motivasjonen er motsatt: Gud vil beskytte mennesket, ikke skremme det til tilbedelse. 

Midt i den største krisen i landet Centopia blir det sagt: «Det blir født en liten som er Centopias håp…». Har vi hørt noe lignende før? Vi finner også sentrale tema som hovmod står for fall, slangen som representerer onde krefter og det å være villig til å ofre seg selv for å redde andre. Hvorfor spiller serieskaperne så tydelig på kjente, kristne tema? Kan det være fordi de fortsatt finner gjenklang hos seerne, at vår kultur er så gjennomsyret av fortellingen med stor F at det ikke er mulig å unngå? 

Enda et poeng som står tydelig frem i møte med denne serien til like med mange andre barneserier: Det er ofte sentralt å kjempe mot det onde, både i form av ytre ondskap og kampen man opplever inni seg. Men det er aldri en endelig løsning på det onde. Det er bare våpenstillstand, en opplevelse av pause før neste motstander dukker opp. Bibelen forteller at døden alt er beseiret. Den største kampen er kjempet, og seieren kommer oss til gode. Det onde vil en dag ta fullstendig slutt. 




Artikkelen har også stått på trykk i spalten Perspektiv i avisen Dagen.



(Visited 140 times, 2 visits today)