Oppfatningen om at verden er til for å dekke mine behov, er en garantist for brustne forhåpninger.

Den suksessrike toppbloggeren Sophie Elise Isachsen (23) har delt både gleder og sorger med sitt publikum, muligens mest av det siste. Noe av det handler om at Isachsen er åpen om at hun strever med sin psykiske helse. Noe av det handler om sensasjonalisme for å skaffe lesere. Men under dette kan man skimte en ung person som inderlig lengter etter å bli sett og bekreftet, og å være lykkelig. På sin vei mot voksenverdenen virker det som hun har forsøkt å forankre håpet om lykke i alt fra kjærlighetsliv til kosmetiske behandlinger og deltakelse i konkurransen Skal vi danse. Men da hun måtte trekke seg, kommenterte hun at heller ikke dansen fylte hennes behov – selv om hun påpeker at hun gjennom konkurransen nettopp hadde blitt sett og bekreftet som aldri før.

Sophie Elises vei er på mange måter en refleksjon av en generasjon som leter etter et sted å feste sitt håp. Den kristne sosiologen Os Guinness beskriver det slik: «Problemet er at vi som moderne mennesker har for mye å leve med og for lite å leve for. Noen føler de har tid, men ikke nok penger, andre føler at de har penger, men ikke nok tid. Men de fleste av oss har spirituell fattigdom midt i materiell overflod». (The Call). Sophie Elise beskriver at hun har både penger og tid, men er klar på at hun likevel ikke har det bra – hun håper fremdeles på lykken.

Den kristne psykiateren Pablo Martinez hevder at håp er et grunnleggende menneskelig behov, og at bare håp kan gi mening til livet og lyse opp de mørkeste hjørner i vår eksistens. Det er viktig for oss å håpe (A Thorn In the Flesh). Hvor leter man etter forankring for håpet i vår tid? «Hvor som helst», synes å være hovedsvaret i populærkulturen. Der ser vi at nettopp håpet om lykke i form av gode følelser og å være fri fra alle typer smerte er sentralt, som om lykke er en stabil tilstand og en nøkkel til et godt liv. Håp om anerkjennelse og gode prestasjoner, å bli sett og gjerne kjent er også sentralt. Det kan være å finne kjærligheten, sin «egentlige identitet» eller oppnå rikdom, eller søken etter stabile relasjoner til familie og venner. Under ligger en tanke om at alt er mulig, derfor er man selv ansvarlig for eget velbehag – et overoptimistisk syn på hva mennesket kan få til ved egne valg.

I populærkulturen ser vi ofte også spor av en tro på noe utenfor oss selv, et håp om at det finnes noe utenfor det materielle som kan gi oss det vi lengter etter. Tenk om jeg har tilgang til overnaturlige krefter dersom jeg bare fokuserer, øver eller åpner meg? Tenk om det finnes noe eller noen vi ikke ser som passer på oss? Tenk om vi får møte våre elskede igjen etter døden? Samtidig ser vi sjelden pekere til en allmektig og nådig Gud. Det overnaturlige er til for å tjene meg og ikke motsatt. Dette håpet er også ofte følelsespreget og selvsentrert. En tro som forplikter avskrives ofte, det handler om hva som får meg til å føle meg bra. Dermed kan man enkelt kutte ut troen dersom den ikke oppfyller forventningene.

 

Les gjerne Morten Marius Larsen om serien The Good Place: Et av problemene ved samfunn som jager mot noe fullkomment: Ikke alle passer inn i slike verdener.

 

Men filmer, musikk og serier reflekterer også at mange i vår samtid synes å faktisk ha mistet håpet om en bedre fremtid. Dystopier (sjanger som beskriver et fremtidig skrekksamfunn) har preget litteratur og skjerm til alle tider, men kategorien har fått et stort oppsving de seneste årene. Dystopier mangler det klassiske «finn nøkkelen som kan redde fremtiden»-elementet. De viser en verden der alt faktisk går galt, og der mennesker som til og med vet hva som kommer til å skje, ikke er i stand til å endre det. Det finnes ingen superhelt. Det blir aldri en «lykkelig alle sine dager». Dystopier reflekterer menneskers oppdagelse av at fremskritt ikke redder oss fra nettopp mennesker, fordi vi selv er problemet. Ingen tablett, diplomati, teknologi, utdannelse eller underholdning kan forhindre kollaps, innvendig og utvendig. Slik kan populærkulturen også være overpessimistisk.

Når det finnes lite å glede seg til i fremtiden, synes derfor håp i populærkulturen ofte å handle om det umiddelbare, at det gjelder å ha det så godt som mulig her og nå. Det knyttes ofte til følelsen av lykke, og handler mindre om fred eller glede. Men som Sophie Elise har vært tydelig på: det følger sjelden lykke med de kortsiktige målene. Å håpe på at en selv greier å skape sin egen lykke, har for henne vært utilfredsstillende.

Å se etter hvor man fester sitt håp er et godt verktøy i møte med populærkultur. Som Martinez beskriver er vi skapt med en lengsel etter det perfekte, men vi leter ofte etter svaret på feil sted og ender i håpløshet. Når håpet viser seg å ikke være ordentlig forankret, blir det dobbelt galt: vi blir skuffet og desorientert, og håpet som skulle gi lys førte til mer mørke. Bibelen viser oss at det finnes et grunnfestet håp, både her og nå – og for evigheten. Det er ikke knyttet til mine prestasjoner. Det handler ikke om å være lykkelig, smertefri eller anerkjent. Bibelens håp er realistisk, og dreier seg om å få lys i de mørkeste hjørnene.

 

Først publisert i magasinet Fast Grunn

(Visited 97 times, 1 visits today)

Relaterte artikler