Psykiske lidelser og vanskelige livshistorier deles gjennom tv-en i disse dager. I NRKs dokumentarserie «Jeg mot meg» har vi fått møte åtte unge mennesker som søker hjelp hos hverandre og psykolog Peder Kjøs for å komme seg videre fra et vanskelig sted i livet. Noen sliter med depresjon og angst som følge av et høyt press de har pålagt seg selv, mens andre har traumatiske opplevelser fra fortiden som hindrer et godt liv i nåtiden.
Generasjon Prestasjon
Dokumentarserien føyer seg inn i vårens trend med å beskrive noe av presset som «Generasjon Prestasjon» kjenner på. Høye krav til utseende, jobb, skole og fritid medvirker til at mange unge sliter med sin psykiske helse. Folkehelserapporten 2014 melder at 15-20 % av barn og unge har psykiske problemer som påvirker hverdagen.
Hva nå?
Men med all informasjonen fra tv-skjermen i fanget blir jo spørsmålet, hva gjør vi nå?
- Hvordan hjelper vi barn og ungdom som har det vondt?
- Hvordan kan vi hjelpe dem å takle livet også når det ble helt annerledes enn de så for seg?
Snakk ærlig om livet
Det første skrittet er kanskje en erkjennelse som går på tvers av generasjonene. En erkjennelse av at det å snakke ærlig om livet er et like stort behov hos gammel som hos ung. Hvis det er noe vi kan ta med oss fra rapportene om unges psykiske helse, er det en understrekning av at vi alle kan ha tunge stunder.
Det finnes håp
Serien «Jeg mot meg» kan være krevende å se på, fordi vi kommer tett på samtaler som vanligvis foregår i settinger hvor alle involverte er i en tillitsrelasjon. Deltakerne har vært beundringsverdig åpne, og fortalt om ting de tidligere har holdt skjult selv for sine nærmeste. Et slikt konsept kunne lett blitt spekulativ underholdning, men serieskaperne ser ut til å ha en klar målsetning: å vise både deltakerne og seerne at det finnes håp i vanskelige situasjoner. De vil vise at åpenhet om det som er vondt kan føre til frihet. Dette får vi demonstrert når deltaker Karsten kjenner seg fri etter å har snakket med sine foreldre om ting han har holdt skjult for dem i lang tid.
Psykolog Peder Kjøs er opptatt av hva deltakerne kan gjøre for å bedre sin egen situasjon. I mange av tilfellene handler dette om være ærlig med nære venner og familie om problemene, eller å ta et oppgjør med fortiden.
Start samtalen
Mange mennesker opplever at livet er tungt. Tv-produsenter kan sette vanskelige temaer og følelser på dagsorden, men de kan ikke snakke om det for oss. Bare vi selv kan starte samtalen rundt kaffekoppen eller middagsbordet som kan bli første skritt til helbredelse for oss selv og våre nærmeste.
I et intervju med psykologforeningen.no (01.04.16) sier Kjøs:
«Hvis vi kan bidra til en holdning om at det kan være lurt å ta en tur til psykologen, er det bare fint. Da har vi kanskje vært med på å fjerne en hindring for å gjøre noe lurt man ellers ikke ville ha gjort».
Det nytter
Dette fokuset på håp er en rød tråd i serien. Gjennom deltakernes utvikling får vi se at det nytter å bry seg, og det nytter å søke hjelp. Det betyr ikke at alt plutselig løser seg over natten, men man kan ta noen skritt i retning lyset igjen. Dermed kan vi være håpsbærere for hverandre, når vi spør «hvordan har du det?» og viser med hele oss at vi har tenkt å ta oss tid til å lytte til svaret. Uansett hva svaret blir.
Et løfte for framtiden
De bibelske forfatterne er forbilledlig uredde når de setter ord det som er vondt. I Salmenes bok ser vi beskrivelser av angst (feks Salme 116), og det står at Jesus var prøvet i alt (Hebr 4,15). Han som vet hvilke dype avgrunner menneskelivet kan romme, er også Ham som sier «Se, jeg gjør alle ting nye» (Åp 21,5) i møte med sorg og smerte. Det er et løfte for framtiden, men også et løfte om håp når Guds rike spres på jorden.
Del det
Mediene kan løfte fram viktige problemstillinger, men det er vi som må ta dem inn i hverdagen. Vi trenger hverandres tid og fulle oppmerksomhet til å ta viktige og sårbare samtaler, og vise hverandre omsorg og barmhjertighet. I siste episode av serien gis en klar oppfordring fra Karsten: «Del det med noen. Uansett hva det er.»
Først publisert som Kulturnotat i avisen Dagen 28. april 2016