Syndens pøl?

Hvor lenge kan du se på en film eller en TV-serie før noe i handlingen bryter mot Guds gode vilje? Ofte ikke lenger enn til første scene. 


Det er ikke rart at mange kristne synes det er vanskelig å forholde seg til film og TV. Synd blir både åpenlyst, mer finurlig og til og med demonstrativt skildret. Populærkulturen blir stadig mer voldelig og seksuelt utfordrende samtidig som holdninger i kulturen generelt endrer seg. Absolutt alle budene blir brutt, og på stadig mer kreative måter. Selve motoren i de populærkulturelle fortellingene er ofte at noen gjør noe som får negative konsekvenser, noe som må ordnes opp i. Rettferdigheten må skje fyllest. Det hadde ikke vært en fengende historie dersom alt gikk på skinner fra begynnelse til slutt. 

Men også denne «rettferdigheten» kan se ulikt ut. Det kan være at «de gode» tar i bruk unødig vold, det kan være at noen får sine personlige ønsker oppfylt på andres bekostning, eller at vi seere tenker at karakterene fortjener lykke – selv om det innebærer ekteskapsbrudd, løgn og begjær. Også veien til en løsning skiller seg fra Bibelens beskrivelse. Anger kan handle mer om at man har ødelagt for seg selv, tilgivelse dreier seg om å gi seg selv en forklaring for egne handlinger. Og siden historiene på skjermen er så fortettet og laget for å spille på våre lengsler og å skape kontraster, kan alle som én oppdage at vi knytter oss til og heier på den som bryter Guds bud. Slik blir synd på skjermen en utfordring på flere vis, både når den opprører og når den opptrer mer umerkelig. 

Men likevel. Daniel Strange, forfatteren bak boken Plugged In, argumenterer for at kristne tross dette bør fange opp hva som foregår i de mange fortellingene som omgir oss. Han påpeker at utfordringen like mye er at vi ikke vet hvordan vi skal håndtere det fortellingene sier til oss. Dersom vi skal være på vakt for falske guder som tar den plassen Jesus skulle ha må vi være i stand til å identifisere dem og lære hvordan de fungerer. Det gjelder å «være våkne, beredt i tanke og sinn» (1 Pet 1,13). 

Forfatteren av boken Popular Culture, Apologetics and the Discourse of Desire, Ted Turneau, løfter frem akkurat dette: «Når man finner dybde i populærkulturen, er det viktig å være oppmerksom, for det er der de manges dype lengsler smelter sammen. Når man ser avgudsdyrkelse i populærkulturen, får man et glimt av et samfunns lidelse og hengivenhet, av fallets fristende og forferdelige konsekvenser». 

Og noen ganger får vi se virkelig anger, oppgjør, nåde og forsoning. Turneau sier det slik: «Når man ser nåde, får man et glimt – om så bare for et kort øyeblikk – av en helbredet og renset kultur, av Gud som taler sin sannhet til folket, av populærkulturen slik den av ment å være. Det er derfor jeg mener at det er viktig å lytte til populærkulturen. I populærkulturen ser vi populære lengsler nakent lagt frem.» Å si at alle fortellingene vi møter på skjermen passer i samme bås, kall den gjerne syndens pøl, er å miste perspektivet. Bare så langt i år har vi sett flere filmer som løfter frem kampen for sann rettferdighet. Fokuset er å kjempe for oppreisning, redning eller utfrielse. Det onde er reelt, men det er noe som skal bekjempes. De beste historiene tar seg også tid til å gi et dypere bilde av karakterene, der de onde har et snev av godhet og der de gode også kan feile. For slik er menneskeheten, vi er alle preget av fallet – men vi er også alle skapt i Guds bilde. Derfor reflekterer disse historiene også mitt liv, som er underfullt skapt og samtidig preget av akkurat det samme opprøret. 



«Dere skal være hellige», skriver Peter i 1 Pet 1,16. Men er det overhodet mulig uten å bruke bind for øynene og ørepropper? Det hadde vært så greit å gi et tydelig svar på spørsmål om hva vi kan se. Men svaret er irriterende: det avhenger av flere ting. Det handler om det evige «i verden, men ikke av verden». Det handler om balansen mellom at vår kristne frihet verken må tippe over i tillatelse til hva som helst, eller i loviskhet. Det handler om å lytte til Bibelen først, slik at vi kan vurdere fortellingene. 

Når vi avgjør hvordan vi skal tenke i møte med disse historiene, er altså vårt viktigste redskap å bekrefte og utfordre på bakgrunn av hva Bibelen lærer. Men vi kan vi bruke flere verktøy. Ett handler om vår personlighet. Er vi så godt kjent med oss selv og vår natur at vi vet hvor våre svakheter ligger, hvor vi lett trekkes bort fra det sanne og gode? Det handler også om vår samvittighet, som har ulik sensitivitet. Kanskje er den også blitt sløvet? Så spiller våre omgivelser inn – omgås vi noen som strever med det som møter oss i en film eller en serie? Sist, men ikke minst, sunn fornuft gjør at noen avveininger er ganske enkle. Man behøver ikke se Ex on the Beach for å skjønne at serien bruker opprør mot gode normer som et sterkt virkemiddel. Sannsynligheten er likevel stor for at mange sjelden bruker disse verktøyene. Man liker å la seg underholde uten å tenke, og innbiller seg at en ikke blir påvirket. Fortellingene vi bruker tid på, røper likevel hva vi innerst inne synes er viktig og verdifullt. 

Dersom vi ikke tenker aktivt over det vi konsumerer på skjermen, er ikke det en unnlatelsessynd som kan vise seg å forurense vår relasjon til Jesus? Å være hellige i all vår ferd gjelder også i møte med historiene.