Paulus troverdig

Hvorfor høre på Paulus?

Bibelen er vår ypperste kilde til å si noe om hvem Gud er, og hvilke tanker Han har for oss. De 66 bøkene som utgjør Bibelen vitner om at Gud ikke har skjult seg, men har strukket seg langt for å vise mennesker hvem han er. I Det gamle testamentet viser han seg som en trofast og rettferdig Gud, selv om menneskene på ulike måter er troløse. I evangeliene møter man historien om Jesus. Gud har blitt menneske og tatt bolig iblant oss! Jesus viser oss hvem Gud er på en unik måte, gjennom hans undervisning, liv, død og oppstandelse.

Men store deler av De nye testamentet, hele tretten brev, er forfattet av en person som ikke var en disippel av Jesus. Paulus´ brev blir i høyeste grad brukt over hele verden, på lik linje med de andre bibelske tekstene, til å skildre Gud og hans frelsesplan. Er det egentlig legitimt å gi en person som før var en ivrig motstander av kirken så mye autoritet? Hvorfor skal man lytte til en person som ikke en gang var en disippel av Jesus til å forme vår tro om Jesus? 

Hvem var Paulus? 

Paulus ble født i byen Tarsus, som er en del av det moderne Tyrkia. Hans foreldre var jødiske, men de var samtidig romerske borgere. I ung alder dro Paulus til Jerusalem for å lære av en rabbi som het Gamaliel, og ble mer og mer ivrig i sin jødiske tro. Det førte til at han så på det som sin gudgitte oppgave å forfølge de kristne som påstod at Gud hadde vist seg i Jesus Kristus, som var Messias: 

«Men Saulus fòr hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel».

(Apostlenes gjerninger 8,3)

Det de kristne formidlet var grusomt og et avvik fra jødedommen – og Paulus (som da het Saulus) anså det som sin plikt å fengsle, skade og drepe de kristne. Det gjorde han med god samvittighet! Vendepunktet som gjorde Saulus til Paulus og som så førte til at han ble den fremste misjonæren i urkirken skjedde da han møtte Jesus på vei til Damaskus, en episode jeg kommer tilbake til.

Møtet i Jerusalem i år 36-37

Jon, nå må du komme til poenget, du har enda ikke fortalt hvorfor vi bør tenke at Paulus har autoritet! Det har du rett i. La meg forsøke: Noen få år etter at Paulus møter Jesus på vei til Damaskus, antakelig i år 36 eller 37, drar Paulus til Jerusalem for å møte Peter, Jesu nærmeste disippel. Han møter også Jakob, Jesu halvbror, som ikke trodde på at Jesus var den han sa han var mens han var i live (Joh 7,5).

Etter at Jakob møtte den oppstandne Jesus (1 Kor 15,7), ble han kristen og var en av de mest sentrale kristne lederne i Jerusalem (Gal 2,9). I dette møtet i Jerusalem, som du for øvrig kan lese om i Gal 1,18-20, er det tydelig at det ikke var ny oppskrift på lutefisk eller å bli bedre på windsurfing som var tema mellom Jakob, Peter og Paulus. Paulus skriver at han ville forkynne evangeliet om Sønnen for folkeslagene og dro til Jerusalem «for å få vite mer av Kefas» (Kefas er Peter). Paulus møtte altså to av Jesu nærmeste disipler i Jerusalem for å høre om og snakke om evangeliet allerede 3 eller 4 år etter oppstandelsen.

Møtet i Jerusalem i år 50 

Men dette er ikke det eneste møtet Paulus hadde med sentrale disipler. Omtrent i år 50 (med noen års margin) dro Paulus på nytt til Jerusalem og møtte Peter, Jakob og Johannes. Også her ser man at det er spørsmål om læren som er sentralt for møtet mellom Paulus og disse tre sentrale disiplene. 

