ARTIKKEL: Are Sende Osen har tatt seg nok en tur ut på livssynstorget. Til fryd og frustrasjon.

Denne høsten sender NRK fire episoder av På tro og Are, programmet hvor den selverklærte ateisten og skeptikeren tester alt fra (mer eller mindre) kristne helbredelsesmøter til misjons-stunt med Jehovas vitner. Vi får se Are dyrke frem religiøse følelser i gladkristen lovsangsdans, forsøke seg en dag som munk og diskutere Jesu identitet med teologistudenter. Både følelser, handlinger og hodet har sin plass

Serien skaper en blanding av fryd og frustrasjon hos meg. Fryd, fordi det er noe befriende i det å se Ares skarpe skeptikerblikk skjære gjennom de selvutnevnte profeters tåkeprat. For hvordan skal man egentlig reagere når en helbredelsespredikant sier at «Sånn, nå har alle i salen her blitt helbredet» – bortsett fra Are som ikke er «åpen nok». Guds kraft er visst ikke sterk nok til å trenge gjennom en skeptiker.

 


Les også: På tro og Are – på TV og i tida

Kristen tro er ikke et trossprang i mørket, men det totalt motsatte. Bibelen beskriver nemlig tro som en personlig tilslutning på gode grunner.


 

Og hva skal man tro når profetskolen med det gåtefulle navnet «Brølende lam» øser ut av sin kunnskap om Guds vesen og Guds tanker, men erklærer samtidig at man som troende må legge fra seg intellektet sitt, fordi «intellektet står i veien for det overnaturlige». Kanskje burde disse lammene tie mer og brøle mindre, Jf. Jes 53,7.

Nettopp dette med å legge fra seg intellektet for å kunne se lyset er Ares største sperre for å tro. Han beskriver seg selv som en fargeblind person stående sammen med mennesker som beundrer regnbuen. Selv ser han ingenting, og får ikke presentert noen gode grunner til å tro at det kan finnes noen regnbue. Intellektet står tydeligvis i veien, men å legge fra seg intellektet er uaktuelt. For «hva er vitsen med denne store hjernen hvis jeg ikke skal tenke med den?»

I episode 2 møter Are en tidligere prest som nå har gitt slipp på sin gudstro. Møtet med Abrahamfortellingen hadde blitt for voldsom, for opprørende. En Gud som setter mennesker på prøve på en slik måte, som ber sin trofaste tjener om å drepe sitt eget elskede barn, en slik Gud kan man ikke ha tillit til. En slik Gud kan man ikke tro på. En slik Gud kan heller ikke jeg tro på.

Jeg kan derimot tro på en Gud som velger ut Abraham fra en religiøs kultur hvor barneofring var mer eller mindre normalt – legg bare merke til Abrahams raske og instinktive respons. En Gud som i en uforglemmelig handling demonstrerer at «slikt gjør vi ikke, vi ofrer ikke barn!».

Jeg kan heller ikke tro på en Gud som ber meg legge vekk intellektet mitt for å se lyset. En slik Gud trodde heller ikke Johannes på, han som skrev om Logos, selve visdommen, som skape hele verden og som tok bolig blant oss. Visdommen skal ikke foraktes, den skal elskes (Ordsp 8). En slik Gud trodde heller ikke Jesus på, han som sa at du skal elske Herren din Gud av all din forstand.

Det er her serien frustrerer meg. Hvorfor er det ingen som kan møte Are på det intellektuelle planet? Til og med på en teologisk høgskole blir han møtt med utsagn som «Jeg velger å tro at», «Jeg synes også at dette er helt uforståelig» og «Det er et sprang du må gjøre. Du skal ikke tenke, du skal tro». Selvsagt ser Are på en slik tro som totalt ubegrunnet. Selvsagt fremstår en slik tro som svært lite attraktiv.

I mitt stille sinn sier jeg til meg selv: En slik måte å møte skeptikere på kan umulig være representativ for landets kristne. Men jeg frykter at jeg tar feil. Jeg minnes nemlig alle de samtalene jeg har hatt med konfirmanter som sier at «Jeg tror på Gud, ikke på vitenskapen», tydeligvis helt uvitende om at den vitenskapelige revolusjon ble ledet an av gudstroene vitenskapsmenn, Slike som Copernicus, Galilei og Newton, hvorav førstnevnte også var prest og sistnevnte hadde tenkt til å bli det.

For ikke å snakke om utsagn som «Jeg tror ikke på Big bang-teorien, men på Gud», tydeligvis helt uvitende om at Big Bang-teoriens far, Georges Lemaître, faktisk var en katolsk prest, og at Big Bang-teorien nesten umiddelbart ble brukt til å argumentere for at det finnes en Gud: Teorien sier universet har hatt en begynnelse, og det må vel bety at universet også har en skaper? Å gjøre bruk av vår vesle forstand er altså ingen trussel for kristen tro, tvert imot.

Are sier at han «håper Gud er raus nok til å tilgi meg for at jeg bruker hodet». Selv håper jeg Gud kan tilgi dem som har gitt Are et slikt bilde av Gud.

(Visited 1 019 times, 1 visits today)

Relaterte artikler