Oppenheimer er en av årets mest omtalte og besøkte kinofilmer. Filmen handler om han som ble kalt atombombens far, fysikeren Robert Oppenheimer. Sammen med sitt forskerteam utviklet han atombomben som satte et grusomt og endelig punktum for den andre verdenskrig.
Filmen treffer godt i magen, og er en antikrigsfilm med krevende dilemmaer og samvittighetskvaler, blandet med en dose dommedagsvarsler.
Midt i alt dette la jeg merke til en liten detalj i filmen, navnet på den første test-atombomben. Den het Trinity, som betyr treenighet.
For et underlig navn å gi verdens første atombombe.
Trinity-testen ble gjennomført den 16. juli 1945 kl. halv seks om morgenen, og blir sett på som en av de største vitenskapelige prestasjoner i verden. Den ledet vår verden inn i atomalderen.
Hvorfor i alle dager kalte de bomben for Trinity? Når det gjelder dette spesielle navnevalget, må vi skue mot testbombens far.
Det viser seg at den genierklærte Oppenheimer også var lidenskapelig opptatt av litteratur.
Da han flere år etter krigen ble spurt om hvorfor han valgte navnet Trinity svarte han at det var inspirert av diktene til en av hans favorittpoeter John Donne. Først siterte han fra Hymn to God, My God, in My Sicknesssom handler om en mann som ikke var redd for å dø fordi han trodde på oppstandelsen. Deretter henviser Oppenheimer til et annet dikt av Donne;
Batter my heart, three-person´d God.
«Utover dette har jeg ikke den miste peiling på hvorfor», skrev han.
Et interessant diktvalg og navnevalg fra en ikkereligiøs forsker, født i en sekulær jødisk familie.
Jeg skal ikke spekulere noe mer i hva som lå bak Oppenheimers fasinasjon for diktene, men den morgenen da Trinity smalt forteller han:
«Vi visste at verden ikke ville bli den samme. Noen lo, noen gråt, de fleste var stille.»
Så siterer han det som har blitt hans mest kjente sitat: «Jeg husker en linje fra det hinduistiske skriftet Bhagavadgita: Nå har jeg blitt døden, verdens ødelegger».
At mennesket er kapabelt til katastrofale ting, blir denne morgenen en sterk påminner om.
At mennesket trenger frelse og utfrielse fra seg selv, er dette også en vekker om.
Diktet Batter my heart, three-person´d God handler om at vi trenger frelse, og at det kun er kraften i treenigheten som kan bryte syndens bånd. Dikteren finner frihet i å overgi seg til Guds vilje, og hans kjærlighet. Det beskriver dragkampen mellom nåde og dom, og paradokset i at bare ved å være bundet til Kristus, kan vi bli virkelig frie.
Paulus adresserer noe av denne kampen i Romerne 8, 2-6:
«For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort deg fri fra syndens og dødens lov. Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil. De som lever slik kjøttet vil, er bare opptatt av det som hører mennesker til. Men de som lever slik Ånden vil, er opptatt av det som hører Ånden til. For det kjøttet vil, er død, men det Ånden vil, er liv og fred.»
I disse versene omtales både Gud, Jesus og Den hellige ånd. Selv om vi ikke finner ordet treenighet i Bibelen, så møter vi beskrivelser og omtaler av treenigheten flere steder, som her i Romerne.
Det var Gud som sendte sin Sønn, som ofret seg for våre synder. Det er Ånden som gir liv og fred. Selve summen av evangeliet og viktige kjernepunkter i den kristne tro.
Vi tror på én Gud, bestående av Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, hvor både hans vesen og gjerninger er ett. Vi finner det også i Paulus sin nydelige hilsen til menigheten i Korint. Paulus har gitt sine innspill og instrukser til flokken, han har sagt farvel, og så avslutter han med:
«Vår Herre Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn være med dere alle!» 2.Kor 13,13
For en kraftfull hilsen å få ta imot også i dag.
Av: Ann-Christin Østerberg
Først publisert i avisen Dagen 16.09.2023