Det finnes mange varianter av historier på skjermen der både Gud og Jesus har blitt forsøkt avbildet. Noen ganger er det som et ekko av et bibelsk bilde, andre ganger som karikering eller latterliggjøring. Gud har blitt fremstilt som sint, gammel mann i skyen, som leende, vennlig mann som lar mennesket forsøke å gjøre hans jobb, som gråhåret mann i stram dress, og flere ganger som kvinne. I tillegg har vi mange fortellinger der Gud og Jesus finnes som allegorier.

Men den tredje i treenigheten, Den hellige ånd? Bildene av Gud og Jesus er selvsagt bleke skygger av virkeligheten, men Den hellige ånd synes å være enda vanskeligere å fange og gjengi ved direkte skildring i populærkulturen. Et lite glimt finner vi i klassikeren Bruce Almighty, der Den hellige ånd skriver på hjemløses plakater. 

Overnaturlige vesener og ånder er selvsagt til stede i folkeminnet, vi behøver ikke gå lenger enn til våre norske eventyr. Tusen og en natts Aladdin, ånden i lampen, er filmatisert flere ganger. Det er også interessant at i en vestlig verden vi regner som svært sekularisert, er det science fiction-serier og -filmer om gjenferd, demoner, vampyrer og gode og falne engler som årlig topper listene over mest sett. Dette kan være et uttrykk for lengselen etter at det finnes mer enn det vi kan ta på og måle. Om det kan være høy terskel for å si at man tror på noe overnaturlig, usynlig i bibelsk forstand, er det helt greit å sluke serier som The Vampire Diaries og Shadowhunters – sistnevnte om mennesker som er halvt engler. Ofte er det intens handling med sterke kamper mellom det onde og det gode. Det er som om slike filmer og serier åpner en bakdør for å kunne leke med tanken på hva som kan finnes mellom himmel og jord (eller utenfor), et aldri så lite «tenk om» midt i jakten på det rasjonelle. 

Barn og tweens introduseres for det immaterielle og paranormale gjennom en rekke populære TV-serier. Ofte handler det om en vanlig ungdom som plutselig oppdager eller blir gitt overnaturlige krefter. Det knytter den unge seeren sterkt til handlingen, for det nører opp under en fantasi om at det en gang kan skje noe spennende i mitt kjedelige liv. Veldig ofte kommer ikke disse kreftene alene, det følger med en veileder, en mentor, en stille stemme. I den populære serien Trolljegerne opplever hovedpersonen Jim at avdøde troll kan komme tilbake og lede ham med råd og trøst i vanskelige situasjoner. Det ender alltid med at det gode vinner over det onde, men ikke uten at helten lytter til sin indre stemme. 

Dette er heller ingen ny idé. Da dukkemakeren Gepetto laget tredukken Pinocchio, endte han med en gutt som ikke visste forskjellen mellom rett og galt. I den første filmatiseringen av historien, laget av Walt Disney i 1940, fikk Pinocchio en god venn i Timmy Gresshoppe. Timmy skulle være hans samvittighet, rådgiveren som var til stede i øyeblikk med stor fristelse, og som skulle lede Pinocchio på den smale og rette vei. Riktignok gjør han innimellom en dårlig jobb i filmen, men hans sang om å «alltid la samvittigheten lede deg», har siden preget hele den vestlige kulturens tanke om rett og galt.

Selv om vi kan bekrefte at samvittigheten er lagt ned i oss, er svakheten med Timmys råd er at rett og galt blir opp til hver enkelt. Da finnes ikke objektive mål for rett og galt, og det krever at mennesket er godt på bunnen. Men historien og våre egne liv viser oss at samvittigheten kan bli sløvet, ja, faktisk kan være villedende. 



Disse to momentene utgjør hovedklangen i mange av vår tids mest populære historier: Lytt til den stille stemmen, og handle etter det du føler er riktig. Denne stemmen kan gjerne være en slags intuisjon, en magefølelse eller en medfødt visdomsgave. Det ser vi gjerne i moderne heltehistorier, som hos ateisten Batman.

Den kan også komme utenfra, gjennom en gammel kvinnes veiledning både mens hun lever og etter hennes død, som i tegnefilmen Vaiana, eller engler på skulderen som hvisker råd inn i øret, som i sci-fi-filmen Cloud Atlas. Her ser vi at det er to ulike utgangspunkt: finnes visdommen ved å lete innover i seg selv, eller gjelder det å lære å være åpen for det overnaturlige? Uansett er målet i historiene ofte det samme, å bli trygg på seg selv slik at man følger hjertet – og det hjertet vil, er grunnleggende godt. 

Da Jesus ga oss løftet om Den hellige ånd, var det som noe langt mer enn en veileder eller en som skulle holde oss unna trøbbel og lære oss å bli hyggelige mennesker. Den hellige ånd er selv livgiver, og peker både mot alt det vi gjør galt og mot Guds kjærlighet og hans vilje for våre liv.

Men der det i historiene er den spesielt utvalgte som får tilgang til overnaturlige krefter og visdom, er Den hellige ånd en gave til alle som tror. Det handler ikke om å lete innover, Ånden viser oppover. Samtidig viser også kulturen vi lever midt i at vi med frimodighet og Åndens kraft kan sette navn på hvem som kjenner godt og ondt: Det er Jesus, og han har vunnet over det onde. 




Hva er forskjellen mellom The Force i Star Wars og Den hellige ånd? Se Tony Watkins forklare.

(Visited 80 times, 1 visits today)

Relaterte artikler