Av Eivind Algrøy
Manusforfattere vil gjerne være evangelister. Kan de mange Jesus-filmene være nyttige for kirken?
Hollywoods største filmer genererer ikke mer oppmerksomhet, pressevisninger og premierefester enn Jesus-filmen «Son of God» som har premiere i månedskiftet februar/mars. I hvert fall ikke om en skal tro markedsføringssjef James Meredith i Cinemark som er den tredje største kinokjeden i USA. – Interessen for møter, eventer, visninger og forhåndskjøp ser ut til å være på linje med de største kassasuksessene, sier han til Washington Post.
Trailerne avslører at det er en kjekk, mistenkelig hvit og tilsynelatende humoristisk Jesus vi får se når «Son of God» etter hvert blir tilgjengelig for et norsk publikum. Jesus-portretter på film er så vanlige at forsker Kjartan Leer-Salvesen kaller ham tidenes største filmstjerne. Han har hovedrollen i mer enn 170 filmer, og et tusentalls filmer har ham i biroller eller mer symbolske utgaver, sier Leer-Salvesen som er stipendiat ved Høgskolen i Volda og forfatter av boken: «Fra glansbilde til antihelt. Jesus på film.» – Betydningen av Jesus på film er underkjent i kulturen og teologien så vel som i kirken. Filmskapere har i massiv grad brukt Bibelen som inspirasjon, noe som er spennende med tanke på dialog, sier Leer-Salvesen.
Søndag 23. februar er det Kristi Forklarelsesdag, en viktig dag i Åpenbaringstiden. Kan også film på sin måte hjelpe oss til å få klarhet i hvem Jesus er? Av de som skriver og tenker mest om dette er katolske kunstteologer. Som professor Lloyd Baugh ved det gregorianske universitetet i Roma, som påstår at den historiske Jesus og den filmatiske Jesus kan kaste gjensidig lys over hverandre. Med sitt katolske utgangspunkt sier han at Jesus-filmer kan gi oss hjelp til å lese mellom linjene i Bibelen.
Selv har jeg brukt film mye i samtaler, og ser at det kan frigjøre vår fantasi og gjøre at vi kommer ut av noen låste tanker og måter å forstå ting på. I møte med Bibelen kan film gi oss litt distanse og hjelpe oss til å se på nytt.
Teologen Leer-Salvesen synes det er spennende å tenke på kunst som et annet språk i møte med det guddommelige. Han mener Kirken trenger å beherske kunstens ulike språk for å komme så nær det guddommelige mysteriet som mulig.
– Det verbale fanger en del, men så kan vi forstå kunsten som andre typer språk som kan berike forståelsen av hvem Jesus var.
Noen Jesus-filmer blir kritisert for å gi et for ensidig bilde av Jesus. Hva tenker du om det?
– Vi ser at Jesus bruker ulike metaforer om seg selv. Vi kan ikke si at Veien, Sannheten og Livet er en mindre sann beskrivelse av Jesus enn at han er Konge og Hyrde. I én film får vi tilgang til ett bilde. Jeg tror at i mangfoldet av filmer kan vi få et mer korrekt og sammensatt bilde enn om vi bare kritiserer én og én film.
To ytterkanter preger Jesus-filmene. De som ikke tar seg kunstneriske friheter og de som tar seg for store friheter. Flere timer lange «Toga og sandal-filmer» på den ene siden og mer misvisende fremstillinger på den andre siden.
Hva er mest vellykket, hvis en tenker både teologi og film? – De som er mest trofast mot de bibelske tekstene og de som gjør nok endringer til at det blir noe helt annet. I den første gruppen er særlig de som holder seg til ett evangelium og unngår evangelieblandingen som ofte tar bort refseren Jesus. Utfallene mot lederskapet og de rike var jo en viktig grunn til at han ble korsfestet. I stedet blir det en «Don’t worry, be happy»-Jesus.
Den andre gruppen av vellykkede Jesusfilmer plasserer gjerne Jesus i vår tid, og forholder seg ikke til spørsmålet om alt er korrekt gjengitt. Som eksempler nevner Leer-Salvesen «Jesus fra Montreal», Narnia-filmene og filmer som låner frelsermotivet fra Bibelen. – Disse gjør et slags oversettelsesarbeid som sier noe om hva Jesus betyr for vår tid. Ofte kan det gjøres nokså skjult gjennom symboler i filmene.
Leer-Salvesen sier at nettopp ytterpunktene gjør disse to gruppene kunsterisk og teologisk interessante og vellykkede.
I samarbeid med Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo har Leer-Salvesen laget et helt nytt, nettbasert årsstudium kalt «Film, populærkultur og livstolkning». Her får trosopplærere hjelp til å bruke film i trosopplæringen. Hittil har høgskolen hatt temaet som et mindre emne. Også tradisjonelle Jesus-filmer kan være interessante hvis de brukes på rette måten, mener han.
– Hva er god bruk? – Jeg vil legge vekt på å bruke filmklipp som ikke for lange, og å så åpne opp for samtale. Det som er så spennende med film er at det gir et felles utgangspunkt for å prate. Det gir noen bilder og noen følelser som er et godt og konkret utgangspunkt for samtale om tro og hva evangeliet betyr, forteller Leer-Salvesen som selv har brukt dette mye i kirkelig undervisning. Forskningen viser at film er viktig for barn og unge i eksistensielle spørsmål, forteller Leer-Salvesen. – Film tilbyr jo svar på en del av de store spørsmålene som kirken også er opptatt av. På godt og vondt gir den ungdom ressurser til deres egen tolkning av verden.
Håvard Nyhus er filmredaktør i Natt & Dag. Han sier mirakler og det guddommelige kan miste sin kraft hvis det vises «rett på». Han sier en slik bruk av mirakler fanger og reduserer mirakelet til noe som kan reproduseres.
– Men du mener de er historiske? – Ja, jeg tror at Jesus faktisk er stått opp. Men miraklene er uten analogi i historien hverken før eller senere. Derfor blir det en forsimpling av selve mirakelet å lage en reproduksjon. Det blir for prosaisk, mirakelet mister sin poetiske kvalitet. Nyhus tror mirakler gjør seg bedre om de fremstilles mer indirekte, et mye brukt virkemiddel i film. Han sier også at filmskapere beveger seg inn i et nokså krevende teologisk terreng ved å fremstille under på film.
– Det handler om hva som egentlig er meningen med bibelfortellingene. Når en tar med fortellingen om Jesus som går på vannet, så tenker jeg at poenget er å si at Jesus vanligvis ikke gikk på vannet. Han brukte stort sett båt, sier Nyhus. Han mener Jesu menneskelighet kan mistes av syne når en ser spektakulære under på film.
Denne artikkelen stod på trykk i avisen Dagen 21. februar 2014.