Merk: Denne artikkelen er basert på filmen, ikke boken. Artikkelen inneholder noen spoilere.


Kate Fitzgerald (Sofia Vassilieva) får diagnosen akutt myelogen leukemi når hun er to år gammel, og prognosen er ikke positiv. Verken foreldrene, Sara (Cameron Diaz) og Brian (Jason Patric) eller broren Jesse (Evan Ellingson) passer som benmargsgivere for Karen. Sara vil gjøre alt som kan gjøres for å redde Kate. Doktor Wayne (Evan Ellingson) foreslår diskret at et barn til, laget ved prøverørsmetoden, vil kunne gi dem en perfekt match for Kate. Anna (Abigail Breslin) blir resultatet. I utgangspunktet var tanken at bare blodet fra navlestrengen skulle benyttes, men når Anna blir 11 år, har hun gjennomgått mange medisinske prosedyrer, blant annet benmargstransplantasjon. Det siste er at hun blir bedt om å gi fra seg en nyre.

Tanken på å gi fra seg en nyre virker til å bli et steg for langt for Anna, som hyrer inn den glatte advokaten Campbell Alexander (Alec Baldvin). Alexander vinner stort sett alltid, og Anna ber ham om hjelp til å bestemme selv over hva som skal skje med kroppen hennes medisinsk sett. Hun har hele livet blitt definert som «søsteren til Kate», men nå, som tenåring, lurer hun på hvem hun egentlig er – slik som de fleste tenåringer gjør. Som Anna sier det i filmen: «Jeg vil bare leve et vanlig liv!». Dette kommer mye klarere frem i Jodi Picoults roman, hvor Anna elsker og er veldig god i ishockey. Dersom hun gir fra seg nyren, må hun slutte med hockey. Det er klart at Kate vil dø dersom Anna fremdeles nekter å gi fra seg nyren, så filmen følger relasjonene mellom medlemmene i familien etter hvert som den rives i stykker av denne avgjørelsen.

Sara har vært drivkraften bak avgjørelsen om å gjøre omtrent alt for å redde Kate. Selv har hun gitt opp karrieren som advokat og fulgt hver eneste vei av muligheter for å gi Kate en mulighet til å overleve fysisk sett. Hun trodde at hele familien stod samlet i dette, og kan ikke forstå hvorfor Anna vil velge å nekte å bruke kroppen sin når den kan hjelpe Kate. Sara tror at hun elsker alle sine barn i lik grad, men det er helt klart at både Anna og Jesse føler seg forsømt. Det de behøver blir ofte ofret for det Kate behøver.

Gjennom filmen viser det seg en tett relasjon mellom Kate, Anna og Jesse. Kate og Anna har ikke overraskende et spesielt nært forhold, og etter hvert som historien fortelles ser vi hvor mye de betyr for hverandre. Jesses plass i familien er mindre tydelig, slik han også føler seg selv. I boken ser han ut til å være en gutt som er helt ute å kjøre (pyromani, narkotika, biltyveri), selv om han i hemmelighet gir store mengder blod for Kate. I filmen er han langt mindre egensindig, mer en typisk tenåring. I flere scener vandrer han målløst omkring, et trekk som ikke ser ut til å bidra til historien.

Filmen tar følsomt, men uforferdet for seg realitetene ved å leve et liv med kreft, å aldri vite når «hverdagen» får en bråstopp, og sykehusrutinene begynner igjen. Vassilievas Kate er fortreffelig og viser klart hvordan hun desperat ønsker å være mer en «kreften». Scenene som er bygget opp rundt Kates minnebok, som er laget for Sara, knytter sammen mange uforglemmelige tema og viser de dagene der Kate har et liv som minner om normalt. På sykehuset møter Kate Taylor Ambrose (Thomas Dekker), der de begge får cellegift:

Taylor: Jeg heter Taylor. ACL.
Kate: Jeg er Kate. APL.
Taylor: Å, en sjeldenhet.

Romansen utvikler seg fort, med Saras velsignelse. Hun er så begeistret at hun strever for å finne penn og papir i vesken slik at Taylor kan skrive ned Kates telefonnummer. De to går sammen på sykehusets skoleball, et høydepunkt i Kates liv. Kate og Taylor ender opp med å ligge sammen, et noe unødvendig tilskudd til det mer kyske forholdet i boken – særlig siden Kate er 16 i boken og 14 i filmen. Forholdet blir følsomt beskrevet i filmen, men det forstyrrer at Taylor ser såpass mye eldre ut. Både Vassilieva og Dekker barberte håret på hodene og øyenbryn for rollene sine. Vassilieva beskrev det som det minste hun kunne gjøre for å forstå Kates smerte.

William J. Stuntz, professor ved Harvard Law School og selv kreftpasient, skriver at «kreft dreper, men kreftbehandling stjeler – det tar en del av kreftpasienters liv, som om man dør i etapper». Under press i rettslokalet innrømmer Anna at hun innledet søksmålet fordi Kate var trøtt av å være syk og ønsket å dø, å få en slutt på den endeløse lidelsen. Anna elsker Kate så høyt at hun vil gjøre alt for henne.

I rettssalen tar Sara tilbake sin advokatstatus når hun representerer seg selv mot Anna. Det medfører alle slags rettslige komplikasjoner, særlig siden nøkkelkarakteren som ser ut til å holde boken sammen, Julia Romano (prosessverge), mangler i filmen. Julia og Campbell har tidligere hatt et forhold, og hun har aldri forstått hvorfor han forlot henne. Sidehistorien som resulterer av dette er dermed mye svakere i filmen, men forklarer hvorfor han velger å ta på seg Annas sak omtrent gratis. Campbell har en mystisk hjelpehund, Judge, som kan merke når han er i ferd med å få et epilepsianfall, en sykdom han fikk som et resultat av en bilulykke. Hunden blir avsindig i rettslokalet, men saken er på et avgjørende punkt. Campbell står dermed igjen og føler at han ikke har noe kontroll over sin egen kropp. Den andre markante figuren i rettslokalet er dommer de Salvo (Joan Cusack), som kommer tilbake for å dømme i sin første sak siden hennes 12 år gamle datter ble drept i en bilulykke seks måneder før. Sara glemmer dette når hun prater om Anna: «Du vet hvordan trettenåringer er».

Dem som ikke har lest boken vil synes det er en mektig film. Enkelte elementer er briljant portrettert, især Kates rolle. Men for mange – inkludert Jodi Picoult, som ikke hadde noen kontroll over hvordan historien ble endret for lerretet – den manglende vrien etterlater et skjær av skuffelse når vi går ut av kinosalen (mange med våte lommetørkle). My Sister’s Keeper er den første i Jodi Picoults serie av suksessfulle, tankevekkende bøker som ble filmet for kino, The Pact, Plain Truth og The Tenth Circle gikk alle direkte til fjernsyn.

Stuntz skriver at «spørsmålet vi er mest tilbøyelige til å stille i vanskelige tider – hvorfor meg? – gir ingen mening. Spørsmålet forutsetter at smerte, sykdom og død er fordelt etter moralsk fortreffelighet. Det er ikke slik. Vi lever i en verden der uskyldige barn sulter mens moralske monster har fremgang. Vi kan kanskje se rettferdighet i det neste livet, men vi ser lite av det i dette». Det har blitt bemerket at «lidelse gjør deg enten bitter eller bedre», og Kate er en inspirasjon slik som hun ler seg gjennom mange scener. Dette, sier Stuntz, er Guds varemerke: «Han tar sitroner og lager limonade».

Av Bex Lewis
© Bex Lewis/Damaris Norge