ARTIKKEL: Både dom og straff har i vår kultur endt opp med å bli veldig negative begrep. Når Hollywood lager en film med undertittelen Judgement Day, er det ikke akkurat for å vekke positive assosiasjoner. Tvert imot fremstilles dommen både på lerretet, og i andre sammenhenger, som noe mørkt, skrekkinngytende og kaotisk.
Mot denne bakgrunnen er det ikke rart at vi får problemer med en straffende Gud. Kanskje spiller også det klassiske bildet av Gud som lar lynet slå ned i mennesker han ikke liker inn her. Kan en slik Gud virkelig være verdt å tro på? Og svaret er naturligvis: Nei.
Hva slags Gud?
Men dette er ikke Bibelens bilde av Guds dom. Gjennom hele Bibelen kan vi i stedet se at Gud presenteres som både kjærlig og god. Han er den som har skapt hele verden, og som derfor elsker alle de skapningene han har skapt. Men – og det er et viktig men – som en direkte følge av dette taler Bibelen også om Gud som den hellige og rettferdige, den som står som ytterste garantist for alt som er rett og sant. Sagt på en annen måte: Gud er gjennom sitt eget fullkomne vesen den ytterste normen for godt og ondt, rett og galt.
Og det er altså derfor Gud kan operere som verdens dommer. Ettersom «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham» (1 Joh 1,5), kan han – og bare han – på et fullkomment vis avgjøre hva som er forurenset av mørket. Og det vi behøver å ha klart for oss er altså at Guds funksjon som dommer ikke er en konsekvens av hans ondskap, men av hans godhet. Det er jo bare en god Gud som kan ha noen interesse av å dømme det onde! Bare en Gud som er tvers igjennom lys kan ha interesse av og mandat til å markere en grense mot det som er helt eller delvis mørkt.
Å straffe eller å tolerere
Nå er det i og for seg slik at det mest problematiske for oss mennesker ikke pleier å være å tale om Guds dom generelt, men å tale om at Gud kan straffe oss mennesker også. Dette bygger på Bibelens beskrivelse av oss mennesker som forurenset av mørket. Gjennom synden har vi alle del i denne verdens ondskap, og ut ifra dette finnes det også i oss slikt som vår Skaper har grunn til å dømme. For det er jo det som er poenget: Gud, som er god, må i sinne vende seg mot alt som bryter ned og forderver hans gode skaperverk. Om han i stedet hadde valgt å overse det onde, ville han i praksis ikke lenger være god. Å tolerere det onde er jo et tegn på lunkenhet og falskhet – ikke på godhet.
Bibelen taler om at det skal komme en dag der alle mordere, krigshissere, voldtektsmenn og forrædere skal få sin rettmessige straff. Men da skal også alle egoistiske, grådige, kompromissende og halvekte personer dømmes – altså selv du og jeg.
Igjen må vi da stille oss spørsmålet: Hvorfor skulle man velge å tro på en slik Gud? La meg gi deg tre grunner:
1. Om Gud finnes og er slik Bibelen beskriver ham, ville det være toppen av idioti å ikke tro på ham. Bibelen er tydelig på at alle mennesker Gud har skapt en dag skal stilles under Guds dom – ikke bare de som tror på ham (se Rom 2,6-11).
2. Dommen er, som jeg allerede har vært inne på, noe fantastisk, noe å se frem imot. Da skal endelig det som har vært galt, løgnaktig eller ondskapsfullt på jorden stilles for retten. All denne verdens urettferdighet og ondskap kommer til å få sin rettmessige straff (se Åp 21,8).
3. For hver og en som vil ta imot det, finnes det forlatelse for syndene allerede her og nå, forlatelse som gjør at vi ikke behøver å bli rammet av Guds dom på den ytterste dagen (Rom 8,1).
Hør foredraget: Håpet om dommen: Hva betyr dommen for håpet og for livet?
Det siste punktet fortjener en nærmere forklaring. Når Jesus døde på korset, tror vi som kristne at han tok på seg straffen for hele denne verdens synd. Gud, den rettferdige dommeren, tok altså selv på seg straffen for den ondskap og djevelskap som vi mennesker har stelt istand. Som følge av det behøver ingen mennesker lenger å bli rammet av Guds dom. Hver og en som ber Gud om forlatelse for syndene, med henvisning til Jesu død på korset kan gå fri, og behøver ikke lenger å frykte verken dom eller straff fra Guds side (se 2 Kor 5,19-21, Gal 3,13-14 og 1 Pet 2,24).
Konklusjonen på dette burde naturligvis være at det nettopp er den straffende Gud vi kristne burde være mest glade i å snakke om – nemlig den Gud som selv har tatt straffen for all vår synd! Tenk at vi får tro på en slik frelser!
Olof Edsinger, 21.juli 2007