TV-serien berører både tidstypiske og tidløse utfordringer når den tegner et nærbilde av situasjonen for gravide tenåringsjenter i brytningstiden rundt 1970.  


Siste episode av det australske periodedramaet Love Child ble nylig lagt ut på NRK TV. Fra midten av mai har vi gjennom fire sesonger kunnet følge livet på Stanton House og Kings Cross Hospital. Jordmoren Joan Millar (Jessica Marais), som etter hvert fullfører legestudiene, er sentral frontfigur, mens Diana Ross slår an tonen i dobbel forstand med hiten Love Child fra 1968 som seriens kjenning. 

Ulovlig adopsjonspraksis

Utgangspunktet for den fiktive serien er den høyst reelle praksisen gjennom flere tiår i Australia, med tvungen adopsjon av barn født av ugifte, unge mødre. Barnet ble her vanligvis tatt fra moren umiddelbart etter fødselen, uten noen form for kontakt. Adopsjonen var som oftest anonymisert for å hindre enhver senere kommunikasjon.

Selv om lovverket forutsatte frivillig samtykke til adopsjon fra mødrene, var en slik tvungen adopsjon utbredt både i kirkelig og sekulær regi. Den gjennomgående holdningen var at dette var «til det beste for barnet», med begrunnelse i samtidens stigmatisering av både mor og barn så vel som i fraværet av økonomisk støtte til enslige mødre. 

På denne bakgrunn kom daværende statsminister Julia Gillard i 2013 med en offentlig, uforbeholden unnskyldning til alle berørte mødre, fedre og barn: «Dere ble alle brutalt rammet av en praksis som var uetisk, uærlig og i mange tilfeller ulovlig.»

Kulturell brytningstid

TV-serien belyser altså en svært mørk side av Australias historie. Manusforfatter og produsent Sarah Lambert fikk inspirasjon til periodedramaet da hun hørte at en av morens venninner var blant de mange tusen unge jentene som hadde blitt tvunget til å bo på et hjem for gravide tenåringer, for så å bli fratatt barnet umiddelbart etter fødselen.

Samtidig som Lambert ønsket å løfte fram praksisen med «institusjonalisert baby-oppdrett», var hun opptatt av å gi et bilde av en tid med ekstraordinære omveltninger, gjennom linsen til unge som stod midt i brytningene. Ved å velge 1969 som utgangspunkt og bydelen Kings Cross i Sydney som arena for handlingen, ble kontrastene særlig tydelige. Området fremstod nemlig som et sentrum for opprør og seksuell frigjøring på 1960-tallet, i sterk motsetning til holdningene på Stanton House. Hit ble stigmatiserte tenåringer sendt av skamfulle foreldre for å leve i skjul med sin graviditet, uvitende om hva som ventet etter fødselen.   

Troverdig framstilling

Allerede i første episode får vi glimt av kontrasten mellom holdninger og atmosfære under bestyrerinnens regime og jentenes opplevelse av populærkulturens livsglede og frihet, når tre av dem sniker seg ut fra Stanton House for å få et møte med idolet Mick Jagger. Gjennom alle sesongene bølger det frem og tilbake mellom eksempler på den tidstypiske frigjøringen på ulike livsområder og moralistiske holdninger og handlinger. 

Love Child er blitt nominert til flere priser og har fått gode kritikker for kunstneriske kvaliteter så vel som for innholdsformidlingen. Historien framstår som troverdig i lys av tidsepoken og er lett tilgjengelig, samtidig som den har flere lag. Karakterene tegnes ikke i svart – hvitt, og vi forstår mer av den enkeltes handlemåte dess tettere vi kommer på personlighet og livsløp. Men å forstå er noe annet enn å forsvare. Samtidig gir de sammensatte karaktertrekkene også troverdighet. Her speiles menneskenaturen på godt og ondt, og vi spores til refleksjon.

Tidløse utfordringer

Dette fascinerende periodedramaet har ikke bare historisk interesse. I møte med det kristne livssynet utfordrer Love Child på flere plan. 

Den brutale adopsjonspraksisen er et tydelig eksempel på strukturell urett. Holdningene og handlingene til en rekke aktører skapte et hjerterått system som tok verdigheten fra sårbare unge. Fra første stund er jordmoren Joan i opposisjon til systemet, mens Father Ross synes å bidra med en kirkelig legitimering. 

Hva med oss? Lar vi oss engasjere i møte med strukturell urett både i historisk og aktuelt perspektiv? Lausannepakten oppfordrer oss til «å fordømme ondskap og urettferdighet hvor den enn måtte forekomme».

En rekke av seriens unge jenter hadde blitt ofre for foreldrenes moralisme, og opplevde den fremvoksende seksuelle revolusjonen som frigjørende. Både deres ærlige protest mot moralismen og den dype lengselen etter kjærlighet må selvsagt bekreftes. Men samtidig mangler Love Child et bevisst kritisk perspektiv i møte med den nye «friheten». Sann frihet forutsetter Skaperens rammer og retningslinjer. Formidler vi dette? 

Margunn Serigstad Dahle
Førstelektor NLA Høgskolen / Team- og produksjonsleder Damaris Norge 




Artikkelen har stått på trykk i spalten Perspektiv i avisen Dagen

(Visited 267 times, 1 visits today)