Paulus møtte altså disipler som hadde fulgt Jesus i flere år ved minst to anledninger. Om det var noen som kjente Jesu lære meget godt, var det Peter, Johannes og Jakob. Dersom Paulus´ lære var noe annet enn Jesu lære, ville man forventet at trioen Peter, Johannes og Jakob (og for så vidt de andre disiplene) ville klart og tydelig ta avstand fra den, slik de gjorde med andre «lærere» som påstod å komme med budskap fra Gud.

Dette er ikke hvordan Paulus blir omtalt – Paulus blir tvert imot støttet av Peter. Peter går utrolig langt når han kaller Paulus´ brev for skriften i 2 Peter 3,16. Peter var Jesu nærmeste disippel. Han hadde vandret med Jesus i tre år og lyttet til Hans lære. Når han da vet hva Paulus´ lære inneholder, og fremdeles kaller den skriften og plasserer Paulus sine brev som like autoritative som de andre tekstene i Bibelen, så har vi gode grunner for å gjøre det samme. Når Peter kaller Paulus sine brev for skriften innebærer det at vi bør anse Paulus´ brev for å være inspirert av Gud selv, slik skriften i Det gamle testamentet er inspirert av Gud selv.



Møtet med Jesus 

Paulus henviser en del ganger både direkte og indirekte til denne hendelsen som skjedde på vei til Damaskus ikke lang tid etter oppstandelsen. Skal man finne en mer detaljert beskrivelse, må man dog lese i Apostlenes gjerninger hvor denne historien blir skildret (kap 9, vers 22 og 26). Selv om Paulus fikk sitt budskap bekreftet av Jesu nærmeste disipler, som gikk god for ham, vil man også si at hans møte med Herren selv en klar peker på at man bør anse Paulus sine skrifter som autoritative. «For jeg kunngjør for dere, søsken: Det evangeliet jeg har forkynt, er ikke menneskeverk. Jeg har heller ikke mottatt eller lært det av noe menneske; nei, det var Jesus Kristus som åpenbarte seg for meg». (Gal 1,11-12). Skal man gjøre rede for Paulus´ autoritet kan man altså peke på hvordan Jesu nærmeste disipler visste godt hva Paulus formidlet og gikk god for det – men også å gjøre slik Paulus selv, peke på hans møte med den oppståtte Jesus. 

Guds fantastiske nåde

Dersom man undersøker brevlitteraturen i Det nye testamentet blir det klart at Paulus´ autoritet ikke er noe man må regne med bare ut av blind tro. Men vi har gode grunner til å regne Paulus sin lære som riktig lære om Gud, ettersom han er kalt av Jesus og Jesu disipler gikk god for innholdet. Men selve livshistorien til Paulus vitner også om Guds uendelige nåde som sprenger alle grenser. Hans liv er et enormt vitnesbyrd om Guds godhet.

Tenk over den enorme endringen som skjer: Paulus gikk fra å være «en brennende ivrig forfølger av kirken» (Fil 3,6), som godkjente steiningen av den kristne martyren Stefanus (Apostlenes gjerninger 8,1) til å bli den største misjonæren i det første århundret som reiste land og strand for å dele de gode nyhetene om Jesus. Paulus skriver selv om denne forvandlingen i Galaterbrevet 1:

«Dere har jo hørt hvordan jeg tidligere fòr fram som jøde, hvor voldsomt jeg forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den. Jeg gikk lenger i min jødedom enn mange jevnaldrende i mitt folk og brant enda sterkere av iver for overleveringene fra fedrene».

 Vers 13 og 14 forteller om Paulus fortid som rebell og forfølger av kirken.

 «Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene»

Vers 15 og 16 forteller om Paulus nåtid som en apostel, disippel av Jesus, tilgitt og ivrig for å dele budskapet om Jesus med andre. Ifølge Paulus finnes det ingen motsetning mellom en fortid som rebell og motstander av kirken og en nåtid som kristen. Hvorfor? På grunn av Guds nåde og godhet. Paulus presenterer en Gud som er full av nåde, hvor fortid ikke er avgjørende for fremtid og som ønsker å nå ut til alle mennesker, uansett hvilke valg de har tatt i livet. Og du vet, siden Paulus sine skrifter har autoritet, burde vi også tenke slik om Gud og våre liv.