Vi flytter materiell fra Kulturvinduet, og henter frem artikler som er tidløse og klassiske, eller fremdeles relevante.
Av Charlotte Overton-Hart
Det er få tegneseriekarakterer som har inntatt vår kulturelle bevissthet på samme måte som Snoopy har, mye takket være produkter som finnes i handelen. De enkle strekene som utgjør den føyelige, men samtidig svært smarte hunden og den fillete gjengen av barn som opptrer i Charles M. Schulz»s tegneserie Knøttene er kjent for flere generasjoner over hele verden. Det er få som ikke gjenkjenner barna med sine alt for store hoder, og hunden som tilbringer langt mer tid på kennelens tak enn inne i den. Men få vil klare å gjengi den stripen de husker aller best. Min egen historie med stripen er begrenset. Selv om jeg er kjent med karakterene gjennom varehandelen – pysjamaser, matbokser, penaler og klistremerker – var det ikke før nylig jeg oppdaget at disse todimensjonale tegningene har tredimensjonale personligheter. Et nærmere bekjentskap med karakterene avslører en konsistent og kompleks karakteristikk som etablerte deres popularitet da den første stripen dukket opp i 1950, og fortsatte gjennom alle helt til den siste stripen Schulz tegnet.
Tegneserien ble originalt kalt L»il Folk (Småfolk) av Schulz, men navnet ble endret mot hans vilje av the United Feature Syndicate til Peanuts (Knøttene). Det originale navnet gir derimot et mye klarere innblikk i stripen. For dem som behøver en introduksjon til noen av hovedpersonlighetene i Knøttene, vil Charlie Brown som eier Snoopy, Linus og Lucy representere gruppen godt. Stakkars gamle Charlie Brown har blitt beskrevet som en evig taper. Han er likefullt elskelig, ikke på tross av dette, men på grunn av det. I motsetning til Snoopy vil alt han forsøker seg på være dømt til å få et uheldig utfall, enten det dreier seg om å fly en drage eller å lede et basketballag. Sistnevnte ble gjennomført med langt større dyktighet av hund enn av eier. Så har vi Linus, som var inspirasjonen til begrepet «sutteklut» med hans klassiske positur med kluten i hånden. Linus er den intellektuelle i gruppen, og han forbløffer til stadighet vennene med sine filosofiske grublerier og løsninger på problemer. Lucy legger all sin energi i å være ekstremt sjefete og påståelig, og hun er alltid høylydt. Slik hun tenker, har hun alltid rett uansett om hun tar feil, og hun ser nesten ut til å fryde seg over å nekte å innse fornuft. Dette raske overblikket over disse karakterene viser enkelt at selv om rutene er fylt av barn, er personlighetene så avgjort voksne. Det er på grunn av dette vi kan relatere til dem som karakterer.
I en verden hvor vi kontinuerlig blir bombardert med bilder som maser om vår oppmerksomhet, må dem som ønsker å formidle et budskap komme med poenget så snart vi ser et bilde, og tegneserieskapere er intet unntak. Schulz»s Knøttene fremfører ikke en seriøs livsleksjon i hver stripe, men det er dermed ikke sagt at det ikke kommer noen poeng i det hele tatt. Å understreke eller forklare et poeng gjennom illustrasjoner er langt fra nytt, og i Det nye testamentet forteller Jesus lignelser (eller ordbilder) for å overbringe et budskap til lytterne. Markus evangelium forteller at «Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem. « (Mark 4, 33-34)
Men hvorfor talte Jesus i lignelser? Det var delvis av samme grunn som Schulz benyttet tegneserieformen: for å oppnå folks oppmerksomhet og engasjere dem. Det er selvsagt også en tid for å si ting klart og uttrykkelig, og å si sannheten direkte. Men det behøves en gnist for å interesse en lytter, eller i tegneseriens verden, en leser. Det er flere likheter mellom Jesu lignelser og tegneseriestriper enn vi kanskje skulle tro. Begge er til en viss grad visuelle, Jesus tegner ordbilder i lignelsene og tegneserier består av nettopp bilder, akkompagnert av tekst som gir utfyllende informasjon. Fra denne vinkelen kan lignelser ses på som Bibelens tegneserier.
Schulz var en overbevist kristen, og gjennom livet mottok han kritikk fra kristne som mente at han ikke var evangelistisk nok i serien. Men det er tvilsomt om serien hadde fått en slik stor suksess med et mer tydelig kristent uttrykk. I stedet for å fremstå som religiøse traktater tilbyr Knøttene tegneserielignelser som fungerer som konversasjonsstykker mellom kirken og kulturen. Schulz hevdet at ingen dagsaviser ville trykke evangelistiske tegneserier. Det er langt bedre å snakke vanlige folks språk, mente Schulz, og gjentok dermed Paulus» ord: «For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen» (1 Kor 9, 22).
I en klassiske Knøttenestripe kikker Linus og Charlie Browns søster Sally opp på skyene, og Sally spør kloke Linus:
– Hvor høyt oppe er skyene, Linus?
Han svarer: – Å, de er i forskjellig høyde. Noen er «langt borte-høyt», mens andre er «rett der oppe-høyt».
Charlie Brown entrer scenen og krever å få vite hva i alle dager dette var for en forklaring. Linus svarer:
– Noen ganger er det best å forklare disse tingene på et lekmannsspråk.
Som tegneserieskaper var Schulz på samme måte i stand til å bruke sin evne til fantasi og illustrasjon til å forklare sannheter til tilfeldige lesere.
I amerikanske tegneseriehistories største publiseringsprosjekt gir gjentrykkingen av Knøttene (Fantagraphics Books) en mulighet for ivrige entusiaster til å investere i nydelige innbundne utgaver. Men kanskje tar storheten i å samle alle stripene bort en av deres fra utgangspunktet største fordeler, nemlig at de var små og overkommelige, og dermed klarte å engasjere leserne på en lys og lett og tilgjengelig måte, hele tiden i et miljø som tilskynder leseren til refleksjon.
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd