ARTIKKEL: Våre forestillinger om himmelen må være formet av bibelsk teologi, ikke av ulike trosfortellinger, skriver Lars Dahle om filmen «Heaven is for Real».
Avisoppslagene etter premierehelgen på Heaven Is For Real talte for seg selv. «Omstridt himmelfilm trakk fulle hus» fremholdt VG, mens Vårt Land hadde overskriften Himmelfilm på kinotoppen – mot alle odds.
Noe av årsaken til filmens popularitet finner vi i mobiliseringen for å få kristen-Norge til kinosalene. Mange har da også lest bestselgeren Himmelen er på or’ntli, som filmen bygger på. Men filmen bør ha interesse som noe langt mer enn det å være en nisjefilm for kristne miljøer. Dette har både med tema, miljø, erfaringer og forklaringer å gjøre.
Heaven Is for Real føyer seg inn i rekken av aktuelle Hollywood-filmer inspirert av kristen tro. Tidligere i år kom Noah med Russel Crowe i hovedrollen, og like før jul er det premiere på Moses-filmen Exodus: Gods and Kings, regissert av Ridley Scott. Allerede i 2004 kom The Passion of the Christ, mens den første av de tre Narnia-filmene hadde premiere året etter.
Kinoaktuelle Heaven Is for Real er ikke bygd på en bibelsk fortelling, men tar altså opp det sentrale bibelske temaet himmelen. Fireåringen Coltons nær-døden-opplevelse danner utgangspunktet for filmfortellingen, og handlingen dreier seg i stor grad om hvilke reaksjoner pastorsønnens (påståtte) opplevelse av himmelen og møte med Jesus skaper hos familien, menigheten og samfunnet rundt.
Filmen er sjelden vare på flere måter. Det er blant annet uvanlig å møte et aktivt bekjennende kristent miljø, beskrevet med varme, innlevelse og respekt. Mens mange Hollywood-filmer – i likhet med de fleste såpeserier – ikke gir kristne seere mulighet til gjenkjennelse, identifikasjon og rollemodeller i forhold til sin tro, er altså denne filmen annerledes. I stedet for å skrive vanlige bekjennende kristne «ut av manus», får kinopublikum her et ærlig og sjarmerende nærbilde av en pastorfamilie og hans menighet.
Vi skal ikke undervurdere betydningen av at kristne slik kan kjenne seg igjen i person- og miljøskildringer i en Hollywood-film. Uavhengig av hva en måtte mene om troverdigheten og teologien i småguttens nær-døden-opplevelse og omtale av himmelen, viser filmen seg da også å være attraktiv for kristne familier.
Men hvordan møter vi kjernen i filmfortellingen? Hvor troverdig er egentlig sønn og far i sin formidling og fortolkning av himmelen? Det er nettopp deres forståelse av himmel-opplevelsene som står i sentrum etter at filmen har latt oss komme på innsida av Coltons nær-døden-opplevelse. Men kan det tenkes at Colton hadde en Gud-gitt drøm eller visjon – og ikke var i himmelen? Og i hvor stor grad er det – teologisk sett – samsvar mellom filmfortellingens beskrivelser av himmelen og det Bibelen sier?
I møte med alle slags fortellinger bør en kristen spørre seg hva som kan bekreftes og hva som må utfordres fra et bibelsk perspektiv. I Heaven Is for Real er det svært mye å bekrefte, også utover Coltons tro på at himmelen virkelig finnes. Men våre forestillinger om himmelen må formes av bibelsk teologi, ikke av ulike trosfortellinger som den vi møter her.
Når det gjelder nær-døden-opplevelser, lar de seg oftest hverken bekreftes eller avkreftes. Men selv om en slik opplevelse skulle være troverdig, kan den aldri påvise hverken at Gud eller himmelen finnes. Derimot viser opplevelsene noe av det utilstrekkelige i et naturalistisk livssyn.
Med et slikt bevisst møte med filmfortellingen, kan Heaven is for Real være utgangspunkt for gode trossamtaler med bibelsk forankring, både i kristne familier og med venner og familie som har et annet livssyn.
Lars Dahle, redaktør snakkomgud.no
(Artikkelen stod på trykk som Kulturnotat i avisen Dagen 25.09.2014)