I første sesong av Netflixserien The Crown fikk vi se den svært unge Elizabeth II bli kronet til dronning. Den overveldende overgangen blir ikke lettere av hennes lite empatiske søster som føler seg langt mer passende til en slik rolle og av hennes mann som mistrøstig og til stadighet gir uttrykk for at han forsvinner urettmessig langt inn i skyggen av sin kone. I sesong to som nylig ble sluppet har dronningen vokst inn i sin rolle, men står nå overfor en unik situasjon som monark. Verden er i usedvanlig rask forandring, og det er nytteløst for den unge regenten å bare holde fast på ”same procedure as every year”.

Elizabeth er fast bestemt på å være en god monark. Det innebærer at hun må følge strenge tradisjoner og gjøre en god del personlige ofringer. The Crown viser hvordan hun ofte blir oppfattet av omgivelsene som en tilknappet, stiv, gammelmodig kvinne, en middelaldrende dame allerede i trettiårene. Mennene hun må forholde seg til strever med sitt eget selvbilde når de må bøye seg for henne, og hun ville langt heller gått i ett med folket enn å lede det. tillegg er hun vingeklippet, hun blir informert om hvordan det står til i landet, men kan lite gjøre. Når hun sukker til sin mor, får hun klar beskjed:

Ingen forventer kompleksitet og realitet fra oss. Mennesker har mer enn nok av det i sine egne liv. De behøver oss for å flykte.

Dermed befinner landets overhode seg i en klemme mellom å fremstå som en marionettfigur, et hode på mynter og frimerker, som skal representere trygghet, standhaftighet og kontinuitet – og å bli presset til reform både fra nær familie og fra folket. Kulturmagasinet The Variety noterte at The Crown taler til oss, ikke bare på grunn av dramatikken selve kongeligheten innebærer, men fordi det allerede er hardt å være et menneske, og enda mer komplisert for kongelige. De rojale må mestre det dagens mest populære bloggere stadig søker: balansen mellom å inspirere og å være forbilder hevet over dagliglivets gråhet, samtidig som de må være sårbare og gjenkjennelige som menneskelige. Forskjellen er at de kongelige aldri valgte et slikt liv, og heller ikke kan velge det bort.

Den første sesongen la grunnlaget for å forstå den unge dronningens tankesett; hun fikk et ytre kall som også ble et indre kall. Denne andre sesongen er et fantastisk dypdykk inn i en moralsk dyd ikke mange andre serier løfter frem: plikt. Plikt er sådd i Elizabeth fra spebarnstiden, plikten går foran ektemann, barn, egne ønsker, andres ønsker, foran retten til å velge sin identitet og privatliv. Plikten styrer til og med valg av trosretning. Plikten truer med å ta livsgnisten fra henne.

 

Les gjerne om hvordan The Crown beskriver dronningens kall i sesong 1

 

I boken The Weight of Glory av C.S. Lewis, som inneholder ni av hans taler fra andre verdenskrig, reflekterer han rundt nettopp pliktens vesen. Mange plikter er verd å dø for, men ingen er verd å leve for. Den som reservasjonsløst overgir seg selv til en nasjons midlertidige krav, eller et parti eller en klasse, gir til Cæsar det som av alle ting aller mest tilhører Gud: seg selv.

The Crown viser, ikke minst gjennom Claire Foys fantastiske skuespill, hvordan dronning Elizabeth II hele tiden spør seg: ”skal jeg gjøre det som er riktig, eller det som er lett”? Livet byr på skuffelser for oss alle, og dette bildet av dronningen inspirerer til å tenke på hvordan vi finner fred med tingenes tilstand. Gjennom blant annet kontakt med Billy Graham, finner Elizabeth at troen ikke er en byrde, men en styrke i sin krevende oppgave. Hun ser sin verdi gjennom at hun stiller på lik linje med andre foran Guds trone, og hun gir sitt liv til Ham fremfor til folket. Samtidig er regenten sitt ansvar bevisst, at hun gjennom sin rolle kan tjene mennesker – inkludert det å gi dem noe å drømme om. En nettkommentar påpeker at selv om hennes holdninger er konservative, særlig i forhold til dagens standarder, er det noe dypt oppmuntrende i å se en leder som bevisst preges av anstendighet og plikt.

En kan kanskje spørre seg om plikt er utdatert, både for monarker og for mannen i gata. Uttrykket kan fort høres tyngende ut, som om plikten står i veien for sann lykke og er en tyngende byrde. Det er ikke mulig å spekulere i hvordan en dronnings liv virkelig er ut fra hvordan det blir portrettert i en TV-serie, men kan man tenke seg at Elizabeth II hadde vært lykkeligere uten må måtte holde løftene hun gav? Når så mye endrer seg i verden, bør man ikke få endre seg med den?

G.K. Chesterton skrev i boken The Thing fra 1929 om å forsøke å forstå hvorfor ting er som der er, før man går til det skritt å kreve endring:

 

«In the matter of reforming things, as distinct from deforming them, there is one plain and simple principle; a principle which will probably be called a paradox. There exists in such a case a certain institution or law; let us say, for the sake of simplicity, a fence or gate erected across a road. The more modern type of reformer goes gaily up to it and says, “I don’t see the use of this; let us clear it away.” To which the more intelligent type of reformer will do well to answer: “If you don’t see the use of it, I certainly won’t let you clear it away. Go away and think. Then, when you can come back and tell me that you do see the use of it, I may allow you to destroy it.»

 

Netflixserien tar seg oppsiktsvekkende god tid til nettopp å studere ”gjerdet” – hvorfor man ikke bare kan velge annerledes hvis man har lyst. Dronning Elizabeth II er ikke opptatt av plikt utelukkende for fasadens skyld. Det er ikke bare for å holde fast på det gamle, slik at hun selv kan bli sittende på en trone. Det er ikke bare for å opphøye seg selv og sin egen familie for å sikre trygghet, anerkjennelse og goder. Det er fordi tradisjon og historie betyr noe, fordi en felles hukommelse sier noe om hvem vi er. Disse spørsmålene jobber hun med gjennom alle årene vi får følge henne i serien, og hun må til stadighet velge på nytt.

Dronningen blir i serien ikke først og fremst presentert som noe høyt hevet over allmuen, men som en pike og en kvinne, et menneske.  Dermed peker The Crown på hvordan vi som enkeltmennesker heller ikke er fritatt fra plikter, fra tradisjoner og ansvar for våre medmennesker kun fordi vi ikke er rojale. Vi har en plass i historien og vi har en oppgave som handler om noe mer enn å oppnå høyest mulig lykke.

The Crown inspirerer til å tenke gjennom hvordan vi forholder oss til plikt og hva som er verd å leve for, slik som Paulus skriver: «Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren.» (Kol 3,22).

 

Artikkelen har også vært publisert i en kortere versjon i spalten Kulturnotat i avisen Dagen. 

 

 

(Visited 77 times, 1 visits today)

Relaterte artikler