– Jeg tror at uansett hvilken tro mennesker har, så er det mellom dem og den/det de praktiserer. Jeg vil bare at det skal handle om meg og min tro, uttrykker den kjente popartisten Zayn Malik i desemberutgaven av britiske Vogue. Malik forteller at han mistet troen på noen av religionens prinsipper etter hvert som han ble eldre, og at han har gått bort fra sin muslimske tro. – Jeg tror ikke på at du må spise en bestemt type kjøtt som har blitt bedt for på en viss måte. Jeg tror ikke på at du må lese en bønn på et bestemt språk fem ganger om dagen. Jeg tror ikke på noe av det.

Zayn Malik er kjent fra One Direction og de siste årene som soloartist. Hans uttalelser i dette intervjuet er et eksempel på typiske holdninger mange unge mennesker har til religion og religiøs tro, både internasjonalt og i Norge. Dagens ungdomsgenerasjon er åpne for og nysgjerrige på religion og religiøsitet, og bedriver en «moden religionsdialog», som religionssosiolog Mia Løvheim beskriver det. Med det mener hun at dagens unge på en tydeligere måte enn tidligere makter å samtale og reflektere rundt religion og religiøs tro og praksis i det offentlige rom.

Spørsmålet er hva som kjennetegner denne dialogen. Maliks beskrivelse av sin tro er illustrerende. . Resultatet har blitt at den eneste sikre kilde til sannhet, det eneste man har sikker tillit til, er enkeltindividet – meg selv, og det jeg opplever som sant akkurat nå. Det handler om det Malik beskriver som ‘meg og min tro’.

 

Finnes det én objektiv sannhet?

 

Hans utsagn er bare ett av mange lignende i samtiden. Gjennomgangstonen er at det finnes ikke én sannhet, men mange. Ikke én form for tro, men mange. Eller som kjendismogulen Oprah Winfrey en gang uttalte (og dermed viser at disse tankene ikke er nye); ”One of the mistakes that human beings make is believing that there is only one way to God. Instead, there are many paths to what you call God.”

Endringer i holdninger og perspektiv på religion og religiøs tro starter ofte med de unge. Derfor blir de omtalt som religiøse fornyere. Og derfor er det viktig å ta deres oppfatninger på alvor. Her gjør Barna Group i USA er viktig stykke arbeid. I en av deres siste undersøkelser, av unges tro i en «post-truth» preget kultur, viser de at unge ikke bare fortsatt omfavner den pluralistiske og relativistiske holdningen til sannhet som har preget samtiden en god stund. Ungdom i dag driver gjerne en «moden religionsdialog» på overflaten – med nysgjerrighet og åpenhet overfor religiøse og spirituelle elementer – men personlig – under overflaten –  preges mange av religiøs apati.

Fra et utgangspunkt preget av relativisme, der alle er fri til å definere sin egen sannhet – sin tro – synes signalene nå å peke i retning av en erkjennelse; sannhetens oppløsning og et «so what»? Hvis alt er like sant, og ingenting kan avvises som usant, hva er da poenget med å tro? Hvordan skal man avgjøre hva som er sant ‘for meg’, når en slik sannhet gjerne kan byttes ut med det motsatte neste dag? For mange unge synes sannhet i beste fall å være relativ, i verste fall – umulig å finne.

Som kristne møter disse utfordringene oss på mange nivå. Unge trenger hjelp til å finne svar på innvendinger og spørsmål til kristen tro. Unge trenger argumenter for at kristen tro er sann. Videre trenger de gode forbilder som kan modellere kristen tros betydning for livet. Men før det, trenger unge i dag å møtes i sin religiøse apati. Før vi kan argumentere for eller modellere kristen tros sannhet, må vi imøtegå relativismen. Vi forutsetter sannhet ellers i livet. Som at solen går opp hver morgen, eller at Julius Cæsar var en historisk person. Hvorfor skal vi ikke kunne forutsette at vi også kan finne sannheten om virkeligheten som holder livet oppe?

 

Artikkelen er også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen.

(Visited 64 times, 1 visits today)

Relaterte artikler